Kapitalens langsiktige strev for en europeisk superstat

0

Britenes Brexit har avslørt den økende avgrunnen mellom den herskende, ikke-valgte eliten i EU og de folkene i Europa som de hersker over. Da Brussel ble stilt overfor dette nederlaget svarer EU-toppene: Svaret er ikke mindre Europa, men mer. Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) og hans franske kollega Jean-Marc Ayrault har lagt fram et dokument som sier at svaret på krisa i EU er mer integrasjon og mindre nasjonalt sjølstyre. Egentlig er dette ingen nyhet. Dette har vært planen hele tida. Dette går tilbake lenge før euroen og Lisboa-traktaten. Helt fra sekstitallet har europeiske milliardærer og deres fremste politikere ønsket å skape en europeisk superstat uten nasjonalstater, med en valuta, en hær og én regjering. Men de har aldri hatt ryggdekning i noe land for denne planen, derfor har de måttet gjøre det i etapper.

eu union

Davignon-planen

Den belgiske grev Etienne Davignon var industrikommisær i det som den gangen het EEC i 1977. Han ønsket å skape en overnasjonal europeisk stat for å gi europeisk kapital større spillerom. Han videreførte drømmen til grunnleggeren av Den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til EEC, Jean Monnet. Monnet sjøl drømte, enda han var franskmann, om et forent Europa under britisk ledelse. Davignon var nær samarbeidspartner med Monnet, og også med den italienske milliardæren og Fiat-eieren Giovanni «Gianni» Agnelli. Agnelli sa i 1977 at «Davignon-planen er et konkret eksempel på hvordan det er mulig å overvinne nasjonale interesser og nasjonal politikk.» Som eier av Fiat kontrollerte han nesten 5% av Italias BNP og var den rikeste mannen i Italias nyere historie.

Drivkrafta bak Davignon-planen var den europeiske kapitalens behov for å løse den vedvarende krisa i europeisk stålindustri. Det var stor overkapasitet, og konkurransen var knallhard. Industrikapitalistene trengte et større marked og en felles europeisk politikk for å styrke seg på verdensmarkedet.

european roundtable

Industrialistenes rundebord

Men integrasjonen stagnerte. På begynnelsen av 1980-tallet var EEC i krise. Europa tapte i konkurransen med USA og Japan. Sytten av av de aller mektigste industrikapitalistene møttes på initiativ fra toppsjefen i Volvo, Pehr G. Gyllenhammar og Etienne Davignon, i Paris i 1983, og ble enige om å opprette det som skulle bli kjent som European Round Table of Industrialists (ERT). På mange måter var det deres krav, rapporter og utredninger som resulterte i det EU vi ser i dag.

Industrikapitalen ønsket seg ett europeisk marked for kapital, varer, tjenester og arbeid, fortrinnsvis uten nasjonale reguleringer av noe slag. De spilte vegg med Jacques Delors, som var president for EU-kommisjonen i tre perioder mellom 1985 og 1994.

ERT ville ha lavere arbeidskostnader per enhet i industrien og de ville senke de indirekte kostnadene, altså sosiale kostnader. Dette ville de oppnå ved å fjerne nasjonalt regelverk og opprette felles regler og fri flyt over hele Europa. Mens Delors satt som EU-president kom ERT med innspill til det som skulle bli Maastricht-avtalen og den monetære unionen og dermed også innføring av euroen.

Rammeverket for en union

Maastricht-avtalen fra 1992 danner grunnlaget for Den europeiske unionen, slik vi ser den i dag, men den peker også dirkete fram mot en felles europeisk stat med alt det innebærer.

eu evolution
Et mantra i EU er begrepet «stadig økende integrasjon». Alle indre grenser skal bygges ned og til slutt fjernes. Det skal skapes en europeisk supermakt med én valuta, én hær og én regjering. Fra og med Maastricht het det ikke lenger EEC, men Den europeiske union, EU.

I artikkel 2 heter det:

«This Treaty marks a new stage in the process of creating an ever closer union among the peoples of Europe…»

Med Maastricht ble det innført europeisk statsborgerskap.

Og det ble lagt opp til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU-kommisjonen ble en de facto «regjering for Europa» uten å være valgt av noen.

