oss 100 kroner!
Jeg kom tilbake til De Forente Stater i et valgår, og jeg blir slått av stillheten. Jeg har dekket fire presidentkampanjer, fra 1968. Jeg var sammen med Robert Kennedy da han ble skutt, og jeg så drapsmannen da han forberedte seg på å drepe. Det var en dåp på amerikansk vis, samtidig med Chicago-politiets vold da det demokratiske partiet gjorde seg klar til kongress. Den store motrevolusjonen hadde startet.
Den første som ble drept det året, Martin Luther King, hadde dristet seg til å arbeide mot lidelsene til afro-amerikanerne og folket i Vietnam. Da Janis Joplin sang:»Frihet er bare et annet ord for at du ikke har mer å tape», mente hun kanskje, uten å vite det, millioner av ofre for Amerikas gjerninger langt borte.
«Vi mistet 58 000 unge soldater i Vietnam, og de døde fordi de forsvarte din frihet. Ikke glem det!» Det sa en guide ved National Park Service da jeg filmet ved Lincoln Memorial i Washington forrige uke. Han snakket til en skoleklasse med tenåringer med skinnende oransje T-skjorter. Han hadde nok lært det utenat, men han forvandlet sannheten om Vietnam til en uimotsagt løgn.
De millionene av vietnamesere som døde og ble lemlestet og forgiftet og narret av den amerikanske invasjonen har ingen historisk plass i unge sinn, for ikke å snakke om de antakelig 60 000 veteranene som tok sitt eget liv. En venn av meg, en marinesoldat som ble lam i Vietnam, ble ofte spurt «Hvilken side slåss du for?»
For noen år siden var jeg på en populær utstilling kalt «Frihetens pris» på det ærverdige Smithsonian Institution i Washington. Flokker av vanlige mennesker, for det meste barn, vandret gjennom en «nissegrotte» av påstander. Det var alle slags løgner: Atombombene i Hiroshima og Nagasaki reddet «millioner av menneskeliv»; Irak ble «frigjort ved flyangrep med enestående presisjon». Temaet var totalt heroisk: Bare amerikanerne betaler prisen for frihet.
Valgkampen i 2016 er bemerkelsesverdig, ikke bare på grunn av Donald Trump og Bernie Sanders, men også på grunn av en absolutt taushet om vår morderiske selvbestaltede guddommelighet. En tredel av medlemmene i FN har fått kjenne Washingtons støvel; styrtede regjeringer, veltede demokratier, påførte blokader og boikotter. De fleste av presidentene som har vært ansvarlige for dette har vært liberale – Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton, Obama.
Denne fantastiske rekorden i falskhet er så innebygd hos folk flest, skrev den avdøde forfatteren Harold Pinter, at det «aldri har skjedd …. ingenting har skjedd. Til og med mens det foregikk, skjedde ingenting. Det angikk oss ikke. Det var ikke interessant. Det angikk oss ikke ….». Pinter uttrykte en spottende beundring for det han kalte «en klinisk manipulering av makt verden over, forkledt som en styrke til et universelt gode. Det er briljant, til og med vittig, en ytterst suksessfull hypnose».
Ta Obama. Nå som han forbereder seg på å forlate embetet, er han i gang igjen. Han er «kul». Som en av de mer voldelige presidentene, har Obama gitt Pentagons krigshissende apparat tilbake full makt som de hadde fått av hans notoriske forgjengere. Han har tiltalt flere varslere enn noen annen president. Han erklærte Chelsea Manning skyldig før hun ble stilt for retten. I dag leder Obama en enestående verdensomspennende kampanje med terrorisme og mord med droner.
I 2009 lovet Obama å hjelpe til «med å bli kvitt verdens atomvåpen», og fikk Nobels fredspris. Ingen amerikansk president har bygget flere atomstridshoder enn Obama. Han «moderniserer» Amerikas dommedagsarsenal, inkludert nye «mini» atomvåpen, med størrelse og «smart» teknologi, sier en ledende general, som forsikrer oss at bruken av dem «ikke lenger er usannsynlig».
James Bradley, forfatter av bestselgeren Flags of Our Fathers, og sønn til en av dem som reiste flagget på Iwo Jima, har sagt:»En av de store mytene vi ser spredt ut er at Obama er en slags fredelig fyr som prøver å bli kvitt atomvåpen. Han er den største atomkriger som finnes. Han har fått oss ut på en ødeleggende linje ved å bruke en billion dollar på mer atomvåpen. På en eller annen måte tror folk på denne myten, fordi han holder uklare pressekonferanser og taler og hjertevarmende foto-seanser som er knyttet til aktuell politikk. Det er det ikke!»
Mens Obama har sittet i presidentstolen har vi fått en ny kald krig. Den russiske presidenten er en villmann i en pantomime. Kineserne er ennå ikke tilbake til den skumle karikaturen med grisehale – så alle kinesere bør bli nektet adgang til De Forente Stater. Mediakrigerne arbeider med saken.
Verken Hillary Clinton eller Bernie Sanders har nevnt noe av dette. Det er ingen risiko eller fare for De Forente Stater eller for oss alle. For dem har det ikke skjedd noen militær opptrapping langs Russlands grenser, den største siden 2. verdenskrig. Den 11. mai sendte Romania direkte fra åpningen av NATOs «rakettforsvarsbase». Den kan sende amerikanske «first-strike»raketter inn i hjertet av Russland, verdens nest største atomvåpenmakt.
I Asia sender Pentagon skip, fly og spesialtropper til Filippinene for å true Kina. USA har allerede omkranset Kina med hundrevis av militærbaser som danner en bue fra Australia til Asia og i Afghanistan. Obama kaller dette en «krumtapp».
