Norge på full fart inn i Syriakrigen

0
Aslak Storaker

Den norske regjeringa har, med støtte fra Arbeiderpartiet, bestemt at Norge skal trene syriske opprørssoldater i Jordan, under ledelse av USAs koalisjon mot IS. De 60 norske soldatene skal også kunne «gi operativ støtte fra syrisk territorium dersom operasjonskonseptet krever det». Statsminister Erna Solberg omtalte i utgangspunktet de som skulle trenes bare som «lokale sunni-arabiske grupper», men VG har seinere fått bekrefta fra Forsvaret at det dreier seg om gruppa New Syrian Army. Hvem er denne gruppa, og er Norges inntreden i Syriakrigen i tråd med internasjonal lov?

norge syria
Norske soldater trener kurdiske Peshmerga-soldater i Irak. Nå er Norge også spurt om å delta i Syria. Foto: Eirik Veum / NRK

 

Sjølforsvar av Syria?

FN-pakten slår fast at det er forbudt å bruke vold i eller mot andre stater, med tre unntak: Sjølforsvar; om FNs sikkerhetsråd slår fast at internasjonal fred og sikkerhet er trua og autoriserer maktbruk; eller ved forespørsler om hjelp til kollektivt forsvar fra en stat som er blitt angrepet. Det er klart at Norges inntreden i Syriakrigen ikke dreier seg om kollektivt sjølforsvar av Syria.

Det har herska en viss uklarhet om hvem Norge anerkjenner som Syrias myndigheter etter at Norge i 2012 anerkjente den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «den legitime representanten for det syriske folk» og gjennom Norsk Folkehjelp har finansiert oppbygging av «de lokale rådene og komiteene på bakken i Syria» som i borgerkrigens tidlige fase styrte opprørskontrollerte områder. SVs utenriks- og forsvarspolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell skreiv i Klassekampen 11. mai i år at «Et hundretalls land, inkludert Norge, anerkjente i 2013–2014 Nasjonalkoalisjonen som den legitime myndigheten i Syria.» Det stemmer imidlertid ikke. I et intervju jeg gjorde for Ny Tid i mai bekrefta Utenriksdepartementets Frode Andresen at Norge fortsatt anerkjenner Assadregimet som Syrias folkerettslig legale myndighet. At Solhjell, som er medlem av Stortingets utenrikskomité og under den rødgrønne regjeringa periodevis formelt var stedfortreder for statsminister Jens Stoltenberg, ikke kjenner til hvem Norge anerkjenner som syriske myndigheter, er oppsiktsvekkende og viser hvor kaotisk norsk Syria-politikk har vært helt fra starten. Assad-regimet, som Norge altså anerkjenner som Syrias regjering, har fordømt Norges planer som «en grov og uakseptabel innblanding i statsanliggender, og er et skamløst brudd på suverenitet, sikkerhet og stabilitet».

huitfeldt hallaker syria

Sjølforsvar av Irak?

Utenriksdepartementets jurister hevder i notatet «Kampen mot ISIL» at trening av syriske krigere er legitim fordi Irak har bedt om hjelp til å bekjempe IS, og Syria ikke har vært i stand til å hindre IS i å angripe Irak fra syrisk territorium. Det er flere problemer med dette. Det ene er at UD ikke problematiserer at det er USA og deres alliertes støtte til væpna opprørere som er hovedårsaken til at Syria ikke er i stand til å kontrollere eget territorium. Væpna syriske opprørere har, i strid med internasjonal lov, mottatt militær støtte fra våre NATO-allierte USA, Frankrike og Tyrkia siden 2012, på tross av at amerikansk etterretning samme år kunne slå fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak (som seinere er blitt til IS, min mrk.) er hovedkreftene bak opprøret i Syria», at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.» UD argumenterer altså for at Norge har rett til å støtte USAs militære innblanding i Syria fordi den syriske staten ikke er i stand til å kontrollere eget territorium, samtidig som USA og deres alliertes militære innblanding er hovedgrunnene til at IS har etablert seg både i Syria og Irak – og USAs etterretning har vært klar over at det ville bli resultat av politikken de har ført helt siden 2012!

