EØS, traume, tabu og katarsis

16
Pieter van der Heyden (Netherlandish, ca. 1525–1569) etter Pieter Bruegel den eldre: Krigen om pengene (detalj)
Johan Nygaard
Johan Nygaard

I denne første delen av kapittelet om TRAUME, TABU OG KATARSIS fremstiller jeg EØS-avtalen som et traumatisk overgrep mot folkestyret vårt.

I den andre delen skal jeg komme tilbake med en beskrivelse av hvordan målstyringsvanviddet i forlengelsen av dette overgrepet mot folkestyret underminerer den allmenne respekten for faglighet og arbeid i det norske samfunnet.

I den tredje delen av dette kapittelet skal jeg beskrive hvordan disse suksessive overgrepene mot folkestyret og arbeidslivet vårt er blitt et tankelammende og demoraliserende tabu i det offentlige demokratiske ordskiftet – og hvordan dette overgrep og tabu med arketypisk dramaturgisk lovmessighet vil lede til katarsis, befrielse og forsoning.

Pieter van der Heyden (Netherlandish, ca. 1525–1569) etter Pieter Bruegel den eldre: Krigen om pengene (detalj)
Pieter van der Heyden (Netherlandish, ca. 1525–1569) etter Pieter Bruegel den eldre: Krigen om pengene (detalj)

Med denne visdommen i mente, kan vi stille oss konstruktivt inn i det moralske politiske drama som skal befri oss fra EØS-avtalen og erstatte den med en normal handelsavtale. Hva dette innebærer skal jeg forsøke å skrive noe fornuftig om i det neste, og formodentlig avsluttende, kapittelet i denne føljetongen om Systemforståelse som mental hygiene.

I sine etterlatte notater karakteriserer prof. Kristen Nygaard den daværende høyremannen Jonas Gahr Støres medvirkning til å føre Stortinget bak lyset da EØS-avtalen ble vedtatt, som «det frekkeste kuppet mot det norske folkestyret i nyere tid». Å føre Stortinget bak lyset er den alvorligste beskyldning som kan rettes mot en embetsmann.

Den fransktalende Støre ble presentert for oss som koffertbæreren til statsminister Gro Harlem Brundtland, fungerte således som bindeledd mellom Brussel og  Statsministerens kontor (SMK), og var Regjeringens mann i EØS forhandlingene. Slik ble Støre ansvarlig for det sterkt misvisende og til dels løgnaktige informasjonsgrunnlaget som ble lagt frem for Stortinget da EØS avtalen ble vedtatt. Hvis regjeringen Brundtland hadde snakket sant den gangen, måtte EØS avtalen hjemles i en annen paragraf i Grunnloven som krever en større stemmeovervekt. Da ville hverken LO eller Stortinget ha godkjent EØS-avtalen.

Etter den grunnlovsparagrafen EØS-avtalen ble behandlet, ble den vedtatt med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt i Stortinget. Noen av KrFs representanter gråt i stortingsrestauranten fordi Kjell Magne Bondevik anvendte kristelige metoder for å tvinge dem til å stemme mot sin egen intuisjon og sunne fornuft. Da KrFs Jon Lilletun snakket til en forsamling i Trondheim kort tid før han døde, benyttet han anledningen til å bekjenne offentlig hvor dypt og inderlig han angret at han hadde latt seg presse av Bondevik til å stemme for EØS i Stortinget. Andre KrF representanter fra den gangen har følt behov for å bekjenne tilsvarende anger i private sammenhenger før de gikk bort.

Enkelte EU-tilhengere ynder å demonstrere sitt demokratiske sinnelag med å stadig minne EU-motstanderne om at «dere vant folkeavstemningen, men siden har dere tapt hver eneste dag». I dag innebærer EØS mer omfattende suverenitetsavståelse enn det flertallet i folket sa nei til i -94. Høyres Per Kristian Foss har avfeid enhver diskusjon om riksrett mot Støre med å konstatere at saken uansett er foreldet. Regjeringsadvokat Fredrik Seiersted frikjenner Støre med å henvise til EØS-avtalens «dynamiske karakter», og påstå at «ingen» den gangen kunne forutsi hva avtalen har utviklet seg til i dag. At EØS i dag innebærer mer omfattende suverenitetsavståelse enn det folket sa nei til i -94 representerer heller ikke noe demokratisk problem, i følge Seiersted, fordi stortingsflertallet hele veien har stilt seg bak den suksessive suverenitetsavståelsen som følger av den «dynamiske» EØS-avtalen.

