oss 100 kroner!
En artikkelsamling der 12 ulike eksperter uttaler seg om det som skjer med Norges sikkerhet.
Aslak Storaker er bokens redaktør. Han er bibliotekar, har en bachelor i historie og grundig kunnskap om sikkerhetspolitikk, som er bokens fokus. Tolv personer som kommer fra fredsbevegelsen, fagforeninger, forskningsmiljøer, fagmilitære etc skildrer og vurderer historiske og nåtidige handlinger på ulike vis. Til sammen gir boken et svært godt innblikk i hva som skjer i norsk sikkerhetspolitikk, og hvordan ulike instanser forholder seg til dette.
Førstemann ut er Eystein Kleven, som blant annet er cand jur og har hovedkurset ved Forsvarets Høgskole. Hans hovedvinkling er hva den geostrategiske plasseringen til Norge betyr i forbindelse med den internasjonale sikkerhetspolitikken, altså Norges geografiske beliggenhet. Dette gir oss et fascinerende og bredt bilde av hva dette dreier seg om – hvordan våre politiske strateger bør tenke i forbindelse med vår beliggenhet, f eks langs grensene til Russland, i Det fjerne Østen – og ikke minst i nordområdene. I tillegg kan vi «flyttes» – et eksempel er NATOs utvidelse østover i Europa og inn i land som ligger i randsonen til Sentral-Asia, og som ønsker norsk deltakelse.
Det som for meg trekker bidraget ned, er at han bruker mye plass på definisjoner som i alle fall jeg – som ikke er forsker – har store problemer med å forstå. Men for andre kan jo det være nyttig.
Kleven behandler også det han kaller «Rapporten» – utgitt av Forsvarsdepartementet i 2015 for å skaffe underlag til det som skulle bli en ny langtidsplan for Forsvaret, utgitt våren 2016. Det han først og fremst slår fast her, er at «rapporten synes å ta som en gitt og udiskutabel forutsetning at Russland og Kina er potensielle trusler mot Norges sikkerhet, mens USA er garantien for denne sikkerheten. Norge hører til Vesten: Russland og Kina til Østen. Det sies ikke, men den gamle vestlige tilnærmingen fra korstogene til i dag synes å ligge under: Vesten er det gode, Østen er det onde.»
Flere av de andre bidragsyterne trekker også fram denne rapporten.
Det neste bidraget er ved Master i fred og konfliktstudier fra Universitetet i Oslo, Tuva Grimsgaard, og daglig leder i Norges Fredslag mm, Fredrik Heldal. De legger vekt på at behovet for sikkerhet ikke er noe statisk – verden er i endring, den globale utviklingen påvirker også Norge. Vår sikkerhetspolitikk må skreddersys ut fra våre behov. Men «norske myndigheter ser i stor grad ut til å være enige om at vi må møte den skisserte utviklingen med opprustning, avskrekking og en sterkere tilknytning til NATO. Da er det viktig å minne oss selv om at økt sikkerhet for én gjerne innebærer et høyere trusselnivå for andre, med videre opprustning og en økt nettotrussel for oss alle som resultat. Avskrekking som virkemiddel styrer oss i retning av nye rustningskappløp , mens vi brenner broer og bygger fiendebilder.»
De går gjennom mye av det «fredsnasjonen Norge» har vært med på, oftest gjennom NATO, men også humanitært, og ser ikke den store suksessen. Så «kanskje det er på tide å finne frem forhandlingskortet fra skuffene i utenriksdepartementet?»
De understreker at den nye langtidsplanen antyder en norsk sikkerhetspolitisk dreining i retning sterkere integrering i NATO og større fokus på NATOs tilstedeværelse i norske nærområder. Denne tettere integreringen har blant annet fått utløp i en norsk militær opprustning som i større grad er tilpasset NATOs behov enn Norges reelle situasjon. Og sanksjonene mot Russland som vi har sluttet oss til, kan man ikke finne paralleller til når det gjelder våre allierte – brudd på menneskerettene gjelder åpenbart ikke på samme måte der, f eks når det gjaldt angrepet på Irak, slik de ser det.
