Det store spranget tilbake: USAs ulovlige kriger mot verden

20
NATOs bombing av Novi Sad

Kan vi innse det denne valghøsten? USA er en våpenfabrikk, Det Hvite Hus er kommandosentralen, og presidenten er lederen av den neoliberale konspirasjonen for å re-kolonialisere planeten. Landet eksporterer krig og massefattigdom. På den økonomiske fronten; neoliberal ågervirksomhet, på den militære fronten; ulovlige kriger. Dette er skyttergravene i USAs kamp for verdensherredømme i det 21. århundre.

Blir ikke dette stanset, blir det et kort århundre.


Av , publisert på norsk med hennes tillatelse, oversatt av Anne Merethe Erstad


wounded kne
Massakren ved Wounded Knee

USAs “Manifest Destiny” (ideen om landets nærmest skjebnebestemte oppdrag), presentert som den frie verdens korstog mot den røde fare, har siden 1945 tatt livet av mellom 20 og 30 millioner mennesker og bombet en tredjedel av verdens folk. På 1800-tallet utryddet USA en annen «rød fare», gjennom å rive i filler skriftlig inngåtte avtaler, stjele land, massakrere og jage urbefolkningen inn i konsentrasjonsleirer («indianerreservater») – alt under dekke av å sivilisere barbarene. I 1890, etter massakren av Lakota-nasjonen ved Wounded Knee, var erobringen av «frontier»-landet – den interne imperialismen – over. Det fantes en verden å erobre, og USA rettet sitt begjærlige blikk mot Cuba og Filipinene.

USAs eksterne imperialisme var født.

Så, i 1917, skjedde noe aldeles forferdelig. En vellykket sosial revolusjon i Russland, den andre store etter den franske i 1789, for å forsøke og omfordele rikdommen blant de få til fordel for de mange. Verden herskere – USA, Storbritannia, Frankrike og deres ulike støttespillere – la indre stridigheter til side og slo seg sammen for å stanse den forferdelige trusselen fra folkedemokratier som vokste fram og begynte å spre seg. De invaderte Russland, hisset opp til borgerkrig, grunnla og rustet opp kontrarevolusjonære styrker, mislyktes, og forsøkte igjen i 1939. Men Hitlers utryddelseskrig mot Sovjetunionen endte opp i Moskvas spektakulære seier.

For en stund, etter 1945, måtte USA, formelt sett, opptre som et sivilisert land. De hevdet at Sovjetunionen hadde en barbarisk erobrer-ideologi som bygget på terror, forsvinninger, mord og tortur. USA sto fram som motpolen, den strålende stad, et fyrtårn for håp om «den frie verden». Helligdommen var FN, de hellige skrifter var internasjonal lov, hovedprinsippet var suverene nasjoners ukrenkelighet.

Alt dette var selvfølgelig bare visvas. USA var et apartheid-samfunn. Det atombombet Japan ikke bare én, men to ganger, og valgte med hensikt sivile mål. Det beskyttet kriminelle nazi-topper mot rettsforfølgelse for så å innlemme dem som partnere i etterretningsorganisasjoner. Det gjennomførte rene skueprosesser mot dissidenter i hysteriet rundt McCarthys kongresshøringer, der landet ble gjennomsyret av frykt. Det startet en folkemordkrig mot Vietnam for å forhindre selvstendighet og sammenslåing. Det snikmyrdet uavhengige afrikanske ledere og innsatte fascistiske diktatorer i Latin-Amerika. Det gjennomførte en stille okkupasjon av Vest-Europa ved hjelp av stramme Nato-bånd og militært «samarbeid» og det startet psykologisk krigføring mot sine politiske motstandere. Bak den siviliserte fasaden ble det gjort hensynsløse forsøk på å velte Sovjetunionen og knuse selvstyre i kolonilandene.

