Et splittet Tory-parti utløste Brexit – men det er Labour som nå sprenges i biter

0
Halvor Fjermeros

Nå river de ut innvollene på hverandre. Arbeiderklasseopprøret ingen av de store partiene kan kontrollere, er ikke toryenes, men først og fremst Labours problem. Sosialdemokratene grunnla den britiske velferdsstaten som nå forvitrer, skapt av et annet britisk valgsjokk – det i 1945.

Det sjokket som nå lammer London, såvel som Brussel og Berlin, kan bare sammenliknes med en hending i nyere britisk historie; Winston Churchills fall som statsminister i juli 1945. Han utlyste sjøl valget i forvissning om at seieren var i boks. Den britiske statsministeren var på høyden av sin popularitet etter fem års kamp mot Hitler gjennom de hardeste prøvelser, Storbritannias «finest hour».

Brexit.png

Labours valgskred i 1945

Likevel vant Labour et jordskred av en valgseier, riktig nok med under halvparten av stemmene (47,8 %), men gitt det urettferdige valgsystemet likevel med stor margin i antall parlamentsmedlemmer, etter en tre ukers lang valgprosess. Til og med Labour-lederen Clement Attlee, som ble ny statsminister, ble overrasket over valgseieren som alle kommentatorer og utenlandske statsledere, inkludert Josef Stalin, trodde ville gå til landsfaderen Churchill.

Britene var lei av krig og ville at politikken omsider skulle handle om å rette opp den sosiale urettferdighet som hadde rådd siden før krigen. Med valgseieren i 1945 startet den lange kampen for å skape en sosialdemokratisk velferdsstat, med nasjonalisering av en rekke industrier og oppbygging av et statlig helsevesen (National Health Service) som skulle blir en modell og inspirasjon for alle europeiske mer eller mindre sosialistiske arbeiderpartier. «Imperial greatness was on the way out; the welfare state was on the way in. The British empire declined; the condition of the people improved”, skriver den store britiske historikeren AJP Taylor i English History 1914-1945 om den voldsomme velstandsforbedring som valgseieren i fredsåret innvarslet.

Det ligger en historiens ironi over fredagens Brexit. For på samme måte som sin forgjenger Churchill, gamblet statsminister David Cameron på walkover da han utlyste folkeavstemning om Storbritannias forhold til EU. Som i 1945 fantes det meningsmålinger som antydet et stemningsskifte, men «alle», inkludert Labour-partiets lederskap, trodde at maktpersonene, millionærene og media som kastet all kraft inn i kampen mot Brexit ville «bringe folket til fornuft». Men mens Labour anno 1945 hadde en viss føling med stemninga som rådde blant britiske arbeidere, og ønsket å fremme deres drømmer i form av et politisk program, så er Labour av 2016 på den motsatte enden av skalaen. De er ikke lenger i stand til å ta opp i seg arbeiderklassens synspunkter og sosiale behov. Nå får de det manglende vedlikehold av velferdsstaten mitt i fleisen, ødelagt av fem år med austerity-kutt fra Cameron-regjeringa – som Labour inntil valget i fjor vår ikke framsto som tydelige motstandere av.

Sosialdemokratiets umulige spagat

Nå er det Labour, ikke det konservative Tory-partiet, som må ta den verste støyten for Brexit-kampen. For det styrende prinsipp for Labour-leder Jeremy Corbyns standpunkt i britenes folkeavstemning om EU ser ut til å ha vært at så lenge det er utsikt til splittelse i den konservative leir, så gjelder det å ligge lavt i terrenget og høste inn gevinsten etterpå. I tillegg har åpenbart det skotske dilemma vært avgjørende for at Corbyns tidligere anti-EU-standpunkt har blitt tonet ned til det ugjenkjennelige. I fjorårets parlamentsvalg tapte Labour 40 seter (Members of Parliament, MPs) i Skottland. De ble sittende igjen med en eneste MP, mens Scottish National Party (SNP) kom inn med 56 av totalt 59 skotske MP’er i parlamentet i London. http://www.bbc.com/news/election-2015-scotland-32635871.