Når det gjelder advokat Ola Tellesbøs innlegg, innleder han med et avsnitt som sier svært mye om det han går grundig gjennom i resten av artikkelen: «Norsk sikkerhetspolitikk har siden uavhengiheten i 1905 vært tuftet på å være på lag med verdens ledende stormakt; først Storbritannia, deretter USA som førende stat i NATO. Dette har vært så bestemmende at til og med FN og folkeretten er tilsidesatt til fordel for Norges militære allianse. De mest påtakelige tilfellene var da Norge uten FN-mandat deltok i bombingen av Jugoslavia våren 1999, dernest Operation Enduring Freedom mot Afghanistan i 2001.»
Han trekker også blant annet fram Norges uvilje mot å fremme aggresjonsforbrytelser som en del av folkeretten, og mener at denne uviljen «utgjør et symbolsk vern av vår statsminister, utenriksminister og forsvarsminister», som var medansvarlig for disse hendelsene. Og det følger da ganske logisk at når vi opererer under stormakter som bryter folkeretten, så gjør også vi det.
Direkte, grundig og veldig sant – dessverre.
Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen er nestemann ut. Han starter med å beskrive Norges sikkerhetsmessige snuoperasjon i 1948, etter Sovjet-Samveldets invasjon i Tsjekkoslovakia, da vi ble en del av NATO. Han beskriver så hvordan forsvaret var bygget opp den gangen, og mener at «under den kalde krigen var Det norske forsvaret rettet inn mot å kunne møte en invasjon fra Sovjetunionen, over land fra Finland og over grensen ved Kirkenes, over sjøen amfibielandsetting, først og fremst i Nord-Norge.»
For meg virker det underlig at han peiker dette området ut som mål for et evt krigersk Sovjetsamvelde, siden de kontrollerte hele den nordlige delen og jaget ut de tyske angriperne fra Nord-Norge – og trakk seg fullsendig tilbake – bare 3-4 år tidligere. Her har det åpenbart vært en kraftig snuoperasjon.
Han går så kronologisk videre. Ved oppløsningen av Warszawapakten var «vernepliktig territorialt mobiliseringsforsvar avlegs. Det som nå gjaldt, var profesjonelle innsatsstyrker med stor strategisk mobilitet. Kvalitet fikk prioritet foran volum».
Dette var da starten på det vi har utviklet videre – et norsk «forsvar» som «under amerikansk ledelse erstattet invasjonsforsvar som Forsvarets hovedoppgave.»
Humanistene Ingeborg Breines, tidligere direktør i UNESCO, og fredsforsker mm Ingrid Eide skriver om alternative strategier for fred i et lite land som Norge. De peiker på klimaendringene som må få mer oppmerksomhet, og ikke minst de internasjonale organisasjonene som ble skapt etter 2. verdenskrig – et tidspunkt da man var mere krigslei enn noen gang, FN ble stiftet, med sin underavdeling UNESCO, som har dette i formålsparagrafen: «Siden krigen tar sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskenes sinn at forsvar mot krigen må bygges». Utdanning, opplysning, kulturforståelse og holdningsendring er en vikig del av sikkerhetskonseptet. Målet er å skape fred i «en erkjennelse av at fred ikke bare er fravær av konflikt, men også fordrer en positiv, dynamisk og deltakende prosess hvor det oppmuntres til dialog og hvor konflikter blir løst i en atmosfære av gjensidig forståelse og samarbeid.»
Det de understreker, er at også FN i dag er for påvirket av andre grupper, særlig store økonomier, som G7, G20 og ikke minst NATO, som «prøver å overkjøre FNs helhetstanke og fredsbudskap med egne prioriteringer.»
De ønsker et Fredskulturdepartement som et praktisk skritt på veien. Man må prioritere penger – f eks: «Trygghet skapes ikke av rådyrt, høyteknologisk militærutstyr, men ved møysommelig å bygge gode mellomstatlige forhold og stabile og kreative samfunn der maten og vannet og luften er sunn og god for våre barn og barnebarn. Sikkerhet får vi best ved å realisere de to store beslutningene tatt i FN i 2015: Sluttdokumentet fra klimatoppmøtet i Paris, COP 21, og FNs nye Handlingsplan for bærekraftig utvikling, 2016-2013.»
De vil ha Norge ut av NATO – og grunngir dette godt.
Mette Kongshem fra Oslo universitet – som også har utdanning og erfaring både fra Russland og mange andre steder, tar for seg vårt forhold til Russland. Og etter min mening er dette det aller viktigste kapittelet i boken, fordi det er her vi finner den store faren for at ting glipper – at noen provoserer – eller lar seg provosere – for mye. En ny krig er ikke umulig.