UDs jurister innrømmer at det er «omstridt» om sjølforsvarsretten gir adgang til å angripe terroristgrupper som opererer fra en annen stats territorium, ja til og med at det «verken har grunnlag i etablerte konvensjoner eller i sedvanerett». På tross av dette hevder de at rettstilstanden er «i utvikling» i forhold til dette, men det eneste de henviser til er at USA påberopte seg en slik utvida sjølforsvarsrett ved invasjonen av Afghanistan i 2001. Med en sirkelargumentasjon verdig Erasmus Montanus antar de uten å diskutere det at denne invasjonen ikke var folkerettsstridig, og at argumentene som blei brukt for å rettferdiggjøre den dermed må være gjeldende folkerett. Grunnlaget for dette er imidlertid ikke noen rettskjennelser eller vedtekstendringer, men utelukkende at «Flere stater, ledet an av USA hevder» (min uth.) at en slik utvida sjølforsvarsrett «må aksepteres».

Arne Overrein, forfatter av boka Kampen om folkeretten, sier til Ny Tid at påstanden om at folkeretten er i utvikling bare er «en alternativ måte å si at man ønsker å endre folkeretten på, sånn at adgangen til bruk av væpnet makt i realiteten stadig utvides. Ingen land har til nå foreslått å endre ordlyden i FN-pakten på dette punktet, fordi man vet at det er veldig delte meninger om dette. Militært sterke, vestlige land ønsker en lite restriktiv definisjon av selvforsvar, mens mange små, svake land ønsker at terskelen for bruk av væpnet internasjonal makt skal være høy.» Tidligere domsavsigelser fra Den Internasjonale Domstolen tilsier at gjeldende folkerett ikke åpner for å benytte seg av sjølforsvarsretten til å angripe ikke-statlige grupper på andre staters territorium. I 2005 påberopte Uganda seg sjølforsvar etter å ha utført militære intervensjoner i Øst-Kongo for å bekjempe opprørsgruppen Allied Democratic Forces (ADF) som opererte mot Uganda fra kongolesisk territorium. Domstolen slo imidlertid fast at intervensjonen var folkerettsstridig fordi ADF ikke hadde blitt støtta av Kongos regjering, og Kongo aldri hadde angrepet Uganda.

Et annet problem er at forespørselen Norge har sagt ja til ikke kommer fra Irak, men fra Frankrike og USA på vegne av den USA-leda Operation Inherent Resolve. Som statsministeren sjøl sier: «Hvem som har spurt oss er helt tydelig og klart: Frankrike og USA har hver for seg henvendt seg og bedt om at vi bidrar sammen med andre land, og vi går inn i et samarbeid med Frankrike, USA og Storbritannia» – altså ikke Irak. UDs jurister henviser til at Irak har bedt om hjelp til kollektivt sjølforsvar mot ISIS i brev til FN i juni og september 2014. Der ber Irak om militær hjelp til å gjenvinne kontroll over grensen mot Syria, men det understrekes at det skal skje «i samsvar med internasjonal lov» og med «høy aktsomhet for fullstendig nasjonal suverenitet». Det er ingenting i brevene som tilsier at Irak har bedt om militære aksjoner retta mot syrisk territorium – langt mindre om å trene syriske opprørssoldater. I brevene tar Irak også et viktig forbehold: At Irak må gi uttrykkelig samtykke til aksjonene. Og Irak har ikke gitt uttrykkelig samtykke å trene syriske opprørssoldater i Jordan. Da jeg for Ny Tid spurte UD om Iraks regjering på noe tidspunkt har bedt om eller godkjent Norges planer om å trene opprørere i Jordan, viste underdirektør Kristin Enstad til at «alle militære tiltak er koordinert med koalisjonen mot ISIL, hvor også Irak deltar». Men når jeg videresendte spørsmålet til koalisjonens pressesenter svarte de at koalisjonen og dens operasjoner er direkte underlagt USAs forsvarsdepartement, at de andre landene ikke trenger å godkjenne spesifikke militære bidrag, og at de ikke besatt informasjon om hvorvidt Irak hadde godkjent Norges bidrag til å trene syriske opprørere. Iraks ambassade i Oslo ønska ikke å kommentere spørsmålet, men tidligere har Irak advart sterkt mot å støtte syriske opprøre. «Så lenge det ikke fins garantier for at en opprørsregjering i Damaskus ikke vil bli kontrollert av Al-Qaida eller Al-Nusra, motsetter vi oss militær hjelp til opprørsgrupper,» uttalte Iraks daværende utenriksminister Hoshyar Zebari til Times of Israel i september 2013.