Men Maastricht-avtalen ble aldri ratifisert av folkene i medlemslanda. Den første folkeavstemninga fant sted i Danmark i 1992. Der tapte unionstilhengerne, riktignok med knapp margin, 50.000 stemmer, men de tapte. I Frankrike vant de, men bare med svake 51,4%, noe som ble regnet som meget svakt i et av EUs grunnleggerland. Dermed ga EU opp å få folkenes sanksjon. Man fryktet, med god grunn at unionsplanene ville tape. Det betydde imidlertid ikke at de ville gi seg.

Nederlaget i Norge i 1994

Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland mente at tida var moden for å omgjøre Norges nei fra 1972, så vi stemte som kjent på nytt i 1994. Og til sin store forskrekkelse tapte unionstilhengerne nok en gang. Norge sa nei med 52,2% flertall. Dette løste Brundtland for kapitalkreftene gjennom å lage EØS-avtalen, som gjør Norge til et de facto medlem av EU og som binder oss til EUs stadig tettere integrasjon.

Euro-prosjektet

En hovedpillar i planene om en europeisk stat var innføring av euroen. Denne pillaren var svak allerede i utgangspunktet. Der Spiegel publiserte i 2012 dokumenter som viser at tyske, franske og andre toppolitikere i EU-landa var fullstendig klare over at euro-prosjektet bygde på for dårlige forutsetninger. Der Spiegel kalte det hele «operasjon sjølbedrag». De satt med tall og utredninger som viste dette klart. Når de likevel gikk inn for det, var det fordi det tjente deres egne politiske spill, blant annet Helmut Kohls ønske om gjenvalg.

Den tidligere tyske forbundskansleren Helmut Kohl sa i et intervju at han aldri hadde klart å få tyskerne til å godta overgangen fra mark til euro i en folkeavstemning. Derfor mente han at det var nødvendig å «opptre som en diktator» for å få euroen på plass.

Nederlagene i Frankrike og Nederland i 2005

Om euroen ble innført ved hjelp av diktatur, var det ikke noe bedre med EU-grunnloven. Den ble lagt ut til folkeavstemninger i Nederland og Frankrike i 2005. I Nederland tapte unionstilhengerne med 38,5% mot 61,5%. I Frankrike tapte de med 45,3% mot 54,7%

Og med det ga EU-eliten opp å få folkets godkjenning for planene sine. Men det betydde ikke at de la dem på hylla. De bare fortsatte som om inenting var hendt. Folket var å betrakte som uopplyste og tilbakeliggende.

Og derfor kom de fem EU-presidentene, ikke-valgte alle som én, med sin plan om å avskaffe de nasjonale parlamentene i 2025 og derfor kom Tyskland og Frankrike med sitt svar på Brexit. Mer union, mindre sjølstyre, mindre demokrati.

Integrasjon gjennom kultur og forskning – og byråkrati

Store milliardsummer i euro går nå rutinemessig via EU, også fra Norge gjennom EØS-systemet. Norske kultur- eller forskningsprosjekter må i økende grad skaffe seg støtte via EU. For å få disse midlene må de gjerne dokumentere at prosjektet bidrar til europeisk integrasjon og til EUs framtidsmål.

Dette har skapt et ganske stort sjikt av intellektuelle som er avhengige av EU-prosjektet for å tjene til livets opphold, og som er vant med å reprodusere EU-systemets sjølforherligende ideologi. Mediefolk, journalister og forskere har fått lojalitetsbånd til systemet og reproduserer den europeiske ideologien.

Dessuten har lærebøker og undervisningsmateriell i hele EU blitt oppdatert med passende euro-forisk ideologi for at den yngre generasjonen skal komme ut som euro-entusiaster.

Og det har skapt et eurokrati der det er feite jobber for byråkrater og politikere med svært høye lønninger, romslige ekstraytelser, diettgodtgjørelser osv. 10.000 eurokrater har bedre betalt enn Storbritannias statsminister. Og det har skapt lune reir for eks-politikere der de kan boltre seg i behagelig luksus uten å stå til ansvar for plagsomme velgere. Thorbjørn Jagland, med sin skattefrie inntekt på 2,2 millioner og sin luksusvilla i Strasbourg, er prototypen på den slags folk.

