Utrolige Brexit: Identitet og klassepolitikk

0

Av Luciana Bohne

Helt fra starten i 1951, som Den europeiske kull- og stålunionen (EKSF), gjennom fasen som EEC, grunnlagt i 1958, til Enhetsakten i 1986, som siden avfødte den Europeiske Unionen (EU) i 1992, visste planleggerne av et frihandelsområde i Europa at konsekvensene ville bli arbeidsløshet og migrasjon: resultatet av å tøyle fagforeningenes innflytelse, presse ned lønninger og fjerne det sosiale sikkerhetsnettet. Hvis det er en skyldig i Brexit-resultatet, er det EUs frihandel-ortodoksi og unionens angrep på velferdsstaten og arbeideres rettigheter.


Luciana Bohne er en av grunnleggerne av tidsskriftet Film Criticism og hun underviser på Edinboro University i Pennsylvania. Oversatt av Anne Merethe Erstad


Men dette perspektivet var ikke inne i bildet da byråkratiet og kommentariatet felte sine hysteriske dommer. Med et klassisk trekk der årsak og virkning bytter plass, la de skylden på ofrene. Men kynismen gikk enda dypere. Til offisielt bruk ble ofrene delt inn i to grupper, nemlig de gode (immigrantene) og de onde (den britiske arbeiderklassen) – noe som fikk humanitære liberalere til å hyle opp om disse primitive, trangsynte og immigrasjonsfiendtlige arbeiderne. Brilliant samfunnsmessig hjernevask.

Nemlig.

eu brexit

I «en upolert demokratisk handling», som John Pilger kalte det, stemte 52 prosent av britiske velgere for å forlate den Europeiske Unionen. Et rungende flertall i Labour og fagforeningene stemte for å bli værende i unionen. Det store gapet mellom folkets valg om å forlate og partiet og institusjonene – som skal representere dem – sitt valg om å forbli, manet selv observatører fra venstresida til å konkludere med at folket, som en saueflokk, hadde gått seg vill og gitt rasistiske fremmedhatere en skammelig seier. Slik forvandlet det liberale kommentariatet det avgjørende første steget mot å stanse framdriften av EUs ekspansjon og slavebinding av arbeid, til en skandale. Som en god venn, CounterPunch-kollega Carl Estabrook, formulerer det: « Klassepolitikken i Brexit-resultatet blir fornektet ved å vaske det i identitetspolitikk. Det neoliberale angrepet på 1970-tallet sendte USAs liberale på en feig retrett, fra klassepolitikk til identitetspolitikk. Dette trekket har utviklet seg til en tradisjon.»

I det nærmest genetisk betinget rasistiske USA har «rase», i metaforisk betydning, en merkelig alkymi-effekt på deler av liberalist-leiren og den tilsvarende venstresida. Når det gjelder å bombe mennesker i fjerne, diffuse områder på kloden, er de stille eller medgjørlige. Når det gjelder å tone antirasistisk flagg i en komfortabel, konform kontekst, skravler de imidlertid som papegøyer. Dette er liberal imperialisme. Ingen ringere enn den nå politisk kompromitterte George Orwell erkjente dobbeltmoralen bak det liberal-imperialistiske fastlåste tankemønsteret. I sitt psykologisk skarpsindige essay «Å skyte en elefant» (1936), der han brukte seg selv som representant for den liberale, anti-imperialistiske klassen, medgir han at teoretisk sett var han helt for at de «innfødte» frigjorde seg fra den britiske imperialismens åk. Samtidig innrømmer han at ingen ting ville frydet ham mer enn «å stikke en bajonett i magen til en (besværlig) buddhist-prest.» Disse motstridende følelsene, skrev han, var biproduktet av imperialismen.