Men EØS-motstandernes argument for at EØS-avtalen måtte hjemles i en annen paragraf for suverenitetsavståelse som krever større flertall i Stortinget, henviste nettopp til avtalens dynamiske opplegg for suksessiv suverenitetsavståelse – og til at det retningsgivende rettsgrunnlaget for den videre rettsutviklingen  i EU allerede var etablert, slik at vi nettopp kunne forutsi den rettsutviklingen vi siden har fått i EU og EØS. Per Kristian Foss har rett i at Jonas Gahr Støre ikke lenger kan stilles juridisk til ansvar for å ha ført Stortinget bak lyset da EØS avtalen ble vedtatt. Regjeringsadvokat Fredrik Seiersteds forsøk på å frikjenne Jonas Gahr Støre moralsk for hans svik mot Stortinget er imidlertid utidig og utenfor hans kompetanse – og bygger forøvrig på en åpenbart falsk argumentasjon.

EUs politiske metode er å rettsliggjøre politikken, slik at politikerne bindes til masten på en finanskapitalistisk og frihandelsekstremistisk kurs. Prof. dr. juris Fredrik Seiersted regnes som landets fremste ekspert på EU og EØS rett, og var leder av den såkalte Europautredningen. Seiersted var også Regjeringens advokat i saken om hjemfall  som ESA reiste for EFTA domstolen i Støres tid som utenriksminister for Arbeiderpartiet – en sak Seiersted regner som en av sine store faglige bragder. Omstendighetene rundt saken om hjemfall inneholder imidlertid en rekke pikante detaljer som utfordrer Seiersteds virkelighetsoppfatning.

Jonas Gahr Støre hadde altså forsikret Stortinget om at hjemfallsretten ikke ble berørt av EØS-avtalen. Henrik Bull og Amund Utne, som var Støres rådgivere under EØS forhandlingene, var nå blitt henholdsvis dommer i EFTA-domstolen og leder av ESA. Prosessene forut for at ESA reiser sak for EFTA-domstolen er i prinsippet hemmelig. Men alle vet at det var tidligere energiminister – nå toppsjef i Hydro – Eivind Reiten, som beveget Amund Utne til å reise denne saken. En enstemmig EFTA-domstol slo så fast at hjemfallsordningen er i konflikt med forpliktelsene i  EØS-avtalen. To av Støres nærmeste rådgiver under EØS-forhandlingene medvirket således i sine nye roller til en rettskjennelse som fastslår at Jonas Gahr Støre førte Stortinget bak lyset da EØS avtalen ble vedtatt.

Denne kjennelsen sendte sjokkbølger i det politiske Norge. Hvis denne kjennelsen hadde blitt stående, ville verdien av Reitens opsjoner i Hydro steget dramatisk, og Støre ville vært ferdig i norsk politikk. Under normale omstendigheter ville han uansett ikke overlevd som politiker etter denne  kjennelsen. Men en pikant detalj reddet situasjonen  – til politikerklassens og kommentariatets høyst tvilsomme tilfredshet. Revisor hadde nemlig nektet å godkjenne EU-domstolen, EFTA-domstolen og ESAs regnskaper fem år bakover i tid, fordi disse rettsinstitusjonene nekter å oppgi sine ekstrainntekter. Da kjennelsen i saken om hjemfall forelå, overkjørte utenriksminister Støre prompte revisor og godkjente EFTA-domstolen og ESAs regnskaper for alle fem årene. Da ble EFTA-domstolen straks mer medgjørlig og villig til å finne frem til «skjønnsmessige ordninger» i forhold til EU- og EØS-retten, både når det handlet om hjemfall og subsidier til prosjektet med CO2-fangst.

Enden på denne korrupsjonsliknende visa ble at Seiersted fikk forhandlet frem en «skjønnsmessig ordning» som i en viss forstand styrket eiendomsretten til vannkraften. Men ordningen innebærer likefullt at hjemfallsordningen berøres av EØS-avtalen – stikk i strid med Støres forsikringer overfor Stortinget – og at EØS legger begrensninger på hvordan vi kan forvalte denne eiendomsretten. I en replikkutveksling med  undertegnede i Klassekampen i 2010 stilte regjeringsadvokat prof. dr. juris Fredrik Seiersted nok en gang opp som karaktervitne og utstede verdiløse personlige attester på de involverte aktørenes hederlighet.