Nasjonalistene i SNP er faste i sin tro på Brussels velsignelser, framfor Londons, og har gått i spissen for skotsk løsrivelse fra det britiske kongedømmet under folkeavstemninga i 2014. Skal Labour ha noe håp om å vinne flertall i parlamentet i London, må de vinne de skotske velgere. I tillegg fins det et overveldende flertall av MP’er i det britiske arbeiderpartiets parlamentsgruppe, Parliamentary Labour Party (PLP) på 230 medlemmer som er for EU, mens bare 12 har vært tydelige EU-motstandere. Så når medlemmer av det britiske arbeiderpartiets «skyggeregjering» nå vender ryggen til Jeremy Corbyn i flokk og følge, er det et uttrykk for den desperasjon Brexit har skapt i et parti der den gamle høyresida ser at de er ute av stand til å stille et troverdig middelklassebasert regjeringsalternativ til et splittet Tory-parti. Typisk nok var det Hilary Benn, Labours «skygge-utenriksminister», som først forlot Corbyns parlamentariske ledelgruppe. Benn var mannen som ydmyket Corbyn da han holdt en flammende tale for å intervenere med britiske bombefly i Syria rett før jul i fjor, noe som skaffet Hilary Benn heltestatus i britiske media for «veltalenhet», mens krigsmotstanderen Corbyn satt beklemt bak Benn i all sin parlamentariske avmakt.

Kampen om krigene, i Irak, Libya og Syria, er bare ett av områdene der Corbyn og hans utålmodige støttespillere på grunnplanet i partiet er i utakt med de folkevalgte fra Labour i London. Corbyn tapte også kampen om å stoppe det omstridte atomubåtprosjektet Trident på partilandsmøtet i fjor. Denne typen nederlag har trolig bidratt til partilederens slappe innsats i «Remain»-kampanjen, en halvhjertet ja-kampanje han har blitt kritisert for fra de gamle Blair-folkene, som New Labour-ideologen og den tidligere EU-kommissæren Peter Mandelson. I The Telegraf spekuleres det i om Corbyn i hemmelighet har stemt for til å forlate EU, og han er nå stilt overfor en palassrevolusjon med krav om skifte av partileder på flekken.

Corbyns taktikkeri og opportunisten Owen Jones

Jeremy Corbyn har snudd 180 grader i sitt syn på EU, ikke bare siden han stemte mot britisk medlemskap i 1975, eller da han som MP stemte mot både Maastricht- og Lisboa-traktatene. Så seint som for ett år siden, da han vant sin overlegne seier som partileder mot høyresidas kandidater, markerte han seg som en skarp kritiker av EUs framferd overfor Hellas og ble i det hele tatt valgt på en bølge av EU-skepsis som følge av EU-troikaens brutale politikk. Han sa sogar at han ville anbefale å stemme nei “hvis vi får et pålegg om å innføre fritt-markedpolitikk over hele Europa»: http://www.bbc.com/news/uk-politics-eu-referendum-35743994. Så hans vending, sjøl om han har sagt at han har «mixed feelings», mangler legitimitet. Kanskje det var derfor bare rundt halvparten av Labours velgere visste at partiet var for å bli i EU. http://www.theguardian.com/politics/2016/may/30/labour-voters-in-the-dark-about-partys-stance-on-brexit-research-says. Det er denne utydeligheten fra den mumlende Corbyn både hans tidligere støttespillere i parlamentet (PLP) og Blair’istene straffer ham for nå.