I vår tid, spesielt i Europa, er den liberale samvittighetens angst blitt kronisk. Den kommer mest dramatisk til uttrykk blant de spredte stammene av det post-marxistiske venstre som livnærer seg i akademiske eller andre intellektuelle reservater, avsatt for dem av den dominerende kulturen for deres gradvise utrydding. I dette fangenskapet har det intellektuelle venstre gradvis blitt en krykke for etablissementets vaklende status quo. De skammer seg over sin fortid. De har mista troen på historiske kamper som er nødvendig for å bringe menneskeheten videre. Klassekampen har de kasta på søpla, og erstattet den med en steril ideologi om identitets-rettigheter, som ikke har noen makt til å endre det kapitalistiske systems økonomiske vesen. Dagens venstreside er sarkofagen til det som engang var en energisk idealisme og en helstøpt identitet. Uten følelsen av «seg sjøl», sin fortid, sine historiske seire og tragiske nederlag, kjemper de for identiteten til Andre. De er blitt selektive proteksjonister og heri ligger den subtile arrogansen og følelsen av moralsk overlegenhet, velsignet bevisstløs i forhold til sin egen underordning og absorbering.

Dette skallet av den engang kjempende venstresida omfavner identitetskulturen, men ekskluderer klasse-realiteten. Et resultat er at fattigdom er blitt et fyord og de fattige er pariaene i den neoliberale dystopiske utopien. Når vi snakker om klasse i en marxistisk, materiell, vitenskapelig sammenheng, snakker vi om maktforhold, spesielt om hvem som har og hvem som ikke har makt til å forme samfunnet. Identitetspolitikk tilslører denne interessekonflikten i samfunnet, gjør den usynlig. Men neoliberal økonomi er klassekamp. Den har hatt framgang delvis fordi identitetspolitikk avpolitiserer offentligheten. Slår det deg ikke som et merkelig sammenfall av omstendigheter at post-marxisme, identitetspolitikk og neoliberal økonomi så dagens lys i de samme tiårene etter 60-tallet? Sammen formet de kjernen i reaksjonen, der den økonomiske eliten i løpet av de siste fire tiårene har tatt tilbake alt en kjempende venstreside klarte å vriste ut av den økonomiske knyttneven før og etter 2. verdenskrig. Grådigheten i dagens kapitalisme er gjort mulig av svakheten, uærligheten og feigheten til den dvaske og samarbeidsvillige venstresida.

Vi burde se på folkeavstemninga om Brexit som en effekt av mange flere årsaker enn det som kreves for å trekke en enkel konklusjon. Det store mangfoldet av årsaker blir redusert, for eksempel ved å velge rasisme som den eneste motiverende kraft. Folkeavstemningen om Brexit ble satt i bevegelse av Tory-statsminister David Cameron for å distrahere offentligheten mens han fortsatte sine barbariske angrep på det nasjonale helsesystemet (NHS) og trygdeordninger for funksjonshemmede, men Brexit-bevegelsen gikk snart sine egne veier. Ytre høyre-partiet UKIP, et anti-immigrasjons-parti ledet av Nigel Farage, smatt inn i kløften som sto åpen etter ei fraværende, radikal venstreside. 92 prosent av UKIPs medlemmer stemte for å forlate EU. Dette ga de liberale «identitet’nikerne» en åpning for å tolke resultatet som nær sagt hatkriminalitet og avfeie den folkelige reaksjonen mot en økonomisk orden de ikke lenger tolererer. Pilger skrev at å anklage «leave»-velgerne for rasisme var «barbarisk».  I den forstand at for de gamle grekerne, som oppfant ordet, betydde barbarer et folk som bablet i vei på et uintelligent språk, hadde han rett.