Vi må derimot spørre hvor stor og sterk man egentlig må være for å oppnå slike skjønnsmessige ordninger i forhold til loven i denne politiske ukulturen hvor «alle har noe på alle». I sin rolle som involvert i spillene, har Seiersted forståelig nok store problemer med å ta inn over seg hvordan det ligger i sakens natur at rettsliggjøring av politikken og markedene som overordnet politisk metode medfører at rettsinstitusjonene etterhvert korrumperes av de økonomiske og politiske spillenes primitive og fordummende maktlogikk.

I samsvar med visdommen i kapittelet om Vokteren ved terskelen, og i kommentarfeltet under den, må vi likevel gå ut fra at Seiersted i sitt hjerte er en sann humanist og oppriktig demokrat. Men for å få hode og hjerte til å stemme over ens, jukser  nok også denne erklærte EU-tilhengeren litt opp i hodet sitt. Og hvem blant oss kan erklære seg fullstendig fri seg fra slike tilbøyeligheter? Vi må følgelig tilgi Seiersted hans altfor menneskelige kognitive dissonans – når han ber om det, vel og merke. Da skal vi ikke se bort fra at Seiersted kan bli en svært nyttig fagmann for Norge når EØS-avtalen skal sies opp og erstattes med en normal handelsavtale.

Tilsvarende må vi respektere at Jonas Gahr Støre også oppfatter seg selv som en humanist og en demokrat i sitt hjerte. Som utenriksminister fremholdt Støre at vi ganske riktig må være både idealister og maktrealister her i verden. Men Støre har ikke riktig forstått hvordan vi kan ikke blande de to uten at idealisten korrumperes og maktrealisten forføres. Det er nettopp i krysspresset mellom idealisme og maktrealisme at våre overskridende moralske handlinger utkrystalliseres. Hvorvidt Støre ble forført til å forføre Stortinget, eller om Støre rett og slett forførte seg selv, får bli et åpent spørsmål. Om Støre i tidens fylde skulle la seg bevege til å be om tilgivelse for sitt svik mot Stortinget, er det uansett i allmennhetens og den videre fortellingens interesse å befri ham fra denne byrden. At Støre i så fall kan fortsette som ledende politiker er imidlertid vanskelig å forestille seg. Vi er uansett ikke riktig der ennå.

Byråkratene i Brussel betegner gjerne EUs politiske kultur som «neofunksjonalistisk». Det vil si å argumentere for, og implementere, de enkelte «funksjonene» isolert sett, uten å gjøre skikkelig rede for hvilket system de forskjellige funksjonene tilsammen er ment å utgjøre. Med EØS-prosessen er den norske politiske kulturen etterhvert blitt tilsvarende tilslørende og tvers igjennom «neofunksjonalistisk».  Antallet byråkrater og  kommunikasjonsrådgivere øker eksponentielt, selv om stadig mer av saksforberedelsene bare innebærer oversettelse og tilpasning av initiativene, utredningene, referansene og retorikken som kommer fra OECD og Brussel. Partidemokratiet fungerer som applaus, og lokaldemokratiet fungerer som funksjonærer, for det som oversettes til norsk i departementene. Slik har den politiske kulturen  degenerert i hele EU og EØS-området.

EØS-avtalen er således et nasjonalt traume som er blitt et tankelammende tabu som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser. Dette tankelammende tabu  demoraliserer folkestyret, slik at den ideologiske forblindelsen og politiske ukulturen  i EU flyter fritt inn i norsk forvaltning og stadig flere områder av det norske samfunnet. Det er for så vidt riktig at mange regler og forordninger fra Brussel i og for seg er uproblematiske og greie måter å ordne visse forhold på. Men med EØS og målstyringsvanviddet har korrupsjonen i Norge endret karakter og økt i omfang. Den overordnede ideologiske forblindelsen og politiske ukulturen som Støres svik mot folkestyret har underkastet landet vårt, forandrer det norske samfunnet hver dag på måter som strider mot de grunnleggende  holdningene og verdiene som et overveiende flertall i folket ønsker å bygge sin egen og sine barns fremtid på. Dette kommer stadig tydeligere til uttrykk.