Hun legger stor vekt på Russlands historie og de konsekvensene den har fått for Vladimir Putins måte å styre landet på. Russland betrakter seg ikke som et offensivt land som angriper andre, men et som tvert imot har blitt invadert av ulike folkeslag gjennom hele historien – fra før mongolene via franskmennm, svensker, litauere, polakker og Hitler-Tyskland. Russlands politikk har vært å gardere seg ved å opprette buffersoner mot omverdenen – noe vi i dag antakelig vil kalle «innflytelessfærer», og som stormakter gjerne vil ha. «Mye tyder på at Putin i vår urolige tid og med så vel innenrikspolitiske som utenrikspolitiske utfordringer frykter for Russlands stabilitet, for landets sikkerhet. Det kan være mye av grunnen til at han har tatt styringen med de fleste politiske prosesser og innført »maktens vertikal.»
Hun peiker på at forholdet mellom våre to land i all hovedsak har vært positiv. Men siden NATO bombet Serbia i 1999, og deretter invasjonen i Irak og bombingen i Libya – som Russland advarte mot – har øst-vest-forholdet skrantet.
Og det er ytterst viktig å gjøre noe med det. Vi må få innsikt og kunnskap nok til å behandle Russland som det det er – en stat som er temmelig forskjellig fra oss, men som oss primært ønsker å leve i fred i et Europa som er mer samlet. Vi må få tilbake dialogen og viljen til å møtes. Kongshem mener også at vi nå bør skifte «linje» – vi bør går tilbake til «ånden fra Helsinki» fra 1975, som en gang ga oss håp om samarbeid om felles interesser. Vi bør satse på OSSE, ikke et NATO som med utvidelsene er blitt mer og mer aggressivt.
Helge Lurås fra Senter of internasjonal og strategisk analyse starter sin artikkel med et tungt blikk på flyktningestrømmen. Han er beskriver multinasjonale stater som ustabile. Derfor mener han at den første viktige oppgaven for sikkerhetspolitiske vurderinger må være å hindre slikt i Norge, primært ved å stoppe «strømmen». Han nevner to tall – det bodde 98% etniske nordmenn i Norge på 1970-tallet, mens vi kan risikere at det synker til ca 50% i 2070.
Her synes jeg han er temmelig tendensiøs. Hva er en «etnisk nordmann»? Og hva innebærer problemene?
Men når det er sikret, «kan vi begynne å tenke rundt operasjonaliseringen av sikkerhetspolitikken i den nærmeste fasen» – hvor «utgangspunktet vårt da vil være at andre vestlige land også bestemmer seg for å forbli vestlige.»
Han filosoferer så over samholdet i NATO og Europa, og forholdet til Tyrkia spesielt.
Som en logisk følge av hans basismeninger, mener han det er »skjødesløst å avvikle NATO fordi det vil kunne svekke vår egen vestlige kulturkrets», men han ser likevel problemene og utfordringene både i forhold til Russland og USA, sistnevnte regner han som relativt ustabilt. Vi kan ikke stole på at de stiller opp for oss, så «vi må ha kompensasjonsmekanismer og ta høyde for at USA svekkes vesentlig.»
Han avslutter med en slags oversikt over hvor kaotisk alt er i Europa i dag mht til sikkerhetspolitikk og nasjoners holdninger, og avslutter med et sukk: «Realisme, med andre ord, er det vi trenger. Både i innvandrings- og sikkerhetspolitikken.»
Og det er det jo lett å være enig i.
Stein Ørnhøi, lærerutdannet og et ledende medlem i SV i mange år, er opptatt av alle forandringene i verden, i samfunnene våre. Han nevner store klimatiske hendelser, men mener at «de tydeligste og mest påtrengende forandringene skjer på det kulturelle og ideologiske området.» Han fører dette videre til motsetninger mellom folkene, og ut fra dette postulerer han at «sikkerhetspolitikk handler om å fjerne årsakene til terror.» Noens interesser kolliderer med andres – ofte pga av tilfeldig trukkete grenser etter forrige konflikt, ut fra hvem som var sterkest i akkurat det området da fredsavtalen ble inngått.
