Kuppforsøket i Tyrkia

0
Erdoğan truer med at kuppmakerne vil bli straffet strengt

Natt til 16. juli 2016 gikk deler av hæren til aksjon mot den tyrkiske regjeringa i noe som åpenbart var et forsøk på statskupp. Hovedstaden Ankara var som en krigssone der tanks skjøt mot mål nær parlamentet og kampfly skjøt mot et militærhelikoptter som var kontrollert av opprørerne. I Istanbul ble broene over Bosporos stengt for all trafikk. De første meldingene tydet på at kuppmakerne hadde lykkes, men president Erdoğan opptrådte så på TV og erklærte at kuppet var slått ned og at kuppmakerne ville få betale en høy pris. Han sa også at kuppmakerne hadde bombet det stedet i Marmaris der han hadde oppholdt seg i kort tid tidligere.

kuppforsok
Militærkjøretøyer i Istanbul

Hvem er kuppmakerne?

Erdoğan hevder at kuppmakerne tilhører Gulen-bevegelsen, Det skal naturligvis ikke utelukkes. Den innflytelsesrike imamen Fethullah Gulen har mange støttespillere og et stort nettverk av skoler og medier i Tyrkia. Sjøl bor han i USA og derfra har Gulen uttalt at han ikke har noe som helst med kuppet å gjøre, skriver Financial Times.

Gulen skriver:

“I condemn, in the strongest terms, the attempted military coup in Turkey. Government should be won through a process of free and fair elections, not force.”

Analytikere mener at det er mer sannsynlig at det er kemalist-offiserer i hæren som har sett seg lei på Erdoğans stadig mer islamistiske og risikable politikk. Erdoğan har jo både gjort Tyrkia til en hovedsponsor for de jihadistiske gruppene i Syria, og han har innledet en borgerkrig mot kurderne øst i Tyrkia.

Dette har langt på vei forspilt den økonomiske og politiske suksessen Tyrkia har hatt i det første tiåret av 2000-tallet.

Den tyrkiske armeen har lenge spilt en politisk nøkkelrolle i Tyrkia. I 1960 gjennomførte den et kupp mot den islamistorienterte statsministeren Adnan Menderes, som de til slutt henrettet. Minst to ganger til har armeen stått bak kupp i landet.

Tilhengere av den tyrkiske presidenten i konfrontasjon med soldater i Istanbul
Tilhengere av den tyrkiske presidenten i konfrontasjon med soldater i Istanbul

Linjeskifter og krise

Etter å ha ført en så aggressiv politikk mot Russland at det liknet forspillet til krig, slo den tyrkiske regjeringa kontra og kom med en unnskyldning til Russland for å ha skutt ned det russiske Su-24-flyet. Det kom også klare signaler fra Ankara om at man ønsket en forsoning med president Assad i Syria.

Tyrkias allierte jihadister i Syria har dessuten gått på noen store militære tilbakeslag etter at den syriske hæren lyktes i å ta kontroll over forsyningslinjene deres fra Tyrkia.  Et nederlag for dem er også et nederlag for Erdoğans strategi.

Dette er sjølsagt mer enn nok til at krefter i hæren skulle ønske å ta kontroll. Men når de ser ut til å ha mislykkes, kan det komme av at de ikke hadde store nok deler av offiserskorpset på sin side.
New York Times skriver:

«Nonetheless, the abrupt turn of events in Turkey left Mr. Erdogan’s grip on power uncertain. The country has been reeling from a wave of deadly extremism by the Islamic State militant group, struggling to accommodate hundreds of thousands of refugees from the war in neighboring Syria and fighting a resurgent Kurdish rebellion in the Turkish southeast.»

The Guardian skriver:

In the immediate background are terrorist attacks blamed variously on Islamic State and the Kurdish PKK, escalating as the war in neighbouring Syria has dragged on into its sixth year. In early June, 11 people died and many more were badly injured when a car bomb exploded in central Istanbul. Two weeks later, a suicide bombing at Istanbul International airport killed 42 and left more than 200 wounded.
Information was sketchy but Recep Tayyip Erdoğan has alarmed many with his staunchly Islamist and increasingly authoritarian views, especially in the military, which has traditionally seen itself as a guardian of the country’s secular heritage, embodied by Kemal Atatürk, the founder of the modern republic. The president’s rhetoric has polarised the country and inflamed ethnic and sectarian tensions.
Erdoğan’s involvement in the Syrian crisis – opposing the president, Bashar al-Assad, and backing Islamist groups fighting to overthrow him – has created the opposite of the old aspiration of “zero problems” with the neighbours. The resumption of conflict with the PKK after a two-year ceasefire complicated matters even further.

Her er ei tidslinje for kuppforsøket.

USA og EU

Erdoğan har sterk støtte i USA, og han har lykkes i å få EU til å godta den provoserende politikken han har ført. Særlig Angela Merkel har gått i spissen for at EU skal bøye seg for de ytterliggående kravene fra Ankara. Det går an å snakke om en akse mellom Tyskland og Tyrkia. Det har gitt den tyrkiske presidenten gode kort på handa internt i Tyrkia.

Tyrkia er NATOs sørflanke. USA kan ikke godta å miste kontrollen over Tyrkia. Hvis kuppmakerne ikke har hatt ryggdekning i USA, kan det være en årsak til at de har mislykkes. Barack Obama har da også gått ut med en klar støtte til Erdoğan.

Erdoğan truer med at kuppmakerne vil bli straffet strengt
Erdoğan truer med at kuppmakerne vil bli straffet strengt

Provokasjon?

Noen kommentarer går ut på at det kan ligge en provokasjon bak kuppforsøket, at krefter nær Erdoğan har villet at kuppet skulle skje for så å kunne slå det brutalt ned og renske ut det som måtte finnes av opposisjon i de væpnede styrkene. Om det ikke har skjedd på denne måten, så kan uansett sultanen i Ankara bruke det slik. Hvis han nå har lykkes i å slå ned kuppet, så vil han ha åpen vei for å arrestere og straffe dem han ser på som trusler mot sitt eget regime. Dette vil i så fall forsterke marsjen mot å gjøre Tyrkia til presidentdiktatur.

Det er en underdrivelse å si at situasjonen i Tyrkia er ustabil. Landet er inne i ei djup politisk og strategisk krise. Sjøl om kuppet nå ser ut til å være slått ned, betyr det på ingen måte at landet er stabilt eller at de motsetningene som førte til kuppforsøket er løst.

Forrige artikkelThe problem of the neoliberal left
Neste artikkelSystemforståelse som mental hygiene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).