 

Fortsetter.

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

    • Eøs er ett problem da eøs er Grunnlovsstridig og således ulovlig,dette viste toppjuristen Synnøve Taftø i UD ,hun var en trussel mot Gro og Støre.Støre hjemkalte henne ulolig Taftø forlangte saken opp for Kongen i Stadsråd men Gro nektet fordi hun var klar over at dette var ulovlig og ville stille henne i forlegenhet.Siden har Eøs blit brukt for å få Norge inn i EU. Hele EØS avtalen burde vært behandlet for Høyesterett men ingen tør ,de vet da at den ryker. Således går det når hele forvaltningen med Stortinget i spissen setter grunnloven ut av spill.Vi snakker om Statskupp fra Gro og AP.

        • Jeg kan bare ta er problem. Jeg har nå i noen måneder arbeidet med «banksystemet» og vil nevne følgende. I dag har Bankenes sikringsfond garantert (ved konkurs i en bank) en sum på kr.2 miilion pr inskudd pr. bank. EU landene har samme garanti på 100.000 Euro. Dette vil gjelde i Norge fra 01.01.2018.(EØS). Dette er meget god nok grunn til å komme oss ut av EØS før finanskrisen/kollapsen innterffer

          • Eller at vi reserverer oss mot dette direktivet, slik vi har gjort med andre tidligere. Dette kan vi gjøre når vi ikke er med i EU, men har en EØS-avtale.

        • Jeg kan nevne en grunn tilå komme oss ut av EØS. Jeg har jobbet med banksystemet i flere måneder, og da oppdaget jeg følgende: I dag har Bankenes sikringsfond en garanti (når en bank går konkurs) på 2.000000 kr pr konti pr. bank. Alle EU land har tilsvarende garanti på 100.000 Euro. Fra 01.01.2018 vil dette også gjelde i Norge. Dette må absolutt være god nok grunn til å komme oss ut av EØS fortest mulig. Alt er nok likevel for seint, for finanskrise/finanskolaps er allerede påstått vil komme til høsten.

  1. Til Johan Nygaard.

    Dette innlegget kommer i «Grevens tid» , nå etter Brexit, og vi kan prøve å presse fram en folkeavstemning om EØS. Alt du skriver om Jonas er så rett, så rett, men det er en annen historie som overgår det du forteller. Du kjenner sikkert til Synnøve Fjellbakk Taftø..For de som ikke kjenner historien, eller har fortrengt den, forteller jeg den. Hun var Jonas sin nære samarbeider om EØS-avtalen. Hun begynte i utenrikstjenesten i 1977(jurist) Da hun i 1992 gikk offentlig ut mot den såkalla EØS-avtalen, ble hun erklært sinnslidende og avskjediget av regjeringen Bruntland.
    I motsetning til USA og Storbritania, som avliver dissentere som fingert selvmord eller ulykker, sender vi i Norge dem på «galehus» (se «Torvholmsaken» i boken: «Sov, mitt lille NORGE» av Per-Aslak Ertesvåg). Når jeg tenker meg om er det ikke helt riktig at vi ikke avliver dissentere, Jeg kom på Bondepartiets Nils Trædal, som i 1956 omkom under mystiske omstendigheter. Han var sterkt imot en ratifikasjon av avtalen om OECD.

    På bildet fra Korfu den 24.juni 1994 ser vi Gro, Bjørn Tore Godal, Eivind Berg og Grete Knutsen. Hvem skimter vi i bakgrunnen? Jo der har vi nåværende partileder i AP. Der er gutten under opplæring. Denne dagen ble EØS-avtalen underskrevet og i følge Taftø skulle denne avtalen straks avleveres i Traktatarkivet i UD. Det skjedde ikke. Taftø spør om Jonas var ansvarlig for denne «glippen».

    I nov 1994 sa det norske folk, som kjent, et rungende nei til EU uten at Gahres «forhandlingsresultat» var kjent. Så kommer en «pikant» historie. Etter at fristen for å reise Riksrettstiltale gikk ut, har Torvald Stoltenberg fortalt at medlemskapet ble effektivt fra dag 1 og han ble utnevnt som EU-kommisær for fiskerispørsmål.