Tidligere domsavsigelser fra Den Internasjonale Domstolen tilsier at gjeldende folkerett ikke åpner for at en stat kan påberope seg kollektivt sjølforsvar av en annen stat uten denne statens uttrykkelige samtykke. I 1986 dømte Den Internasjonale Domstolen USA for å ha begått folkerettsbrudd ved å stå bak paramilitære grupper som utførte angrep mot og i Nicaragua. USA påberopte seg å bedrive kollektivt sjølforsvar av El Salvador, men dette blei avvist fordi El Salvador ikke hadde bedt om slik assistanse. I dommens begrunnelse heter det at kollektivt sjølforsvar bare kan utøves etter forespørsel fra den angrepne staten, og at ingen annen stat kan «utøve retten til kollektivt selvforsvar basert på sin egen vurdering av situasjonen».

Hverken Norge eller den USA-leda koalisjonen kan vise til at Irak har bedt Norge om å gjennomføre den militære intervensjonen som Norge hevder er kollektivt sjølforsvar av Irak. Og det foreligger som kjent heller ikke noen forespørsel fra Syria. Gro Nystuen fra International Law and Policy Institute sier til Dagsavisen at «Reglene er egentlig ikke spesielt kompliserte. Hvis man skal gå inn og bruke militærmakt på andre lands territorium, mot den sittende staten, må man ha egen hjemmel eller invitasjon. Assad har ikke invitert Norge til Syria. FN-resolusjonen om å bekjempe IS gir ikke rett til bakkestyrker i Syria.» Norges støtte til syriske opprørssoldater må derfor betraktes som en folkerettsstridig aggresjon mot den syriske staten, utført på vegne av et USA som sjøl bærer betydelig skyld for at den bevegelsen som skal bekjempes i det hele tatt er oppstått. Påberopelsen av kollektivt forsvar av Irak er ikke godkjent av flertallet av verdens stater og har ikke presedens i gjeldene folkerett, men hviler fullstendig på tidligere vestlige påstander brukt for å forsvare aggresjonshandlinger som invasjonen i Afghanistan i 2001.

new syrian army
Soldater fra New Syrian Army

 

Hvem er New Syrian Army?

Men, skal ikke opprørerne Norge trener bare kjempe mot IS? Det er det den norske regjeringa påstår, men det står i skarp motsetning til erfaringer med å trene tilsvarende opprørsgrupper og hva lederne for gruppa Norge skal trene sier sjøl.

New Syrian Army (NSA) er ei sunnimuslisk opprørsgruppe som formelt blei danna i november 2015. De har blitt trent av amerikanerne i Jordan, og slåss mot IS i Øst-Syria. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har forsikra til VG at opprørerne Norge skal støtte «kun skal kjempe mot IS. De skal ikke kjempe mot regjeringsstyrkene, og de skal ikke sette fredsprosessen i fare.» Men dette stemmer dårlig overens med hva NSAs ledere har sagt i intervjuer. NSA er en del av koalisjonen Jabhat al-Asalah wal-Tanmiyyah, som beskrives som islamister og «moderate salafister» i et intervju med VICE News 30. november. Wal-Tanmiyyahs leder Khaled al-Hammad sier at «Hovedmotstanderen vår er regimet,» og at NSA «definitivt» vil slåss mot regjeringshæren når de støter på dem. I et intervju med The New Arab 11. mars sier NSAs leder Khazal al-Sarhan at målet deres er å «frigjøre provinsen Deir al-Sour fra både IS og Assad-regimet». Disse uttalelsene kan ikke ha vært klarert med UDs jurister, som understreker at «Maktbruken må rettes mot militære mål relatert til ISIL – ikke andre grupperinger eller Assad-regimets styrker.» Regjeringa sier at de vil stanse oppdraget om styrkene Norge har trent angriper Assad – men vil altså likevel trene og utruste sunni-islamistiske opprørere som på forhånd har erklært at de vil angripe regjeringsstyrkene så fort de får sjansen.