Også blant Corbyns støttespillere har taktikkeriet resultert i de mest påfallende krumspring. Den største opportunisten er den unge forfatteren og Guardian-kommentatoren Owen Jones som for under ett år siden framsto som en kraftfull talsmann for EU-motstand fra venstre. https://www.theguardian.com/commentisfree/2015/jul/14/left-reject-eu-greece-eurosceptic. Men da Boris Johnson, da fortsatt London-ordfører, meldte seg som kampanjefører for Brexit i det konservative partiet i vår, hoppet den taleføre corbinista’en Jones av og ble EU-tilhenger. Når han etter folkets nei skriver om den forrådte britiske arbeiderklassen (kronikk i Klassekampen 25. juni), er det med blandede følelser jeg lytter til hans etterpåkloke betraktninger: Dette var «mer enn noe annet, et arbeiderklasseopprør. Kanskje ikke det arbeiderklasseopprøret mot den politiske eliten som mange av oss hadde foretrukket, men det var utvilsomt et resultat gjort mulig av rasende, fremmedgjorte arbeiderklassestemmer.»

Den arbeiderfremmede «venstresida»

Nettopp! Men hvordan er det mulig å drøfte problemet uten å ta for seg Labour-partiets egen politiske uformuenhet i dette helt sentrale klassespørsmålet? Owen Jones berører dette bare indirekte når han skriver om de marginaliserte, de som føler seg ignorert og hatet av den urbane elitens «snobberi» og utsteder denne resepten: «Om venstresida skal ha en framtid i Storbritannia må den gjøre noe med sitt avstumpede forhold til arbeiderklassen.» I ærlighetens navn kunne kanskje Owen Jones ha drøftet sitt opprinnelige EU-standpunkt og prøvd å finne ut om det korresponderer med det flertallet av fattige folk og arbeiderklassevelgere som faktisk avgjorde Brexit, mot alle forståsegpåeres råd.

Vi skal ikke unnlate å snakke om farene ved de innvandrerfiendtlige strømninger som også har drevet den britiske EU-motstanden, og som kanskje har bidratt til å øke innvandrerfiendtligheter, som rapportert her: http://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/brexit-eu-referendum-racial-racism-abuse-hate-crime-reported-latest-leave-immigration-a7104191.html

Den skitneste delen av valgkampen toppet seg med drapet på Jo Cox og Ukip-lederen Nigel Farages usmakelige utspill med valgplakaten «Breaking point» der EU pålegges all skyld for flyktningskrisa i Europa. Det retoriske motsvar til den slags anti-immigrasjonspropaganda er at det ikke er noe europeisk land som i større grad enn Storbritannia har bidratt til å skape nye flyktninger gjennom sin aggressive krigspolitikk de siste 15 år. Innvandringsargumentet har vært så betent at Labour ikke har ville nevne det og aktivt har sensurert det i sitt valgmateriell, viser det seg nå i ettertid: http://www.theguardian.com/politics/2016/jun/27/labour-hq-told-activists-to-avoid-immigration-issue-in-eu-campaign

Men det faktum at ytre høyre har brukt innvandrerfiendtlig retorikk, er ingen god grunn til å vende seg bort i skam for det britiske nei til EU, eller å innta en lunken holdning «uten jubel», for å bruke SV-leder Lysbakken reaksjon etter Brexit.

I stedet må vi forstå og forklare hva som er sammenhengen mellom EU og den arbeidsinnvandring som gir grobunn for skepsis. Det var det Idar Helle, utreder for De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte, gjorde i sin presise Klassekampen-kommentar selve dagen for folkeavstemninga med stikktittelen «Det politiske etablissementet mistet kontrollen. Nå kan alt skje.» Han avviser at flyktningstrømmen er et gyldig argument, langt fra innvandringsspørsmålets kjerne: «Derimot er det uomtvistelig at arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa har nådd et høyere nivå i Storbritannia enn i noe annet EU-land, inkludert Tyskland.» Dette, som er knyttet direkte til EUs indre marked og prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft, kaller Helle «et reelt dilemma, i Storbritannia så vel som i Norge» som påkaller en diskusjon om myndighetenes mulighet til å regulere og begrense denne innvandringen.

Jeg ser ikke bort fra at oppvakte deler av den britiske arbeiderklassen nettopp øynet slike sammenhenger da de ble bedt om å si sin mening om EU og svinnende britisk suverenitet.


 

Først publisert på halvorfjermeros

Forrige artikkelSjef i Goldman Sachs: – Vi må få omgjort Brexit
Neste artikkelPlaner om en superstat i EU