Konspirasjoner og paradigmer

0
Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.
Johan Nygaard

Vi lever i en tid hvor illusjonene brister og imperialismens sanne ansikt viser seg for all som våger å se. I sin bok SUPER IMPERIALISM leverer den amerikanske stjerneøkonomen, prof. Michael Hudson, vesentlige bidrag til den verdensomspennende forskningen som understøtter en slik oppvåkning. I sin bok Killing the Host forklarer Hudson hvordan den parasittiske finanskapitalismen nå truer med å ta livet av sitt politiske, sosiale og realøkonomiske vertskap. I slike tider florerer konspirasjonsteoriene blant de undertrykkende og utbyttende makthaverne, og blant de maktesløse og undertrykte ofrene for utbyttingen. Det er ikke noe nytt under solen.

Verdenshistorien er full av mer eller mindre hemmelige konspirasjoner. Alle som jobber med etterretning vet det. Den amerikanske stjerneøkonomen, prof. James K. Galbright, karakteriserer den aktuelle globale gjeldskrisen for en «kriminell konspirasjon» som involverer de sentrale makthaverne i både de politiske og finansielle institusjonene og tilsynsmyndighetene. Den norske stjerneøkonomen, prof. Erik S. Reinert, karakteriserer samrøret mellom Goldmann Sachs og Den europeiske sentralbanken som «pill råttent».

Å konspirere betyr å tenke sammen. Alle mennesker konspirerer selvfølgelig i helt legale former hele tiden for å overleve sammen i hverdagen. Alle maktspill involverer konspirasjoner. Men noen former for konspirasjoner er betenkelige eller illegitime i velregulerte politiske og økonomiske sammenhenger. Og noen konspirasjoner som involverer økonomiske interesser og politiske myndigheter er direkte kriminelle. Det er det frie sivile etteretningssamarbeidets plikt og oppgave å bidra til å avdekke denne type betenkelige, illegitime og direkte kriminelle konspirasjoner og maktmisbruk.

Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.
Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.

Men fenomenet konspirasjonsteorier kan virke avdankende i den forstand at de etterlater oss maktesløse og handlingslammet. Jeg har møtt konspirasjonsteoretikere som hevder at det finnes hemmelige konspirasjoner som sprer falske konspirasjonsteorier for å tilsløre de virkelige konspirasjonene. Slik er den paranoide logikken – men hva så? I verste fall kan konspirasjonsteorier lede til sjelelig sykdom og destruktiv adferd. Derfor fungerer det å bli stemplet offentlig som konspirasjonsteoretiker som et forsøk på karakterdrap.

Alle som gjennomskuer elitenes falske fortellinger befinner seg i denne kollektive faresonen. Her er det viktig at vi hjelper hverandre å skjelne og holde tungen rett i munnen. For å bevare oversikten og sinnets helse, er det altså nødvendig å skjelne skarpt mellom fenomenet konspirasjoner og fenomenet konspirasjonsteorier. Videre er det nødvendig å tilegne seg paradigmebegrepet, og forstå fenomenet konspirasjoner i lys av det.

Det er i det store og hele mye mer opplysende og konstruktivt å bruke paradigmebegrepet med den betydningen vitenskapshistorikeren og kunnskapsteoretikeren Thomas S. Kuhn ga dette. Når vi først forstår dynamikken i paradigmeskifter slik Kuhn beskriver den, forstår vi også bedre betydningen og verdien av den faglig og politiske aktivismen vi selv velger å engasjere oss i. Paradigmebegrepet er således også svært nyttig for en sunn strategisk tenkning.

Galbright, Hudson og Reinert er tre av vår tids fremste paradigmekritikere i sitt fag. Med paradigmebegrepet blir også seniorforsker prof. Rune Slagstads avsløringer av de demokratisk høyst betenkelige konspirasjonene mellom elitene i Arbeiderpartiet, Helse- og omsorgsdepartementet, og de private konsulenbyråene Econ og McKinsy, forstått som et medfølgende aspekt av et demoraliserende forvaltningspolitisk paradigmeskifte med ideologiske og politiske røtter og et forløp som vi kan dokumentere, kritisere og konfrontere med faglig og politisk aktivisme.

Slik bidrar vi også til at de nye paradigmene utkrystalliserer seg. Kvalitetparadigmet og idealet om kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer medfører faktisk at vi blir flinkere til å konspirere konstruktivt.

Forrige artikkelBrasil: Avsettelsen av Dilma var et kupp
Neste artikkelClinton-fondet: Del 2: Er dette korrupsjon?