Men døm selv. Hatkriminalitet knyttet til identitet utgjør tre prosent i kriminalstatistikken for England og Wales, ifølge den britiske regjeringens Office of National Statistics (ONS). Lovbryterne blir gjerne inndelt i kategoriene spenningssøkere, «forsvar» av territorium, lovbrytere på «oppdrag» og gjengjeldelse. Majoriteten av hatkriminelle i Storbritannia er hvite menn under 25 år. Hatkriminalitet skjer oftest i såkalte demografiske «hot spots» hvor lovbryterens profil avspeiler den demografiske fordelingen i området. Flertallet av hat-forbrytelsene utføres ikke av fremmede, slik det gjerne framgår av den klassiske beskrivelsen, men av en person offeret kjenner til. Forskning og studier, inkludert ONS sine, gir lite innsikt i hvorfor lovbryteren begår hatkriminalitet. Spørreskjemaer og intervjuer er konstruert på en måte som ekskluderer data som kunne utvidet generelle kjennetegn for hatkriminalitet ut over personlig og seksuell usikkerhet. De er utviklet for å kunne skille ut psykologiske motiver heller enn sosiale/økonomiske.

Hvit, mann, under 25 år, opptrer i «hot spots», retter seg inn mot ofre de kjenner, handler på bakgrunn av seksuell og personlig usikkerhet – passer denne profilen, som til og med mangler et narrativ om organiserte ekstremistgrupper, til de elleve millionene som stemte for å forlate EU? Selv om vi avviser statistikk med de begrensninger den har, hvorfor skulle vi anta at arbeiderklassen er mer rasistisk enn over- middel- eller den lavere middelklassen, med sin høyere sosiale status? Eller den utålelig overlegne britiske aristokrat-kapitalistiske styrende elite? Som Stathis Kouvelakis bemerker i en omfattende analyse av Brexit-begivenheten, må rasisme i arbeiderklassen forstås som «en feilplassert form for klassekamp»:

«Som den franske filosofen Etienne Balibar formulerte det i «Rase, Nasjon, Klasse: Flertydige Identiteter» – en anerkjent tekst i marxistisk litteratur rundt dette temaet – rasisme bør forstås som «en feilplassert form for klassekamp», som kan bli utbredt når klassebevisstheten i underordnede grupper er på sitt svakeste. I stedet for å rette seg utover, mot klassens motstandere, snur den voldelige klassemotsetningen – og angsten og panikken den skaper – seg innover og framhever tidligere ulikheter i de underordnede gruppene. Resultatet er en voldsom undergraving av den kollektive kraften. Det betyr at klassedimensjonen i Brexit-valget og hegemoniet til «Leave»-kampanjen reaksjonære diskurs ikke gjensidig utelukker hverandre.»

Det er verd å merke seg at EU er den eneste av de økonomiske unionene som insisterer på å fullføre ett marked gjennom et endelig eller konsolidert marked, som krever uhindret flyt av mennesker og varer mellom medlemsstatene, eliminering av toll og at politiske og juridiske strukturer i den enkelte stat skal integreres i en superstat som skal ledes av den finansielle eliten. Dette betyr at EUs endelige mål er å erstatte den nasjonale suvereniteten til de 28 medlemsstatene med den finansielle sektorens dogmatiske, udemokratiske og autoritære ledelse. EUs endelige mål er et oligarkisk styresett, det verste av tyrannier. Dette målet kom tydelig fram under krisen i Hellas i 2015. Var troikaen interessert i å få pengene sine tilbake gjennom å hjelpe den greske økonomien på fote og tilbakebetale gjeld? Nei, hva den forlangte var ytterligere gjeldsbyrde og politisk underkastelse – gjennom økonomien – i forhold til de ikke-valgte institusjonene som styrer EU.

