Jagland: – Libyakrigen ulovlig, norsk presse driver bare propaganda om NATO

0

Tidligere statsminister og AP-leder Thorbjørn Jagland har (12. juli 2016) kommet med en overraskende og skarp uttalelse om den norske deltakelsen i Libya-krigen og norsk presses behandling av NATO-toppmøtet. Han skrev på Facebook:

«Hvis Irak krigen var ulovlig, som den var slik Kofi Annan sier, hva var da bombingen i Libya, som gikk lenger enn mandatet som FNs sikkerhetsråd ga. En krig som hele den norske offentligheten tiljublet. Nå stille som i graven. Ikke et eneste forsøk på å sette ting i perspektiv under dekning av Nato toppmøtet. Kun propaganda i norsk presse, neste like ille som propagandaen fra russisk presse mot «vesten». Det på tide å ta til vettet som Mikhail Gorbatsjov sier.»

jagland Libya

Dagens Næringsliv har omtalt saka og skriver (bak betalingsmur):

Nato-sjef Jens Stoltenberg, som var statsminister og tok beslutningen om norsk deltagelse i bombetoktene mot Libya, hadde mandag ikke anledning til å kommentere synspunktene til Thorbjørn Jagland.

Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som leder utenrikskomiteen, er sterkt uenig med Thorbjørn Jagland. Hun satt som statsråd i Stoltenberg-regjeringen.

– Jeg mener det blir feil å sammenligne Libya med Irak. Mangelen på et mandat var noe av grunnlaget for at Norge sa nei til å bidra i krigen mot Irak. Når det gjelder Libya, så var det annerledes. Da ba FNs sikkerhetsråd medlemslandene om å gripe inn med alle tilgjengelige midler. Det er et klart mandat. Og det er et mandat om nødvendigheten av å bruke makt. Derfor mener jeg sammenligningen ikke er riktig, sier Huitfeldt.

Huitfeldts uttalelse er, for å si det svært forsiktig, en meget sterk omskriving av sannheten.

Norge og Libya-krigen

I Sikkerhetsrådet var det ingen klar tilslutning til krig mot Libya. Pådrivere for resolusjonen var Storbritannia og Frankrike. USA stemte for resolusjonen om en flyforbudssone, men ville helst ha hatt et mer omfattende mandat. Fem av medlemmene i Sikkerhetsrådet stemte avholdende til resolusjonen. Det var Kina, India, Russland, Tyskland og Brasil.

NATO og Norge hadde ikke noe mandat fra FN til å gjennomføre den typen bombekampanje som den de gjennomførte. Og det fantes ingen rett til regimeskifte. Mord på statsleder, slik våre allierte gjorde, er en kvalifisert krigsforbrytelse.

Det ble påstått at NATO hadde ryggdekning for sin krig fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-Afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.

I en gnistrende kronikk i Aftenposten 17. september 2015 tok professor Terje Tvedt et oppgjør med norsk Libya-politikk. Vel fire år etter at Norge gikk i spissen for å ødelegge Libya bør det være klart for ethvert ærlig og tenkende menneske at krigen var en forbrytelse, og at den har fått mildt sagt katastrofale konsekvenser. Tvedt skriver:

For hvordan kunne Norge – dette landet som i tiår hadde brukt milliarder av kroner på å iscenesette seg selv som verdensmester i bistand, som Afrikas spesielle venn, og som eksponent for global dialog – enstemmig og reservasjonsløst la seg representere av bombefly og bomber over Afrika våren 2011?

Fremtidens idéhistorikere kommer til å finne det enda mer interessant at mer enn fire år etter at F-16-flyverne ble beskrevet av den politiske ledelsen som spydspisser i kampen for menneskerettighetene, og det forlengst hadde blitt klart at krigen ikke nådde noen av de målene som den ble begrunnet med og sivilbefolkningen i Libya var verre stilt enn noensinne, var det i Norge ingen offentlig selvransakelse.

Båtflyktningene i Middelhavet gjør det nå på tragisk vis nødvendig å stille spørsmålet på nytt: Hvordan tenkte politikerne da de fattet sin mest skjebnesvangre avgjørelse?

Det er sant som Jagland sier, at hvis Irak-krigen var ulovlig, slik Kofi Annan sier, så var også Libya-krigen det. Dette betyr at det må tas et oppgjør med Jens Stoltenbergs krigsaktivisme i 2011 og at vi må få svar på hvordan det hadde seg at Norge gikk i spissen for å ødelegge et av Afrikas mest velfungerende land.

Ensretta presse om NATO

Jagland tar også opp en annen sak i sin korte Facebook-melding, nemlig den totalt ensretta norske dekninga av NATOs toppmøte. Ikke et eneste forsøk på å sette ting i perspektiv. Nesten like ille som propagandaen fra russisk presse mot Vesten. Til å komme fra en svoren NATO-tilhenger og tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, er dette sterk kost. Og han har rett igjen.

Til tross for at NATO har vedtatt en massiv opprustning mot Russland og har økt faren for en militær konfrontasjon mellom de to store atommaktene, finnes det knapt kritiske kommentarer i norske medier. Jagland gir sin tilslutning til uttalelsene fra Mikhail Gorbatsjov, som jeg tidligere har referert på steigan.no.

Det var avisa The Independent som skrev at at Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, advarer mot at NATO har begynt opptrappinga til en krig mot Russland:

All the rhetoric in Warsaw just yells of a desire almost to declare war on Russia. They only talk about defence, but actually they are preparing for offensive operations.

Igjen har Jagland rett. Norske medier opptrer som et fullstendig ensretta avskrivningsbyrå for NATO til tross for at situasjonen er så alvorlig som den er. På den måten bidrar mediene til å skape forutsetningene for krig.

Forrige artikkelBondevik, Norge og Irak-krigen
Neste artikkelBig business’ long-term strive towards a European super-state
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).