Som en direkte konsekvens, har Kina endret sin atomvåpenpolitikk fra «ikke bruk først» til høyeste alarmberedskap, og har sjøsatt ubåter med atomvåpen. Opptrappingen er i full gang.
Det var Hillary Clinton, som i 2010, da hun var utenriksminister, hevdet territoriale krav på klipper og rev i Sør-Kina-havet som en internasjonal sak. CNN og BBC fulgte hysterisk etter: Kina bygger flyplasser på de omdiskuterte øyene. I et gigantisk krigsspill i 2015, Operation Talisman Sabre, stengte USA Malakkastredet der mesteparten av Kinas olje og handel passerer. Dette ble ikke nyheter.
Clinton erklærte at Amerika hadde «nasjonale interesser» i disse asiatiske farvannene. Filippinene og Vietnam ble oppmuntret og bestukket til å komme med sine krav og gammelt fiendskap mot Kina. I Amerika blir folk overtalt til å tro at Kinas forsvarsposisjon er blitt angrepsposisjon, og så er grunnen lagt for en rask opptrapping. En liknende strategi med provokasjon og propaganda er satt i gang mot Russland.
Clinton, «kvinnenes kandidat», har lagt etter seg en serie blodige kupp: i Honduras, i Libya (pluss mordet på den libyske presidenten) og Ukraina. Det siste er nå blitt en temapark for CIA, der svermer det med nazister og de har en frontlinje med «krig» mot Russland. Det var gjennom Ukraina – som betyr grenseland – at Hitler Nazi-Tyskland invaderte Sovjet-Unionen, noe som kostet landet 27 millioner mennesker. Minnet om denne katastrofen er levende i Russland. Clintons presidentkampanje har mottatt penger fra verdens ti største våpenkompanier, unntatt ett. Ingen annen kandidat kommer i nærheten.
Sanders, håpet til mange unge amerikanere, er ikke mye forskjellig fra Clinton i sitt syn på verden utenfor USA. Han støttet Bill Clintons ulovlige bombing av Serbia. Han støtter Obamas terrorisme med droner, provokasjonene mot Russland og å returnere spesialstyrker (dødsskvadroner) til Irak. Han har ingen ting å si om truslene mot Kina og den økende faren for atomkrig. Han er enig i at Edgar Snowden må stilles for retten, og han kaller Hugo Chavez – en sosialdemokrat som han selv – «en død kommunistdiktator». Han lover å støtte Clinton hvis hun blir nominert.
Valget mellom Trump og Clinton er den gamle illusjonen om at det ikke er noe valg i det hele tatt – to sider av den samme mynten. Når han gjør minoriteter til syndebukker og lover «å gjøre Amerika stort igjen», er han en høyrevridd innenlands populist. Faren med Clinton kan likevel være mer dødelig for verden.
«Bare Trump har sagt noe meningsfylt og kritisk om USAs utenrikspolitikk», skrev Stephen Cohen, professor emeritus på russisk historie ved Princeton og New York Universitet. Han er en av de få Russlands-eksperter i USA som snakker ut om faren for krig.
I et radioprogram refererte Cohen til kritiske spørsmål som kun Trump har stilt. Blant dem: Hvorfor er De Forente Stater «overalt på kloden?» Hva er NATOs egentlige oppgave? Hvorfor støtter USA alltid regimeskifter som i Irak, Syria, Libya, Ukraina? Hvorfor behandler Washington Russland og Vladimir Putin som en fiende?
Hysteriet i de liberale medier om Trump viser oss en illusjon om «fri og åpen debatt» og «demokratiet i arbeid». Hans syn på immigranter og muslimer er grotesk. Allikevel er ikke sjefen for å utvise sårbare mennesker Trump, men Obama, som har bedratt folk med hans hudfarge i sin presidentperiode. Som for eksempel å ha sperret inne en stort sett svart befolkning, nå er den mer tallrik enn i Stalins gulag.
Denne presidentkampanjen ser ikke ut til å bli om populisme, men om amerikansk liberalisme – en ideologi som ser seg selv som moderne, og derfor overlegen og den eneste sanne vei. De på høyresiden likner på 1800-tallets kristne imperialister, med en gudgitt oppgave å omvende eller ensrette eller erobre.
I Storbritannia er dette Blairism. Den kristne krigsforbryteren Tony Blair slapp unna med sine hemmelige forberedelser til krigen i Irak, hovedsakelig fordi den liberale politiske klassen og deres media falt for hans «cool Britannia». I The Guardian var applausen overdøvende; han ble kalt «mystiker».
Historie var over, klassesamfunnet avlyst og kjønn ble oppmuntret som feminisme. En hel haug kvinner ble valgt inn som New Labour parlamentsmedlemmer. Den første dagen i parlamentet stemte de for å kutte betalingen til enslige forsørgere, de fleste kvinner – slik de ble bedt om. Et flertall stemte for en invasjon som produserte 700 000 irakiske enker.
Det tilsvarende i USA er de politisk korrekte krigshisserne i New York Times, Washington Post og TV-selskapene som dominerer den politiske debatten. Jeg så en rasende debatt på CNN om Trumps utroskap. Det var helt klart, sa de, at en mann som han ikke kan få bo i Det Hvite Hus. Ingen kom med innvendinger. Ingenting ble sagt om de 80 prosentene av amerikanere som har fått inntektene sine satt tilbake til 1970-nivå. Ingenting om faren for krig. Det folk blir bedt om er «å holde seg for nesen» og stemme på Clinton; alt er bedre enn Trump. På den måten kan du stoppe et monster, og bevare et system som går for nok en krig.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Publisert på derimot.no