Dette betrakter Ørnhøi som en forkastelig måte å dele menneskesamfunn inn på – «å låse internasjonal rettsorden fast i suvereniteten til de statsgrensene som i dag tilfeldigvis gjelder, er en oppskrift på stadig nye konflikter» – han vil ha folkesuverenitet som grunnlag; folket skal bestemme!
Men det er ingen enkel problemstilling – språk, religion, kultur osv vil alltid være mer eller mindre ulik også innenfor et valgt fellesskap. Ørnhøi detter ned på Rousseaus idé – folkesuvernitet må baseres på folks kulturelle fellesskap. Og det haster å komme i gang med prosessen!
Han mener Norge er et godt utgangspunkt, og utdjuper 6 områder. Men jeg må innrømme at jeg ikke blir overbevist – om vi har en relativt lik kultur i bunnen, spriker meningene allerede etter hans forslag så ekstremt at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan ha noen praktisk funksjon.
Dessverre. Men noen tanker kan han utvilsomt gi oss.
Ivar Gammelmo og Roy Pedersen, begge godt plassert i LO, skriver en artikkel om sikkerheten sett fra fagbevegelsen. De peiker på at LO alt fra starten regnet seg som en internasjonal organisasjon, og aktivt har vært medvirkende i solidaritetsarbeid for bla Sør-Afrika og Palestina. LO støtter kravet om et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og at «Norge skal ha et forsvar som er folkelig forankret gjennom verneplikt og som ivaretar statens, befolkningens og samfunnets grunnleggende behov for sikkerhet.»
De beskriver en utvikling der NATO konsekvent har støttet opp under konflikter på sine (USAs) venners side, og hvor avhengig Norge i dag har gjort seg av USA – «norsk sikkerhetspolitikk i dag er basert på en tese om at norsk sikkerhet best kan sikres gjennom lydighet til USA og NATO og støtte til USAs aggressive stormaktspolitikk.» De peiker på det uheldige med aggresjonen i forhold til Russland.
De trekker fram hvor viktig det er å være bevisst at Norge har kontroll over enorme havområder med store rikdommer. Vi må fortsette å arbeide for nedrustning, slik vi har gjort i forhold til klasevåpen og landminer. Vi må fortsette å delta i fredsprosesser – ha folk vi kan stille til rådighet i ulike FN-oppdrag, både fredsbevarende og reint humanitære.
Vi må ha et landforsvar som helst er sterkt nok til å avskrekke, og utgiftene må primært gå til innkjøp av utstyr til å sikre norsk nasjonal sjølstendighet og territoriell integritet. Vi må støtte opp om organisasjoner som står for nedrustning og fred – og de trekker også fram OSSE, der både Russland, Canada og USA er med i tillegg til resten av Europa.
Den siste artikkelen er skrevet av Ola Tundander, som har en lang remse bak seg når det gjelder utdannelse og forskererfaring; det meste i forhold til freds- og sikkerhetspolitikk. Artikkelen hans starter så sterkt at jeg vil innskrenke meg til å sitere det – så kan enhver leser glede seg til å lese det han bruker dette til i resten av innlegget sitt (han skriver på svensk): «På 1980-talet beskrev USAs marinminister John Lehman den ryska Kolahalvön som «the most valuable piece of real estate on earth». Men han talade inte om priser på egendom i Murmansk. Kolahalvöns värde handlade inte om privatekonomi utan om det faktum att Murmank och Kola i sin helhet var bas för Sovjets strategiska ubåtar, vars nukleära missiler kunde eliminera USA många ganger om. Dessa ubåtsbaserade missiler hade på 1980-talet en sprängkraft motsvarande 20 000 Hiroshimabomber. Var Typhoonubåt (eller på ryska »Akula») hade en sprängkraft på ca 2000 Hiroshimabomber. Det var Norges närhet till dessa ubåtar som bestämde USAs intresse för Norge. USAs maritima strategi för 1980-talet hade som huvudpunkt: att slå ut Sovjets strategiska ubåtar och basområden på Kola med børjan redan i krigets första minuter. Detta var kärnen i det amerikanska tänkandet.
Men det förutsatte att USA kunde operera frå norskt territorium. (altså nordområdene).
Sum a summarum: En bok alle nordmenn burde lese – det gjelder oss alle!
Elisabeth Reehorst, skribent
