Venezuela: på kanten av stupet?

0

Ifølge alle rapporter lider Venezuela av jevnlige strømbrudd, løpsk inflasjon, en drapsrate som gjør det til verdens nest mest dødelige land og grunnleggende vare- og medisinmangel. Opposisjonspartiene forsøker å fjerne samt, stille Nicolas Maduro for riksrett. Maduro er chavista-lederen som tok over for Hugo Chavez da han døde i 2013, etter å vunnet en knepen seier i sist presidentvalg. Taktikken synes å være den samme som  ble brukt med suksess av Brasils politiske høyreside for å fjerne Arbeiderpartiets leder Dilma Rouseff fra presidentpalasset.


Denne artikkelen er skrevet av den marxistiske økonomen Michael Roberts, og er først publisert på hans blogg thenextrecession. Oversatt av Tommy Soltvedt


Over hele Sør-Amerika har de sentrum-venstre demokratiske regjeringene, som har vært i posisjon siden den store råvareprisboomen startet tidlig på 2000-tallet, mistet makt fallet i olje- og andre råvarepriser. Prisfallet er et resultat av den svekkete globale etterspørselen etter at verdensøkonomien gikk inn i sin lange depresjon fra og med den store resesjonen.  Såvel neoliberal og keynesiansk politikk som er implementert i  Argentina, Brasil og Venezuela har mislykkes fullstendig i å avverge alvorlig økonomisk resesjon.

For vel to år siden skrev jeg på denne bloggen at det var en betydelig risiko for at «chavista-revolusjonen» ikke ville overleve Hugo Chavez. Som jeg da påpekte har Venezuelas økonomiske lykke alltid vært knyttet til globale oljepriser. Da oljeprisene begynte å falle på midten av 80-tallet, begynte Venezuelas BNP (et rimelig mål på gjennomslittlig levestandard) å falle, fra 50% over 1950-nivået til bare 10% over. Den følgende krisen i framvoksende markedsgjeld som begynte på slutten av 90-tallet, som i Argentina, ledet til ytterligere fall, slik at levestandarden ved begynnelsen av 2000-tallet var mindre enn i 1950 – et godt eksempel på suksessen til markedsøkonomien i Venezuela før Chavez kom til makten.

vene 1

Kollapsen i BNP-veksten sammenfalt ikke overraksende med et bratt fall i profittmulighetene til venezuelansk kapital (hovedsaklig oljeindustrien). I 1989 gjorde den daværende presidenten, etter å ha vunnet med en kampanje mot IMF, helomvending  og uttalte at han ikke hadde noe annet valg enn å gå med pengefondets krav. Han annonserte en plan for å fjerne mat- og drivstoffsubsidier, øke gasspriser, privatisere statlig industrier, samt kutte investeringer i helsevesen og utdannelse. Profittmulighetene gikk opp, men bare beskjedent. Og venezuelansk kapitalisme fortsatte å feile.

vene 2

Da Chavez kom til makten lovte han brede reformer, grunnlovsendringer og nasjonalisering av nøkkelindustrier under hans såkalte bolivarske revolusjon. Chavez’ prosjekter, som var ment å hjelpe de fattige, inkluderte gratis helsevesen, subsidert mat og landreformer. Dette førte til at fattigdomsnivåene ble redusert med 30% mellom 1995 og 2005, hovedsaklig på grunn av reallønnsvekst. Ekstrem fattigdom sank fra 32% til 19% av befolkningen. En nylig raport fra IMF (https://thenextrecession.files.wordpress.com/2016/05/sdn1208rev.pdf) viste at i en verden av økende ulikheter i inntekt og formue, så er det bare ett land som har blitt mer likt de siste tjue årene: Venezuela. Og all den framgangen skjedde under president Chavez, der Gini-koeffisienten for ulikhet falt fra 45,4% i 2005 til 36,3% nå.