Hvis vi vender oss til det Marx kalte «virkeligheten» – det du vet er virkelig, fordi det gjør vondt – og undersøker Storbritannias ferd mot tilslutning til EU, får vi en fornemmelse av hvordan arbeiderklassen ble vingeklippet. Den viktigste årsaken var beslutningen, som kulminerte i Margaret Thatchers politikk, om å avindustrialisere Storbritannia, skiftet til en service-basert økonomi og den nøyaktige avspeilingen av «det amerikanske valget» slik det ble foreskrevet av Reagan-istene. Som en kontrast valgte Tyskland å beholde sin industrielle plattform og er i dag Europas industrielle kraftstasjon.

brexit grexit

En markedsbasert, frihandelsbasert europeisk union var et Tory-støttet prosjekt fra starten. I 1973 signerte Tory-regjeringen med statsminister Edward Heath Roma-traktaten og sluttet seg til EEC. Med fatale følger for det arbeidende Storbritannia bestemte den styrende klassen seg for å kvitte seg med nasjonalstaten, som hadde vært fundamentert på produksjonsvirksomhet for å skape velstand. Gjennom prosessen for gradvis å avstå selvbestemmelse og nasjonal uavhengighet kom alle avstemninger blant folket ut med nei-resultat. Men den ubøyelige prosessen for tilslutning til unionen rullet videre.  Labour-regjeringen med statsminister Harold Wilson erklærte sin støtte til EEC i 1974, på tross av at kabinettet var splittet i spørsmålet. I 1986 ratifiserte Thatchers konservative regjering Enhetsakten, som satte datoen for ett felles marked til 31. desember 1992 – da EU ble født.

Irland holdt tilbake ratifiseringen et år, fordi den var i strid med landets konstitusjon. Irland var forutseende. Liknende motstand kunne utviklet seg i Storbritannia hvis arbeiderbevegelsen hadde blitt oppmuntret til å være bevisst på farene som Labour-dissenterne i Wilson-kabinettet hadde advart om.

Fram til 1988 var fagforeningene og arbeiderbevegelsen motstandere av medlemskap i Fellesmarkedet – eller EEC. I 1988 gikk imidlertid Jacques Delors ut med en appell. Jack Delors, medlem av det franske sosialistpartiet, finansminister for sosialistpartiets Francois Mitterand, og, fra 1988, president for Europakommisjonen, appellerte til irske, britiske og danske fagforeninger om å vurdere et kompromiss. I bytte for et medlemskap i en eventuell europeisk union, tilbød han en sosialpakt med løfte om å forbedre lovgivningen som beskyttet arbeidernes rettigheter. Pakten var et tannløst, innholdsløst dokument, men det utstyrte sosialdemokratene med et fikenblad for å stoppe motstanden mot frimarked-pådriverne og framstilte EU som en beskytter av arbeidstakeres rettigheter.

Så der har dere det, folkens, svaret på hvorfor «sosialister» som François Hollande går til angrep på arbeidernes rettigheter: det er tradisjon. Siden 1980-tallet har sosialister, liberalere, sosialdemokrater og venstreliknende grupperinger gått om bord på det neoliberale skipet lastet med forvirrede og løgnaktige tåper som har redusert arbeiderklassen til tiggere, med tapt selvrespekt og brennende raseri. Både toryene og Labour-partiet har latt arbeiderklassen i stikken og den skrus til fra begge kanter. «Leave»-flertallet i Storbritannia markerer begynnelsen på en motstandskamp i emning fra klassen som frimarked-pådriverne både på venstre og høyre side har redusert til en pøl av billig og utrygg arbeidskraft i konkurranse med økonomiske migranter på flukt fra et enda billigere og mer utrygt arbeidsmarked i deres egne neoliberale helveter, de nylig frigjorte massene fra Øst-Europa, frigjort fra antatt undertrykking under kommunismen til realitetene av den faktisk eksisterende kapitalismen.

Spørsmål til Vestens venstreside: hvilken side er vi på – arbeidernes eller markedets gratispassasjerer? Identitet eller klassebevisst politikk?

 


 

Les også: Arbeiderklassen stemte for Brexit

De som ikke jubler over Brexit

Forrige artikkelEuropeerne misliker EUs flyktningepolitikk
Neste artikkelParlamentet på Kypros krever umiddelbar slutt på sanksjonene mot Russland