Hele systemet likner utrolig på det dekadente Østerrike-Ungarn slik det beskrives i Robert Musils roman Menn uten egenskaper.

Jagland med villa i Strasbourg ga fredsprisen til EU
Jagland, med villa i Strasbourg, ga fredsprisen til EU

Immigrasjonspolitikken som ledd i statsplanene

European Round Table of Industrialists ville ha massemigrasjon for å senke de direkte (lønn) og indirekte (sosiale utgifter) kostnadene for arbeidskraft. Men den frie flyten spiller også en annen rolle. Den bidrar til å svekke nasjonalstatene og dermed fremme unionen, og i den grad det er migranter utenfra, skapes det klienter som er avhengige av elitens gunst. Det er en moderne versjon av det romerske klientsystemet.

Peter Sutherland er sjef for Goldman Sachs International, har vært EU-kommisær for konkurranse og sjef for WTO. Han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Global Forum on Migration and Development der han nå er en av sjefene.

Han sier følgende:

“the European Union, in my view, should be doing its best to undermine” any “sense of our homogeneity and difference from others”. Kilde BBC

Han er en veldig sterk talsmann for massiv innvandring av arbeidskraft til Europa og for multikulturalisme. Og han mener at EU ikke må ta hensyn til den lokale befolkningas motstand mot dette.

Sutherlands første reaksjon på #Brexit var: – Vi må få omgjort Brexit.

oldman Sachs har vært en av hovedsponsorene for #Remain-kampanjen sammen med andre amerikanske banker som Citigroup, Morgan Stanley og JP Morgan.

Dette sjiktet har lagd sitt eget vokabular for dem som motsetter seg deres planer. De kaller dem nasjonalister, reaksjonære, fremmedfiendtlige, populister…

Planene for superstaten

EUs fem(!) ikke-valgte presidenter har lagt fram et 24-siders dokument som har tittelen: Completing Europe’s Economic and Monetary Union. (Kan lastes ned her i pdf.) ABC-Nyheter oppsummerer konklusjonen i rapporten slik:

I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli «involvert» i prosessen.

Planen består av tre ledd:

  • Innføring av en bankunion, som i realiteten gjør Den europeiske sentralbanken overordnet de nasjonale statsbankene. Det første skrittet blir tatt 1. januar 2016.
  • Opprettelsen av et reelt europeisk finansmarked. Man skal fjerne det som er igjen av nasjonale særhindringer for den frie flyten av kapital.
  • Opprettelsen av en fiskalunion. Dette betyr at de nasjonale budsjettene ikke lenger vil bli vedtatt av de nasjonale parlamentene, men av EU, mens de nasjonale parlamentene vil bli tatt med på råd. Dette skal fullføres i 2025.

Dette er en plan for en avskaffelse av det nasjonale demokratiet i Europa innen ni år for å erstatte det med et aristokratvelde av monopolkapital og toppbyråkrater.

Frankrikes og Tysklands reaksjon på #Brexit er å sette opp tempoet. Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) og hans franske kollega Jean-Marc Ayrault som har lagt fram et nisiders dokument som sier at svaret på krisa i EU er mer integrasjon og mindre nasjonalt sjølstyre.

Daily Mail skriver om denne planen at den tar sikte på å ta fra medlemslanda retten til å ha egen hær, egen straffelov, egeet skattesystem og sentralbank, og at de skal overføre kontrollen over alt dette til Brussel.

The Express skriver at planen har skapt panikk og raseri i Polen. I forordet til dokumentet heter det:

Our countries share a common destiny and a common set of values ??that give rise to an even closer union between our citizens. We will therefore strive for a political union in Europe and invite the next Europeans to participate in this venture.

Bankenes politikere i Europa har ikke gitt seg. Tvert om; #Brexit gjør dem enda mer bestemte på å trumfe gjennom sitt diktatur over hodene på motvillige folk over hele Europa. For i denne elitens øyne er folk en udannet og vulgær hop som må ledes og styres av folk som dem sjøl.

 

 

 

Forrige artikkelBlackRock og Google kaprer norsk vindkraft – og norske subsidier
Neste artikkelNATO-general prøvde å presse Obama til en mer krigersk politikk mot Russland
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).