Stortingets glade vanvidd

0

Helt på tampen av vårsesjonen har Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomité vedtatt at Norge skal sende soldater inn i Syria mot den syriske regjeringas uttrykkelige protester. De fleste hadde regnet med at denne saka skulle komme opp først til høsten, skriver VG, men så har altså regjeringa valgt å trumfe dette svært kontroversielle vedtaket igjennom uten at det har vært noen egentlig offentlig debatt om det.

norske spesialsoldater

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide begrunner denne framgangsmåten slik:

Siden kampen mot IS allerede var på vei inn i fasen der oppfølging inne i Syria kunne bli aktuelt, valgte vi å konsultere Stortinget nå. Vi mente det var bedre å gjøre dette før styrken reiste enn etter at den hadde dratt.

Og sjølsagt var det flertall i komiteen, det sørger jo Arbeiderpartiet (som noen av uforklarlige grunner regner til «vestresida») for. Og siden møtet var hemmelig og det ikke foreligger noe referat får vi ikke ta del i de (helt sikkert ubehjelpelige) begrunnelsene til de ulike representantene. SV og Sentrepartiet har markert at de var kritiske til framgangsmåten.

Så Stortinget har altså vedtatt at Norge skal invadere et sjølstendig land, som er medlem av FN, og det til tross for at dette landets regjering på det sterkeste motsetter seg det. Dette er et skamløst brudd på FN-pakten, men dette har regjeringa prøvd å smyge seg unna med en «juridisk betenkning» som er så tynn og prinsippløs at den ville har blitt skutt i filler i enhver uhildet rettsinstans.

Et makkverk av en utredning

I utredninga fra Rettsavdelinga i UD heter det:

Et første spørsmål som reises er hvorvidt FN-paktens artikkel 51 og det sedvanerettslige prinsipp om selvforsvarsrett mot væpnede angrep gir anledning til å angripe ikke-statlige aktører på andre staters territorium, uten samtykke fra den staten der disse aktørene opererer? Eller inneærer dette et brudd på denne statens suverenitet?

Utredninga lykkes ikke i å svare overbevisende på dette. Rettsavdelinga i UD tøyer og drar, og prøver seg med at det er ISILs angrep på Irak som skulle gi andre stater rett til å gå inn i Syria for å bekjempe dem der. Argumentasjonen er så svak at det virker som om utrederne ikke tror på dem sjøl en gang.

Utrederne viser til at USA mener at det er folkerettslig legitimt å aksjonere mot ikke-statlige aktører i såkalte «failed states», men uten å ta inn over seg at det stort sett er USA som har sørget for at disse statene er «failed state» i første omgang.

Utrederne prøver seg så med at det kan være rettslig adgang til intervensjon dersom den gjeldende staten «ikke har evne og vilje» til å bekjempe disse gruppene sjøl. Men hva annet er det Syria har gjort siden 2011 enn å slåss mot ulike terroristgrupper støttet fra vaåre allierte? Og hva annet er det våre allierte har gjort siden 2011 enn å støtte en krig ved stedfortreder som svekker Syrias evne til å slåss mot disse gruppene?

Dette henger ikke på greip, og det tror jeg Rettsavdelinga i UD ser sjøl. Og det er talende at de ikke en gang drøfter det faktum at Syria har tatt klart og tydelig avstand fra planen om å sende norske stryker til Syria i god tid før Stortinget fattet sitt vedtak.

Syria protesterer

I uttalelsen fra Syrias regjering heter det:

– Den syriske arabiske republikk fordømmer uttalelsene fra den norske statsministeren mandag om hennes lands intensjoner om å sende 60 spesialsoldater for å trene opp det hun kaller «syriske krigere» under dekke av å kjempe mot IS, skriver det syriske utenriksdepartementet i en uttalelse gjennom Syrias offisielle nyhetsbyrå SANA.

Dermed er det norske vedtaket åpenbart i strid med FN-pakten, og iverksettelsen av vedtaket vil være en forbrytelse. Sånne bagateller bryr ikke skrivebordsgeneralene på Løvebakken seg om. Det er jo helt opplagt at Erna Solberg og minister Eriksen Søreide har fått beskjed fra amerikanerne om å gjøre dette, og som veloppdratte lakeier hopper de når Washington blåser i fløyta. Dette er akkurat det samme som skjedde i 2011 da Jens Stoltenberg og de «rødgrønne» vedtok å gå i spissen for å ødelegge Libya, uten at verken advarsler eller kritikere ble hørt.

Vi, det norske folket, har ikke fått del i noe av dette. Regjering og Storting går til krig i vårt navn uten snev av offentlig diskusjon, og uten konsekvensutredninger. Det viser seg igjen at det skal mer  dokumentasjon og utredning til for å bygge et sykkelskur i Norge enn for å sende landet i krig.

Det er på tide at vi sier ifra at denne galskapen godtar vi ikke og at vi igjen reiser en folkebevegelse mot den vanvittige krigspolitikken som storkoalisjonen i Norge fører.

 

Forrige artikkelGrov revision av andra världskrigets historia. Del 1 – Sovjetunionen
Neste artikkel– Kina blir en ledende forskningsnasjon
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).