Men Chavez var heldig. Han grep makten akkurat idet vareprisen sprang til værs og oljeprisene nådde toppen. Venezuelansk kapital fikk en betydelig økning i profittmuligheter (se grafen), og fordi råvareprisboomen fortsatte en stund lenger til tross for den store resesjonen (pga. Kinas stadige vekst), fortsatte den økonomiske veksten sammen med profittmulighetene. Olje utgjør mer en 30% av Venezuelas BNP, omtrent 90% av eksporten og 50% av finansinntektene. Høye oljepriser ga Chavez mulighetene til å investere i sosiale programmer og  plutselig delta i olje-diplomati hvor han subsidierte likesinnede regjeringer, ikke bare på Cuba, men også i Bolivia og Nicaragua.

Men de siste årene har oljeprisen stupt, sammen med andre råvarepriser. Verdensøkonomien har stagnert til lavvekst, mens Kina, den store energi- og vareimportøren, har redusert sine kjøp dramatisk. Brasil, Argentina og Venezuela er blitt truffet hardest, og med det, kan ikke lenger deres «venstrevridde» regjeringer levere til majoriteten.

vene 3

Venezuelas valuta, bolivaren, måtte devalueres for å vedlikeholde landets dollar-baserte oljeeksport. Inflasjonen økte mer enn i noe annet latin-amerikansk land.

vene 4
Dette rammet middelklassens sparepenger spesielt hardt. Som resultat vokste det fram en betydelig motstand mot Chavismo, til og med blant den lavere middelklasse. Offentlige investeringer stoppet, levestandarden falt (igjen) og sosiale problemer (spesielt kriminalitet) begynte å manifestere seg.

Nå forteller høyresidens «fritt markedforkjempere» oss at dette viser at «sosialisme» ikke fungerer og at markedets påkjenninger er uunngåelige. Som det høyrevridde Forbes-bladet formulerer det:

«Den pågående katastrofen som den venezuelanske økonomien er under Bolivarsk sosialisme, gir oss en rekke økonomiske lærdommer. Tildels er det ingen økonomisk teori  som er så villedet at ingen vil tro på den. At vi ikke bare kan sette tilfeldige priser på varer: priser er ikke bare et fordelingsverktøy, det er også informasjon.  Men det mest grunnleggende poenget som må framstilles er at prisen for noe er bare prisen for noe. Vi kan ikke endre den prisen med å bare sette et tilfeldig tall på et stykke papir: prisen på tørrmelk er hva prisen på tørrmelk vil være, kaffe koster det kaffe koster. Myndigheter, våre planer, til og med den mest forvillede økonomiske politikk kan ikke forandre dette; prisen er prisen.»

Med andre ord så må du gjøre som markedet dikterer: prisen er prisen. Det er sant kun dersom kapitalismens produksjonsmodell og verdiloven blir tillatt å dominere. Og det gjorde og gjør den i Venezuela, til tross for Chavista «revolusjonen». Mesteparten av industri og finans er fortsatt i private hender og utenlandsk kapital spiller fortsatt en mektig rolle. Statseierskap av oljeindustrien og dens overskudd er ikke lenger nok til å motstå kreftene til det globale markedet. Det internasjonale pengefondet spår en økonomisk svekkelse på 8% i 2016. Inflasjonsraten er den raskeste i verden, og det er mangel på mat og medisiner.

vene 5

Chavista-regimet må agere for å begrense verdiloven og erstatte den kapitalistiske produksjonsmodellen for å avvikle det globale markedets kontroll. Det vil kreve statsmonopol på utenlandshandel, ekspropriering av banker og store bedrifter, samt en nasjonal, demokratisk plan for produksjon.

Ikke engang dette vil være nok dersom Venezuela fortsatt isoleres uten noen sympatiserende myndigheter i  Latin-Amerika som er villige til implementere lignende tiltak. Symbolstøtten til Cuba lagt til side; Venezuela er isolert. Kina, som har lånt Caracas 65 milliarder USD mot framtidig oljeleveranser, kommer sannsynligvis ikke til å bevilge ny kreditt. Dermed er det sannsynligvis for sent, mens  de reaksjonære kreftene daglig fortsetter å vinne terreng i landet. Det virker som vi bare venter på hærens beslutning om å bytte side og fjerne Chavistaene.

Forrige artikkelArmenia-resolusjon skjerper konflikten mellom Tyrkia og Tyskland
Neste artikkelEl dinero detrás de Malala