Slagmarkens logikk

0
Ødeleggelsene i Kobane (foto: Klassekampen
Peter M. Johansen

Betegnelsen «Syrias legitime regime» har virvlet opp ulike syn på Syria-konflikten som står i grell kontrast til hverandre, og verre, til forholdene på bakken. Idylliseringen av opprøret og mytene rundt det florerer.

Men til forskjell fra Libya, hvor den vakre havnebyen Benghazi plutselig dukket opp i media i 2011, har det langt mer innfløkte opprøret i Syria nå vart i fem år. Det har gitt tid til tanke og analyse, mer enn ettertankens ytterst kranke vilkår etter Libya-krigen.

Ingen som har fulgt Syria over lang tid, burde være overrasket over Assad-regimets brutalitet, verken i regi av faren Hafez (Hama-massakren i 1982) eller sønnen Bashar som nådeløst knuste et kurdisk opprør i Hasaka i 2004.

Bashar al-Assad var egentlig ikke arving til dynastiet. På begynnelsen av 2000-tallet gjennomførte han ødeleggende IMF-reformer, som bare skjerpet motsetningene i landet da tørken slo inn i 2006 og dreiv mange til byene. Alle i Syria kjenner Hafez Makhlouf, presidentens fetter, som er sjef for den indre avdelingen av etterretningen GSD og som slo ned på demonstrantene i Deraa, der opprøret startet 15. mars 2011. Men fortellingen om «guttestrekrevolusjonen» og de angivelig fredelige protestene som ble skutt i senk og derfor tvang fram det militante opprøret i selvforsvar, er ikke sann.

Opposisjonsmyten er like ubehjelpelig til å forklare opprørets karakter, sammensetning og utvikling fram til i dag som påstanden om «det forestående folkemordet» i Benghazi var i Libya. Opposisjonsstemmer med en annen fortelling, de som av erfaring advarte mot den militante taktikken enten det var i Syria eller Libya, blir ikke hørt – verken i Washington, Brussel eller Genève. Sist noen så noe til dem i Libya, sto de på havna i Benghazi og protesterte mot et britisk krigsskip.

Gjengs, i Libya og Syria, er at sentrale deler av den militante opposisjonen krevde vestlig intervensjon og at det var krefter klare til å trå til. I Libya gikk Nato på vingene; i Syria forfølger USA sine mangeårige planer om regimeskifte i Damaskus med andre midler, fordi Syria er så mye mer komplekst og fordi erfaringene fra invasjonen i nabolandet Irak i 2003 og Nato-intervensjonen i Libya i 2011 henger igjen som mørke skygger.

En sentral påstand som hele tida blir kjørt fram av opposisjon og opprørsgrupper, er at Assad-regimet ikke slåss med Daesh, også kjent som Den islamske staten (IS). Påstanden blir grotesk når den blir satt fram av USA og Storbritannia, med tanke på at Pentagon og vestlig etterretning har akseptert at flere land i USA-koalisjonen har sørget for fri flyt av fremmedkrigere, forsyninger og økonomisk smugling til og fra IS-områder.

Ødeleggelsene i Kobane (foto: Klassekampen
Ødeleggelsene i Kobane (foto: Klassekampen

Enhver kunne beskue fra grensa ved Kobane hvordan Nato-landet Tyrkia stengte døra for kurderne, mens Sanliurfa var rekreasjonsbase for IS. Ingen Nato-land protesterte. Tyrkiske journalister sitter fengslet for å ha avslørt hvordan etterretningen MIT har forsynt terrorgrupper med våpen, inkludert IS. Ingen Nato-land har protestert. Ankara har i stedet fått fritt leide til å bombe kurdiske PKK for at USA skal kunne bruke flybasen Incirlik til å bombe IS-mål i Syria.

Påstanden mot Assad-regimet er ikke bare usann, den er militært sett fullstendig feilslått sett fra Assad-regimets side idet en godtar at regimets premiss selvsagt er å overleve. Det er bare å se på kartene hvordan frontene har utviklet seg de siste årene.

Assad-regimet har aldri ansett IS som den største trusselen. Det var de saudi-støttene wahhabittgruppene som i dag er underlagt Jaish al-Islam som en tid truet Damaskus fra forstedene. Siden har regimet konsentrert seg om å få kontroll med byene langs den sentrale hovedveien fra Damaskus til Aleppo og ut mot havnebyen Latakia.

Regimet, i ferd med å forblø, var militært sett nødt til å konsentrere styrker på de viktigste frontene, under råd fra iranske Revolusjonsgarden, og kjøpe olje fra lokale operatører i Deir ash-Zur som IS hadde satt inn. Å trekke konklusjonen at Assad ikke er alliert i kampen mot IS, eller nærmest står i ledtog med IS, er i beste fall militærpolitisk kortslutning som vitner om uhyre dårlig forståelse av konflikten som heller leder Norge dypere inn i den – selv uten å trekke skillet for eller imot Assad-regimet. Med blodferske erfaringer fra Libya, er det dristig, med eim av moralisme, å fordele støtte i folket når krigen fortsatt raser.

Spørsmålet om terrorister og «legitime» opprørere havnet tirsdag på bordet i FN da USA, Storbritannia, Frankrike og Ukraina blokkerte det russiske forslaget om å svarteliste de ytterliggående salafistgruppene Jaish al-Islam og Ahrar ash-Sham, begge med solid støtte fra Saudi-Arabia og Tyrkia og andre av USAs koalisjonspartnere, som terrororganisasjoner. De slåss ofte, på flere fronter, sammen med Jabhat an-Nusra og i noen tilfeller med IS.

Derimot er den ikke-militante opposisjonen mot Assad-regimet helt skjøvet vekk og aldri påtenkt deltakelse i verken Genève 1,2 eller 3. Jaish al-Islam, nærmest for falang av den saudiarabiske statsreligionen wahhabisme å regne, inngår i Øvre forhandlingskomité (HNC) som kynisk mener at dersom de kurdiske militsene PYD/YPG skal få plass i Genève, må det være i Assad-delegasjonen.

Ahram ash-Sham valgte å stå utenfor HNC for ikke å få besudlet sin radikalisme. Begge får fortsatt støtte fra «våre allierte» og slåss med Nusrafronten i og rundt Aleppo og i Idlib. Det burde minne flere enn de syriske kurderne om hvor de som nå påberoper seg legitimitet sto da Assad-hæren knuste det kurdiske spontanopprøret etter fotballbråket i Qamishli i 2004.

Peter M. Johansen


Første gang publisert i Klassekampen 12. mai 2016

 

Forrige artikkelOppgjøret som blei vekk
Neste artikkelGoogle colabora con las agencias de seguridad de EE.UU. para derrocar a Assad.