Valgflopp i Spania

0

Spanske velgere gikk til urnene for andre gang på et halvt år 26. juni 2016, og det er bra dekning for å si at det hele ble en flopp. For det første var det den laveste valgdeltakelsen siden avskaffelsen av fascismen. For det andre førte det ikke til noen vesentlige politiske endringer. Valget ble avholdt fordi det hadde vært vanskelig å danne en fungerende flertallsregjering, og det er det fortsatt. For det tredje ble det også en flopp for partiet Unidos Podemos. De hadde håpet på å bli Spanias nest største parti, men ble stående på stedet hvil og klarte ikke å slå det høyresosialdemokratiske PSOE.

unidos podemos

Podemos (Vi kan!) kom inn som et friskt pust i spansk politikk som en del av Indignados-bevegelsen, eller Movimiento 15-M, den ungdommelige massebevegelsen som har fylt gater og plasser i Spania med enorme demonstrasjoner.

Denne massebevegelsen mot nedskjæringspolitikken og arbeidsløsheten var noe av det mest løfterike som har skjedd under den langvarige økonomiske krisa som har herjet Europa siden 2008. Mange har derfor hatt forventninger til at et parti som springer ut av denne bevegelsen skulle kunne få til store ting.

Disse forventningene har vært helt urealistiske, som jeg tidligere har pekt på.

Podemos har de samme svakhetene som det greske Syriza. Det er et parti som er dominert av småborgerlige akademikere. Det har ingen reell forankring i arbeiderklassen. Det har de samme illusjonene om å «dreie Europa mot venstre» som Syriza hadde. De godtar euroen og EU. Ved forrige valg var det også klart at de godtar NATO og dermed fortsatt vil se på at Spania er en base for USA mot Afrika og Sør-Europa.

Ved valget i desember sto den tidligere spanske generalstabssjefen, general José Julio Rodríguez, fram som kandidat for Podemos. Rodriguez ledet det spanske flyvåpenet under angrepskrigen mot Libya i 2011, og regnes av CIA som en lojal samarbeidspartner med USA.

Etter valget i desember 2015 har Podemos hatt samlingsdiskusjoner med Izquierda Unida, som er sprunget ut av det gamle spanske kommunistpartiet PCE. Forhandlingene endte med samling i ett parti Unidos Podemos! (Sammen kan vi!)

I valgkampen har partileder Pablo Iglesias betont sterkt at UP er et sosialdemokratisk parti som tar opp igjen den tradisjonen som de gamle sosialdemokratiske partiene har forlatt. Og han håpet på at UP skulle bli nest største parti, slik at de kunne presse PSOE til å gå i samlingsregjering under ledelse av UP.  De gamle programpunktene om å nasjonalisere bankene og storkonsernene var skrinlagt. Akkurat som Syriza har de akseptert premissene for nedskjæringspolitikken, men prøver å gi den en annen innpakning.

UP har lagt seg på en europapolitikk der de vil reformere eurosonen og forankre pengepolitikken i Europaparlamentet. Dermed vil det jo i så fall bli ett europeisk finaansdepartement, og man ender opp med en venstrevariant av Wolfgang Schäubles plan.

Denne taktikken mislyktes. UP ble stående på stedet hvil, og er fortsatt tredje største parti. Det konservative partiet, Partido Popular, økte sin oppslutning fra forrige valg, men er fortsatt ute av stand til å danne en flertallsregjering.

Det hjalp heller ikke at UP prøvde å selge denne politikken gjennom brosjyrer som til forveksling liknet IKEA-katalogen.

podemos ikea

 

Forrige artikkelFrykt og moralsk krise – Systemforståelse (del 1)
Neste artikkelSjef i Goldman Sachs: – Vi må få omgjort Brexit
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).