Tidligere har USA lagt ned tilsvarende treningsprogram fordi det har vist seg å styrke deres angivelige fiender ved at CIA-trente opprørere nærmest umiddelbart etter at de gikk inn i Syria blei kidnappa av eller desertert til al-Qaidas syriske avdeling Al-Nusra, som på den måten har sikra seg store mengder amerikanske våpen. Det er all grunn til å frykte at også denne operasjonen kan ha en tilsvarende kontraproduktiv effekt i «kampen mot terror». Ron Paul Institute forteller at 40 NSA-soldater og fem sivile sympatisører blei drept av IS 28. juni, som klarte å erobre 12 amerikanske lastebiler som inneholdt store mengder med våpen og ammunisjon. Nederlaget skal angivelig skyldes at USA hadde lovet dem flystøtte men omdirigert flyene sine til Irak, noe de fikk krass kritikk for både fra gruppas egne ledere og fra Russland. NSA-soldater blei forøvrig også bomba av russiske bombefly i midten av juni. Russland hevder at de befant seg 30 mil fra hvor USA hadde informert dem om at de skulle være, og beklager seg over at USA ikke har godtatt tilbudene deres om utveksling av mer presis etterretning. Hendelsen viser at regjeringas planer om at Norge også skal kunne assistere denne gjengen på bakken, skaper en fare for at norske soldater kan komme i direkte militær konflikt med russiske styrker i Syria. Som VG skriver, kan en fort bli «villedet av begreper som opplæring og støtte. Tro at det handler om aktivitet langt bak fronten, nærmest som en avansert rekruttskole. Slik er det ikke i virkeligheten. Siden 2011 har norske spesialstyrker drevet sammenhengende opplæring av en afghansk kontraterrorenhet i Kabul i Afghanistan. En uke etter at Forsvarets Spesialkommando ankom Kabul i 2011, var avdelingen i en av de lengste og hardeste kampene den har opplevd. Maskingeværene de hadde med seg fikk pipene ødelagt av slitasje.» Som William Blum skriver i «Killing Hope»: Skillelinjene mellom rådgivende og stridende styrker kan ofte reduseres til et spørsmål om PR.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, sa til Aftenposten 4. mai at det er korrekt at Norge «ikke har kontroll over hvem og hva disse opprørsgruppene er i morgen eller i en annen fremtid», men at det likevel er riktig å støtte dem fordi IS er verre, og at vi må vise hensyn til USA og NATO. «Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag,» ifølge Diesen. En tilsvarende «min fiendes fiende er min venn»-politikk har skapt problemet IS utgjør i Syria. Og IS er ikke den eneste opprørsgruppa som i både handling og ideologi framstår som et katastrofalt mye verre alternativ enn det sittende regimet i Damaskus.

Jihadister fra al-Nusra i Aleppo
Jihadister fra al-Nusra i Aleppo

 

Islamister med folkemord på programmet

I vestlig presse opererer en vanligvis med et skille mellom IS og Al-Nusra på den ene sida og «moderate opprørere» på den andre. Dette skillet tildekker mer enn det avslører. En av grunnene er at Al-Nusra inngår i et nært strategisk samarbeid med flere av de vestlig-støtta opprørerne – de er også en del av alliansen Erobringsfronten som mottar militær, finansiell og logistisk støtte fra Tyrkia og Saudi-Arabia. Alliansen mellom Nusrafronten og de «moderate» er så tett at USA har bedt Russland om ikke å bombe de syriske Al-Qaidakrigerne, fordi de befinner seg på samme territorium som opprørere som støttes av USA og det er nesten umulig å bombe de ene uten å bombe de andre.

En like viktig grunn er at svært mange av de såkalt moderate opprørerne er like ekstreme som IS og Al-Qaida, og flere av dem har folkemord mot Syrias religiøse minoriteter på programmet. I boka Inn i tomheten – dagbok fra Syria gjengir Samar Yazbek en samtale med en lokal kommandant for opprørsgruppa Ahrar al-Sham, Abu Ahmad, om hva som skal skje med Syria etter at de har seira over regimet: «Det skal være forbudt for kvinner å gå uten hijab, det er det aller viktigste… Vi og Nusrafronten er stort sett enige når det gjelder de religiøse doktrinene.» På spørsmål om hva som skal skje med den alawittiske minoriteten svarte kommandanten: «Det er ikke mange alawitter som støtter oss, så de kan forlate landet uansett. Resten av dem skal vi bekjempe til siste blodsdråpe… alawittene er noen skikkelige hedninger. De må vi rydde av veien.» Den tidligere lederen av opprørsgruppa Jaish al-Islam har uttalt at Syria skal «renskes» for sjiamuslimer, har fordømt demokrati for å føre til «korrupsjon og undertrykkelse» og har omtalt al-Nusra som «brødre». Nusrafronten har ved flere anledninger begått massakrer mot alawitter, drusere, kristne og sjiaer når de har erobra regjeringskontrollerte områder. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember kom fram til at 100 000 krigere, rundt 33 % av opprørerne i Syria, står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner IS. IS sjøl utgjør bare drøyt 30 000 av disse, mens saudi-støtta al-Nusra og Ahrar al-Sham har henholsvis 10 000 og 15 000 krigere. Dersom en utvider definisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 % av opprørerne. Bare 38 % er med i opprørsgrupper som har målsetning om å innføre demokrati i Syria – og dette inkluderer de kurdiske gruppene som ikke er krig med Assadregimet. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom ‘moderate’ og ‘ekstremister’ er feilslått, og at «IS er ikke mer ekstreme enn Al-Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres.» Den tidligere lederen for den britiske etterretningsorganisasjonen MI6, Richard Dearlove, har fortalt at målet om å gjennomføre en etnisk rensing av sjiamuslimene i Syria tilsynelatende også deles av islamistenes hovedsponsor Saudi-Arabia. Saudienes daværende etterretningsleder prins Bandar bin Sultan fortalte ham at «Tiden er nær at det bokstavelig talt vil være «Gud hjelpe sjiaene» i Midtøsten, Richard. Mer enn en milliard sunnier har rett og slett fått nok av dem.» Den saudiarabiske predikanten Saad bin Ateeq al-Ateeq, som fungerer som rådgiver for det saudiske utdanningsdepartementet og direktør for religiøs veiledning ved militærakademiet KKMA, ber i sine tv-sendte taler Gud om å «ødelegge jødene og hvem som enn gjorde dem til jøder, og ødelegg de kristne og alawittene og hvem som enn gjorde dem kristne, og sjiaene og hvem som enn gjorde dem til sjiaer.» I et tv-program på den qatariske statskanalen Al Jazeera har programlederen Faisal Qasim kalt alawittene for «hunder» og «avskum» og sagt at sunnimuslimer «har rett til å utrydde dem». Qasim hevder å snakke på vegne av flertallet av det syriske folket når han sier at de bare venter på å få anledning til å innta alawittiske byer og utdrive, torturere og drepe innbyggerne.

