Stillheten før den globale stormen

0

Kraftig turbulens synes å være temaet for 2016. Men den pågående turbulensen kan også tolkes som stillheten før den neste geopolitiske/finansstormen. La oss gå igjennom den nåværende tilstanden via dilemmaene som plager Huset Saud, EU og BRICS-medlemmene Russland, Brasil og Kina.


Av Pepe Escobar, oversatt til norsk for steigan.no
av Tommy Soltvedt, frilansjournalist


pepe escobar
Pepe Escobar

Olje og Huset Saud

Ikke mange er kjent med Baltid Dry Index. Til tross for at indeksen er nøkkelen til å følge vareetterspørsel. For to måneder siden hadde den tidenes laveste nivå, siden har den økt med over 130 %. Prisen for edle metaller har økt i nesten alle valutaer. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi det forteller oss at troen på fiat valutaer – spesielt US dollar – synker kraftig.

Baltic Index-økningen antyder en økning i oljeetterspørsenel i Asia, og da spesielt Kina. Synkende tilbud og økt etterspørsel vil sannsynligvis drive prisene per fat olje opp i andre halvdel av 2016.

Det betyr ikke at Saud-familien vil vinne tilbake tiliten hos USA og Russland. Kilder fortsetter å bekrefte at Washington og Moskva begge anser Saud-familien for å være noe man kan kvitte seg med. Begge er egentlig energiuavhengige (burde USA ønske å være). Mektige Washington-fraksjoner anklager Riyadh direkte for «terrorisme» – vel, det er egentlig mye mer komplisert – mens Moskva anser Saud-familien for å følge USA med det målet å knuse Russland i en oljepriskrig.

Aldrende (på vei til demens) ville kong Salman og den unge krigerprinsen Mohammed vært ferdige om de berømte 28 sidene om 11. september ble deklassifisert og Saudi forbindelsen ble uimotsigbar. Hva skjer så? Regimeendring. Et CIA-kupp? En «betrodd» Saudisk militær CIA-asset? Forfremmet til makt.

Hva slags kort har Saud-familien igjen? På høyt nivå i Riyadh er følelsen at forholdet til USA ikke vil bli bedre så lenge Obama er president. Den neste, uavhengig om det er Hillary eller Donald, vil gi dem vesentlig bedre sjanser. Derfor er plan A nå å posere som viktig for Washington i «krigen mot Terra»; noe som innebærer at kong Salman lener seg mot kronprins Mohammed bin Nayef, som er vesentlig mer kompetent enn krigerprinsen, dirigenten bak den katastrofale krigen i Jemen.

Parallelt fortsetter Tyrkias Sultan Erdoğan spillet om å overta oljen i Irakisk Kurdistan, med mål om å endre hele tilbudskjeden av olje for å gjøre Tyrkia energi-uavhengig- og dermed til en regional supermakt.

Videre, i oljerørlandsterminologi, så er Erdoğan avhengig av den qatariske gasskabelen gjennom Saudi Arabia og Syria for å gjøre seg energi-uavhengig av Russland. Dette er tilfeldigvis også et hovedmål for USA. Dette skaper også uendelige problemer for fredsprossesen i Syria.

Erdoğan har allerede den tyske supermakten ved sine føtter, i form av en knelende og tiggende Angela Merkel. Dersom Tyrkia skulle bli en energimakt, ville Merkel ligget langflat ved Ankaras gylne palass uten stopp. CIA antyder så mye, når de analyserer hvordan Tyrkia vil fortsette å «utvide sin innflytelse» i Irak gjennom militser de støtter, til prisen av Iraks sikkerhet og politiske enhetsfølelse.

Andrew Bacevichs America’s War for the Greater Middle East undersøker hvordan Washington kom til slutningen om at “militær overlegenhet” I Midtøsten skulle være et strategisk mål i en eventuell krig mot Sovjetunionen –det var mens Dr Zbig «Stort Sjakkbrett» Brzezinski regjerte som geopolitisk supremo. Dette skulle alltid være en endeløs krig – nå også inkludert «det større Midtøsten» som de ny-konservative er så begeistret for.

Russland, Brasil og hybridkrig

Russlands største varehandel er å aktivt beile til internasjonale oljehandlere for å delta i deres framvoksende marked. Målene er krystalklare: å koble oljeprismekanismen fra Brent-olje benchmark, og avgjørende, flytte det bort fra petro-dollar. Det er også tilfeldigvis en nøkkelbetingelse stilt fra Beijing til Saud-familien for å fortsette å handle deres olje.

Det er lett å glemme at det kun er 20 år siden Moskva ønsket å bli del av vesten som kristne, og istedet ble behandlet som søppel. Russland ble oppfattet i Washingtons maktkamre som for svake under Jeltsin. Plyndrere spiste opp Russland som en gresshoppersverm. 40 % av Russlands bruttonasjonalprodukt forsvant som resultat av at de tok ut naturressurser tilsvarende minst èn billion US dollar.

Nå bruker USA alle triksene i boken for å knuse, eller i det minste stikke kjepper i hjulene for Russland; Maidan i Ukraina, en oljepriskrig, angrep på rubelen, syriske olje- og gassrør. Ukonvensjonelle hybridkrigregler som bare vil bli verre. BRICS-landene er alle under angrep. Den brasilianske fargerevolusjonen, tenkt som en myk regimeendringsprosses, er bare første steget i en ny sofistikert hybridkrig-strategi som kommer til å bli studert i akademia i årtier.