    Taftøs historie kan leses i «Skjoldmøysagaen» og » Nornens beretning», som er tilgjengelig på nettet. Hun har også skrevet den beste etterkrigshistorien jeg noen gang har lest. Den heter «Edderkppkulturen» , og stod første gang på trykke i avisen » FOLK og LAND» Nr 5 !998.

    Jeg ser fram til nr. 2 og Nr 3 i din framstilling.

    • Takk for dette, Njål Eidhammer. Jeg har blitt gjort oppmerksom Taftøs historie av flere opp gjennom årene som respons på den kritikken jeg har fremført offentlig. Jeg har ikke funnet anledning til å gå inn i denne saken, men det er formodentlig verdifullt at du og andre bidrar til at den ikke går i glemmeboken.

      Jeg kjenner flere varslere, mest fra sykehussektoren, som i en periode har blitt mentalt syke av det kyniske og umenneskelige spillet de ble utsatt for av dem de varslet til, og som har mistet både familie, venner og det yrket de har utdannet seg til. Det er gode grunner til at Politiforbundet advarer sine medlemmer mot å bli varslere.

      Håper du fikk noe ut av resten av dette seminaret om Systemforståelse som mental hygiene.

  2. Dette er meget bra framstilt, Johan.

    Hvilke partier tar utfordringen og setter kampen mot markedsliberalismen og den farlige euronasjonalismen på dagsorden foran stortingsvalget i 2017? Oppsigelse av EØS-avtalen er første skritt på veien tilbake til folkestyre. Partiene må gå til valg på politisk program som klart er i strid med EU og EØS-avtalen. Uten slike programmer har deres politikk negativ betydning og vil føre til fortsatt avdemokratisering og markedsstyring. Sosialisering av bankene og finansselskapene, en lov om at alle offentlige oppgaver skal legges under folkevalgt styring, en ny og framtidsrettet lov for arbeidslivet, som gir de fagorganiserte og deres tillitsvalgte makt og innflytelse i arbeidslivet på arbeidsfolks premisser, oppheve energiloven fra 1990, legge energipolitikken under folkevalgt styring og gjennomføre en energipolitikk basert på fornybare ressurser. Dette er noen av kampsakene. Det er nå debattene skal forgå i de politiske partiene, for framtidsrettet politikk under folkevalgt styring. Partiene må stille opp med en politikk som er klart i strid med EØS-avtalen, så folk flest kan se hva som er galt og kreve at avtalen med EUs markedsliberalisme blir sagt opp snarest mulig.

    Jeg mener vi har nok analyse og beskrivelse av de rådende forhold. De fleste av oss har noen meninger om hva slags samfunn de ønsker. De ser at deres ønsker ikke er mulig på grunn av den økonomiske og politiske elitens svik mot folkestyre og interessene til folk flest. Den store utfordringene er en strategi ut av dagens uføre og fram til et virkelig folkestyre, hvor vi ser hensikten og resultater av vårt politiske engasjement. Johan Nygård har gitt oss en glimrende plattform. Hvem tar utfordringen?

    Hvordan i all verden kan Arbeiderpartiet leve med en leder som er mangemillionær, erklært markedsliberalist og antidemokrat, høyremann, politisk manipulator og for egen del vil jeg tilføre krigsforbryter etter norsk terrorbombing av Libya og andre krigshandlinger i NATOs regi.

    La debattene og valgkampen begynne. Det er en jobb som må gjøres. La hodene rulle.

    • Takk for denne tilbakemeldingen, Olav. For meg er det trygt å vite at jeg har deg som en kunnskapsbank å støtte meg til i min politiske skribentvirksomhet. Håper resten av artikkelserien svarte til forventningene.

  3. Ja, la oss få frem i lyset om forslaget og implementeringen av EØS-avtalen i virkeligheten var et statskupp. Dagnes norske politikere er innvalgt på livstid, sin posisjon bestemmer de helt på egen hånd og de står kun til ansvar for krig med NATO, EØS, EU osv. Denne utviklingen startet med Gro, og logikken/utviklingen er også helt i strid med interessene til store deler av norsk næringsliv.

Legg igjen en kommentar til Geir Hanssen Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.