Vestlig hjelp opprettholder tjuvenes stat i Ukraina

0

En av parolene til den såkalte «EuroMaidan» i Ukraina 2014 var å utrydde korrupsjonen. En annen parole var å nedkjempe oligarkene. Fakta viser at alt er som før, bare enda verre.

I en artikkel i Washington Post har Neil A. Abrams og M. Steven Fish levert en knusende kritikk av dagens regime i Ukraina og den vestlige hjelpen, som etter deres mening bare har gjort vondt verre. Artikkelen er også gjengitt i den Maidan-vennlige Kyiv Post og i den russiske Sputnik News.

Abrams og Fish skriver:

April 14 saw the appointment of yet another government dominated by insiders from Ukraine’s discredited post-communist establishment. This ended a political crisis sparked in February when Aivaras Abromavičius, the respected minister of the economy, resigned over persistent graft among his underlings.

Abromavičius’s resignation was just the latest confirmation that the hopes that accompanied the EuroMaidan movement of 2014 have crashed on the rocks of renewed asset-grabbing (see here, here and here). The gains from modest successes in economic reform have been washed out by impunity at the top along with a lack of progress in civil service reform and movement toward a law-based state.

Og de stiller spørsmålet: Bidrar den vestlige hjelpen til å sette en innbarket elite til å fortsette å stjele og unngå å bygge en fungerende stat?

Hele artikkelen viser at svaret deres på deres eget spørsmål er et rungende ja!

De beskriver en mafiastat styrt av oligarkene siden Sovjetunionens sammenbrudd og Ukrainas uavhengighet i 1991.

Only in rare instances have reforms gone beyond artful pandering to Western donors. The reason is simple: Since 1991, when Ukraine gained independence from the Soviet Union, a powerful political and business establishment has wielded uninterrupted control of the Ukrainian state. Not even popular uprisings in 2004 and 2014 or changes of executive power in 1994, 2005, 2010 and 2014 managed to dislodge this elite. The enduring influence of this class explains why Ukraine has yet to see the kind of reforms that could help create a functioning market economy or a state governed by the rule of law.

Den klassen av oligarker som eier den ukrainske staten har vært flinke til å tappe Vesten for finansiell og politisk støtte. Denne klassen har spesialisert seg på å plyndre offentlige selskaper, drive utpresning og sluse penger og ressurser inn i sine egne lommer og konti. Når selskaper privatiseres, blir de solgt til elitens venner for knapper og glansbilder. Se her, her and her.

Abrams og Fish nevner også et eksempel som jeg har nevnt her på steigan.no tidligere. I august 2015 skrev jeg:

IMF vedtok i april 2014 å gi en nødkreditt til Ukraina på 17 milliarder dollar. IMF-sjef Christie Lagarde har talt i rosende ordelag om den «enestående besluttsomheten» til Ukrainas regjering og dens «modige økonomiprogram» (les brutale nedskjæring rettet mot det ukrainske folket). Til nå har IMF overørt om lag 4,5 milliarder dollar til Ukraina, derav 3 milliarder til den ukrainske sentralbanken. Med disse pengene skulle så den sørge for å stabilisere bankene i landet. Men nå er 1,8 milliarder forsvunnet langs dunkle kanaler.

Kolomoiski er en av Ukrainas rikeste oligarker. Han kontrollerer et nettverk av bedrifter innen energi, medier, luftfart, kjemisk industri, metallindustri og finans, og sentralt i dette konglomeratet står PrivatBank, som er den største kredittinstitusjonen i landet med mer enn en fjerdedel av alle bankkonti.

Abrams og Fisher skriver det samme:

But the largest recipient, oligarch-controlled Pryvatbank, reportedly siphoned $1.8 billion of the IMF funds into a maze of untouchable offshore accounts, according to Nashi Groshi, a non-governmental organization.

Denne tjuvenes og kjeltringenes stat, med sine nazistiske stormtropper og sin endeløse krig mot sine landsmenn i øst, er det vi i Vesten støtter. For Erna Solberg og Børge Brende har vist seg som flinke elever i NATO-klassen og gitt bort minst 200 millioner norske skattekroner i gave til det bunnløse sluket som kalles Ukraina. Og ingen på Stortinget har protetstert.

Forrige artikkelStillheten før den globale stormen
Neste artikkelKlassekampen og samvirkelagskaféen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).