Etterhvert som oljeetterspørselen stiger til værs og tilbudet synker, vil hybridkrigutøverne over hele spekteret måtte skape en resesjon for å holde kaoset ved like. Et mulig scenario er å la det herjede italienske banksystemet kræsje; det er den neste fronten i EU.

Walking Dead Europa har i mellomtiden skapt en politikk med flyktningundertrykkelse og/eller gitt jobben til «underleverandører» , og med det sluppet fri den største massedeportasjonen siden andre verdenskrig. Komplementert med leirer finansiert av europeiske skattebetalere, styrt av den store «demokraten» Erdoğan. «The missing link» er nå ute i lyset; alt er under kontroll av NATO-kontrollerte tenketanker.

Så motbydelig det enn kan være, så er det ikke nytt. Det var allerede innebygget i avtaler som EU påtvinger afrikanske nasjoner når de «oppgraderer» deres statuser til grense-kerberoser. Det er nøkkelmålet til Frontex, som gradvis flytter EUs ytre grenser til øst og til sør for å mer effektivt stoppe migranter. Ingenting av dette knyttet til NATO’s ny-imperialistiske kriger selvsagt.

Det er ikke særlig merkelig at Noam Chomsky har bemerket at støtten til formelt demokrati i vesten er synkende, fordi de ikke er ekte demokratier. Alle store avgjørelser som påvirker EU blir tatt av ikke-valgte eurokrater i Brussel. I en banebrytende bok, publisert i Spania, Mercado-Estado-Carcel en la Democracia Neoliberal Espanola (Anthropos), beskriver Daniel Jimenez, doktor i juridisk sosiologi ved universitetet i Zaragoza, hvordan den nye institusjonelle lokale orden handler om avdemokratisering, avnasjonalisering og avhengighet; NATO, IMF, Verdensbanken, Parisklubben, Den europeiske sentralbanken og sentralbanken i USA er en del av et globalt nettverk av institusjoner, private men ifølge egne beskrivelser offentlig eller offentlig, og styrt av private interesser (som USAs sentralbank).

Blant andre Michael Hudson har beskrevet hvordan EU aldri utviklet opprettholdte kapitaloverføringsmekanismer fra rikere økonomier til fattigere medlemmer.

Abstinenser uten min Kina-dose

Sofistikerte tekniker avledet fra hybridkriger kan ha blitt brukt i full kraft mot Russland og Brasil, men mot Kina har det vært som en fjert i vinden.

USAs eksepsjonalisters versjon er at Kina ikke er så økonomisk sikkert som det fremstår. Derfor er den globale opinionen bombadert med den sedvanlige litanien om «kramper i finansmarkedet», «aversjon hos investorer», «volatilitet» og tilslutt det uungåelige kræsjet.

Tull. Lederskapet i Beijing har det strategiske imperativer kartlagt i den siste femårsplanen. Kina vil pumpe alt som trengs av kreditt inn i systemet når det trengs. De vil heller ikke devaluere yuanen –uansett hvor mye Washington/New York klager.

En devaluering av yuanen vil senke en mengde kinesiske firmaer lastet med amerikansk dollargjeld. Videre justerer Beijing systemet sitt gradvis, en forsiktig kalibrert overgang fra en eksportdreven model til en basert på konsum i det indre marked. En sterk yuan opprettholder kjøpekraften til titalls millioner i den nye kinesiske middelklassen – alle sosialt mobile når det gjelder å flytte seg enda en klasse oppover, og alle av dem eiere av verdier.

Ifølge USAs finansdepartement er kun omkring 1.2 billoner US doller i likvide verdipapirer I kinesiske hender. Og dette vil minke, raskt – mens Kina fortsetter å kjøpe gull. Og for å toppe det, har Kina allerede snudd økonomien sin. Det bringer oss tilbake til den dramatiske økningen i Baltic Indeksen; oljeprisene er stigende. Og Kina kjøper alt.

Beijing har framgang på alle fronter; de sprer innflytelse/kommersielle avtaler over hele Eurasia, som vil gjøre den nye silkeveien til et gigantisk kjøpesenter; de moderniserer sitt militære; kjøper strategiske utenlandske verdier; bygger opp global tillit til yuanen som en stabil reservevaluta; og tilater dermed kinesiske eliter å spre sine enorme rikdommer i utenlandske verdier fra vingårder i Bordeaux til en og annen fotballgigant som eksempelvis AC Milan.

Man undres dermed ikke over at den voldsomme spredningen kinesisk økonomisk kraft har hatt for totalt forvirrede eksepsjonalister – fra ny-konservative til ny-liberalkonservative. Washington har ingenting å tilby nasjoner i Asia, Afrika og Latin-Amerika – hele det globale sør for den saks skyld. De har alle sett hvordan Beijing ikke er i markedet for å kreve mafia-lignende renter på statsgjeld; «støtte» for ny-imperialistiske trekk fra Nato eller FN; enda et ekstra-territorielt senter for det forente Amerikanske imperiet av baser; eller den totale dominansen av deres sentralbank.

På den andre siden har de sett hva Washington tilbyr; endeløs krig; stadig og gradvis ødeleggelse av nasjonalstater; demokratier knust til pinneved; og et teknokratisk styre av de 0.00001%
Alikevel er dette bare stillheten før stormen. Imperiet slår allerede tilbake. Det er mye blod på stien som leder framover.

Forrige artikkelMilitærindustrien: – Store profittmuligheter i våpen mot opprør
Neste artikkelVestlig hjelp opprettholder tjuvenes stat i Ukraina