oss 100 kroner!
Det som forundrer meg ved Kjeldsbergs blogginnlegg, og også slutten på innlegget i Klassekampen nå 4.mai, er hans trang til å være overdommer og til og med gå inn for sensur/boikott av en debattant han er sterkt uenig med. Det rimer lite med hans tidligere vekt på å være åpen og tvisynt.
Denne ertikkelen av tidligere leder av internasjonalt utvalg i Rødt, Arnljot Ask, er en kommentar til debatten etter et innlegg av Ronny Kjelsberg i Klassekampen, der denne kritiserer steigan.no og blant annet artikkelen Brussel – var det falsk flagg?
I det siste innlegget avviser han kategorisk Steigan sine analyser og innspill og hevder han er «møkkagraver på feil jorde». Er det bare snusk og korrupsjon av økonomiske forhold det er verdt å grave i? Er sikkerhetspolitiske spørsmål, som Steigan i stor grad har fokusert på, uvesentlig eller til og med skadelig å grave i? Eller er det at Steigan peker på vinklinger og trekker slutninger som står i motsetning til de Kjeldsberg har, som er problemet?
Steigans fortjenester er mye at han angriper oppfatninger og virkelighetsanalyser som er «main stream» og til fordel for makthaverne. Jeg er ikke enig i alle hans analyser og noen ganger trekker jeg andre slutninger ut av noen av linkene han poster. Men hvorfor gå ut og advare andre mot å lese eller spre hans blogg? Det vitner om liten tillit til andres vurderingsevner. Jeg oppfatter også at han er nøye med kildeanvisninger, som både jeg og andre så kan sjekke opp.
«Falske flagg»-operasjoner har vært ett stridstema, siden Steigan har brukt den merkelappen på hendelser for å peke på Vestens dobbeltmoral i den såkalte «krigen mot terror». Det er på sin plass å grave videre rundt hvordan terroristene i Paris og Brussel kom så lett til. Også stille spørsmål om hvordan dette slår ut i innskrenkninger av demokratiske rettigheter i vår del av verden.
En parallell er hvordan Tyrkia har brukt terrorhandlingene der til å rettferdiggjøre og intensivere krigen mot kurderne. Det er sterke indisier på at Tyrkia har brukt IS til å utføre attentater, som de først prøvde å legge skylda på PKK for (valgmøtene i Diyarbakir 4.juni og Ankara 10. oktober 2015), men som senere ble fastslått utført av IS. Begge disse attentatene ble utført av folk som etterretningsvesenet i Tyrkia hadde oversikt over. Bombemannen Yunus Alagoz i Ankara var broren til mannen som tok livet av 31 ungdommer i Suruc ca 3 måneder tidligere. Han tilhørte en jihadist-celle i Aydiaman som opererte ganske åpent. Til og med faren til brødrene var oppgitt over at ikke politiet hadde grepet inn tidligere.
Informasjon lagt fram av det kurdiskvennlige nyhetsbyrået Firatnews sommeren 2015 og høsten 2015 navnga flere medlemmer i IS-celler som var opprettet i samarbeid med JITEM, en etterretningorganisasjon innenfor det tyrkiske sikkerhetspolitiet MIT med hovedoppgave å bekjempe PKK. HDP-leder Selahattin Demirtas advarte overfor Firat allerede 12.juni 2015 at hundrevis av IS-celler i Tyrkia kunne aktiviseres når som helst. Som vi senere har fått demonstrert
Da IS foran valgene 1.november i fjor gikk inn for å forpurre dem gjennom flere attentater, måtte Erdogan & Co slå til og oppløse mange av cellene de hadde medvirka til å etablere. Flere ISere ble arrestert og også noen drept.
Tyrkias «falske-flagg»-variant har vært at de har prøvd å framstille attentater de sjøl har hatt en finger med i som utført av kurderne. De har ikke lykkes så godt med det. Og når IS har blitt sittende med skylda, så har heller ikke Tyrkia klart å renvaske seg for ansvaret, siden samarbeidet mellom IS og JITEM har vært så åpenbart.
Det trengs mer møkkagraving for må avdekke Vestens, i sær USAs dualistiske forhold til IS. Som i fasen hvor IS plutselig flytta tyngdepunktet sitt fra Irak til Syria.
Arnljot Ask,
Jessheim
Les også Uro i konsensusland
