Hvorfor tar Klassekampen Erdoğan i forsvar?

0

I en lederartikkel i avisa Klassekampen skriver fungerende redaktør Mímir Kristjánsson:

Til tross for Erdogans autoritære sider er ikke Tyrkia et diktatur. Landet har internasjonalt anerkjente valg og en viss grad av ytringsfrihet. Dersom folk i Midtøsten er islamister, så er det faktisk deres rett å være det. I Midtøsten trekkes Tyrkia fram som demokratisk forbilde. Selv om vi ser kritisk på utviklingen i Tyrkia, vil vi advare mot en holdning der landet stemples som et diktatur og Erdogan sammenlignes med Hitler, slik flere har gjort på sosiale medier.

Hvor kommer den fra dette plutselige engasjementet i venstresidas avis for å ta Recep Tayyip Erdoğan i forsvar?

Kristjánsson snakker om «en viss grad av ytringsfrihet». Kunne han ikke sjekke ut det med sine kolleger i Tyrkia? Der er det helsefarlig å være journalist. Det er ikke som å sitte på desken i Klassekampen og spille Pokémon Go. 42 journalister er arrestert i forbindelse med Erdoğans motkupp – foreløpig. Allerede før kuppforsøket var mange journalister arrestert, avislokaler raidet av sikkerhetsstyrker og redaktører truet med fengsel på livstid. I 2015 ble tre journalister drept i Tyrkia, skriver Committee to Protect Journalists.

The Guardian skriver, og dette var før kuppforsøket:

Press freedom advocates warn that freedom of expression has dramatically declined in Turkey, where lawsuits against journalists, academics and other public figures are common.

Since the rise to power in 2002 of the ruling AKP, several news outlets seized by the government have been handed over to businesses close to the party. Tax inspections and tax fines have served to intimidate many media outlets, which fear falling foul of the government. Journalists who are critical of the government have been fired. More than a dozen journalists are in prison, although the government insists they have been jailed for criminal activity, not journalistic work.

Kristjánsson burde også orientere seg litt om hva den folkevalgte presidenten foretar seg mot sitt eget folk i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia. Der er det nå byer og landsbyer som ser ut som krigssoner i Syria på grunn av den tyrkiske hærens bombing. «Demokratiske forbilde»?

Utrenskningene i Tyrkia etter kuppforsøket har rammet kanskje så mange som 60.000 mennesker, derav rundt 20.000 lærere. Det er greit at man skal være saklig og ikke overdrive. Men hvis dette er å være et «demokratisk forbilde», så stiller man sannelig lave krav.

Dette betyr ikke at kuppmakerne var håret bedre enn sultanspiren i Ankara, antakelig sto de i ledtog med oljediktaturene og kanskje også CIA, slik Erdoğan hevder. Men det får jo være måte på bagatellisering av en massiv undertrykking av demokrati og ytringsfrihet. Det er også bevist at Erdoğan er og har vært en solid støttespiller for IS/Da’esh og andre terrorgrupper.

Det er ikke først og fremst Erdoğans kritikere som har brakt fram sammenlikninga med Adolf Hitler. Det sørget presidenten sjøl for å gjøre.

Etter et besøk hos sin nære allierte kong Salman i Saudi Arabia holdt presidenten nyttårsaften en pressekonferanse der han ble spurt om ikke et presidentstyre ville bryte med Tyrkias prinsipper for en enhetsstat. Til det svarte han:

There is no such thing as ‘no presidential system in unitary states.’ There are examples of this around the world. There are examples in the past, too. When you look at Hitler’s Germany, you can see it there. You can see examples in other countries as well,.

Adolf Hitler var det nærmeste forbildet Erdoğan tenkte på da han skulle forsvare sin plan om presidentstyre. Det er ingen tvil om det var nøyaktig det han sa. Alt er dokumentert på TV fra hans egen pressekonferanse.

Utenriksdekninga har vært Klassekampens store stolthet i alle år. Er det klokt å la amatører rive ned et renommé som er så anerkjent?

Forrige artikkelFalsk valgfrihet i butikken
Neste artikkelNorge på full fart inn i Syriakrigen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).