Dette utsagnet kan brukes til å illustrere en annen feiloppfatning er utbredt i vestlige medier, nemlig at borgerkrigen i Syria dreier seg om en religionskrig der nær sagt samtlige sunnimuslimer støtter opprøret mot et alawittisk mindretallsregime. Men flertallet av de sunnimuslimske syrerne ønsker ikke å massakrere landsmennene sine. Assadregimet er sekulært og multikulturelt, og hovedgrunnen til at regimet ikke har falt er ikke bare støtten fra religiøse minoriteter men også at store deler av landets sunnimuslimske innbyggere foretrekker et autoritært og brutalt, men sekulært Assadregime framfor sharialov og religiøs forfølging av annerledes-troende landsmenn. Det er riktig at president Bashar al-Assad og de viktigste lederne i det militæret kommer fra den alawittiske minoriteten. Men mange av regjeringsmedlemmene er sunnimuslimer, inkludert statsminister Wael Nader al-Halqi, forsvarsminister Fahd Jassem al-Freij og utenriksminister Walid Muallem. Det samme gjelder framtredende ledere i militærapparatet, som generalene Ramadan Mahmoud Ramadan og Jihad Mohamed Sultan. Aron Lund fra Carnegie Enodwment for International Peace sier til magasinet Foreign Policy at «det er sunnimuslimske syrere som kjemper i frontlinjen for Assad også i dag, sjøl om mange kanskje er tvangsrekrutterte eller bare kjemper for å få en lønn å leve av. Regimet mista mye støtta fra sunnier i 2011 og 2013, men dette ser nå ut til å ha stabilisert seg.» Sunnimuslimske forretningsmenn, arbeidere og soldater som ønsker å være innbyggere av et sekulært Syria har vært avgjørende for at regimet ikke har blitt slått over ende av jihadistiske sunni-islamister. Det er ingen grunn til å godta den inndelinga av folk etter religiøs tilhørighet som jiahdistenes narrativ legger opp til.

Når Norge nå skal gå inn og trene «lokale sunni-arabiske grupper», for å bruke statsministerens ord, må det derfor betraktes som et direkte bidrag til sunni-islamistiske statsmakters sekteriske krigføring mot det sekulære og flerkulturelle Syria. Dette forverres av at gruppen det er snakk om, New Syrian Army, inngår i en islamistisk allianse. Det er et grovt brudd på folkeretten, og kan i verste fall føre norske soldater inn i direkte kamper mot det russiske militæret. Det innebærer en alvorlig risiko for at vi trener sunni-islamister som seinere kan utføre terrorangrep mot Norge og Vesten. Norges militære innblanding vil styrke lokale sunni-islamistiske grupper som ønsker å begå etnisk rensing eller til og med folkemord på Syrias religiøse minoriteter.




Forrige artikkelHvorfor tar Klassekampen Erdoğan i forsvar?
Neste artikkelHundrevis av Sanders-tilhengere forlot landsmøtet da Clinton ble nominert