Trump, NATO og Baltikum

0

Republikanernes presidentkandidat i USA, milliardæren Donald Trump, har sagt at han ikke vil garantere at USA vil stille opp for de baltiske landa hvis de blir invadert av Russland.
Dette er som kjent et brudd med artikkel fem i NATO-pakten, og har skapt store politiske bølger i Baltikum. Trump føyde til at han ville se på om disse landa hadde betalt det de skal til forsvaret.

“You can’t forget the bills,” Trump said. “They have an obligation to make payments. Many NATO nations are not making payments, are not making what they’re supposed to make. That’s a big thing. You can’t say forget that.”

Baltiske politikere er i sjokk, hvis vi skal tro Foreign policy.

De forsikrer om at de er lojale NATO-partnere (les: servile vasaller). Latvias ambassadør til USA, Andris Razāns, sier at hans land vil nå NATOs krav om 2% av statsbudsjettet til forsvaret innen 2018 og at bare i år vil bevilgningene øke med 40%.

Dette er helt ufrivillig en illustrasjon på den massive opprustningskampanjen Jens Stoltenberg står i spissen for i NATO.

Den NATO-vennlige pressa bruker stort sett Trumps uttalelser til å si at dette viser hvor uberegnelig han er. Og det er han sikkert, men det de servile mediene ikke får med seg, eller ikke vil få med seg er at mannen har kommet i skade for å si sannheten.

Ingen president i USA vil i virkeligheten garantere å utløse verdenskrig for noe som helst medlemsland i NATO. Pakten sier at de skal være villige til det, men USA er en supermakt, og vil gjøre det landet til enhver tid mener tjener deres interesser.

Et angrep på Russsland vil bety at USAs byer vil bli tilintetgjort. Ingen amerikansk president vil i det virkelige livet garantere at han eller hun vil ofre Washington for Riga.

I den gamle Sovjet-blokka snakket de om «evig vennskap». Det er en vare med kort holdbarhet. I realpolitikken lønner det seg å være klar over at «evig vennskap» varer en god del kortere enn vanlig vennskap. Sånn er det også i NATO.

Dessuten gjenspeiler dette ei motsetning innen herskerklassen i USA. En del av djupstaten har innsett at USA ikke lenger er den ubestridte supermakta landet en gang var, mens en annen del vil kjempe med alle midler for å bevare USAs hegemoni over hele verden.

Forrige artikkelTusenvis av jihadister til Syria via Tyrkia
Neste artikkelDet muslimske brorskapet hyller Erdoğans «forsvar for demokratiet»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).