Det fikk koste hva det koste ville; Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og Amerika gikk berserk i triumf. Nå, endelig, kunne erobringen av verden, som ble avbrutt i 1917, gjenopptas. Den globale fronten åpnet seg og USAs identitet ville bli gjenfødt med den samme volden som hadde sikret de europeiske inntrengerne den amerikanske Vesten på 1800-tallet. Den vennligsinnede masken falt. Fram kom en rytter på hvit hest. Ifølge ideologiske jubelrop hadde historien nådd slutten, ideologier hadde dødd og USA messianske oppdrag om å virke som stattholder i Guds rike på jorden kunne bli oppfylt.

«Siviliseringsoppdraget» var tilbake på føttene.

 

Et knippe nykonservative politiske nerder var de første til å skissere det jeg kaller «Det store spranget tilbake» inn i lovløshet og ved gjenoppliving av myten om «The Frontier» (grenselandet mot vest, overs.anm.) på 1990-tallet. «Planen for et nytt amerikansk århundre» (PNAC) ser for seg det 21. århundret som en unilateral kampanje for å befeste amerikanske verdier globalt – det PNAC-ideologer kaller «frihet og demokrati» – gjennom forebyggende kriger og regimeskifter. Den harmdirrende, deliriske forestillingen om USAs militære dominans ble gjort til offisiell utenrikspolitikk gjennom Bush-doktrinen etter 11. september 2001. Men det var Clinton-administrasjonens doktrine om humanitær krigføring fra før 9/11 som stengte døren til forbudet mot aggressive krigføring I FN-pakten. Og som på denne måten tegnet verdenskartet på nytt, med grenseløse amerikanske jaktmarker, ved å fjerne suverenitetsprinsippet og erstatte det med «ansvar for å beskytte» (R2P – Responsibility to Protect) – eller humanitært påskudd for bruk av makt.

 

Clintons doktrine var for det rene kunststykke å regne når det gjelder plyndring av liberale prinsipper og forpliktelser i forhold til menneskerettigheter. Og slik ble den liberale venstresiden beveget til å omfavne krig og imperialisme for å forsvare menneskerettigheter. Det var Carnegie-stiftelsen som kom opp med doktrinen i 1992. Rapporten «Changing Our Ways: America’s Role in the New World» understreket sterkt behovet for «et nytt prinsipp for internasjonale forhold: ødeleggelse eller omplassering av grupper av mennesker innenfor en stats grenser (etnisk rensing, overs.anm.) kan rettferdiggjøre internasjonal intervensjon». Rapporten anbefalte at USA brukte NATO som maktutøver.

Legg merke til at prinsippet om humanitær krig ikke har noen forankring i internasjonal lov. FN-pakten søkte å forby krigføring ved å gjøre det umulig for selvoppnevnte beskyttere av menneskerettighetene å gjennomføre unilaterale intervensjoner i suverene staters indre anliggender. Årsaken til forbudet var ikke hjerteløshet, men erkjennelsen av at andre verdenskrig hadde kommet som et resultat av en rekke overtredelser av andre lands suverenitet fra Tyskland, Italia og Japans side – med andre ord; gjennom militaristisk imperialisme.

NATOs bombing av Novi Sad
NATOs bombing av Novi Sad

Med Kosovo-krigen i 1999 begynte klokkene å ringe for FN og den gamle verdensordningen. Den tverrpolitiske innsatsen for å rive ned arkitekturen bak etterkrigstidens lovverk ga uttelling der. Med Kosovo-krigen startet Clinton-administrasjonen den første humanitære krigen og satte presedens for krigføring uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Den er blitt etterfulgt av mange – både i regi av republikanske og demokratiske administrasjoner. «Clinton-klikken», som brukte NATO til å bombe Serbia for å beskytte etniske albanere i Kosovo fra ikke-eksisterende serbisk folkemord kan ha vært klar over – eller ikke – at Hitler brukte påskuddet i R2P – humanitær intervensjon – for å sette i gang andre verdenskrig ved å forlange beskyttelse av tyske minoriteter i Polen. Men de var uansett fullstendig klar over at FNs sikkerhetsråd hadde monopol på bruk av militær makt. Dette monopolet ble sikret etter andre verdenskrig nettopp for å forhindre unilaterale angrep mot suverene stater på bakgrunn av falsk foregivende om altruistisk intervensjon, slik Hitler hadde kjempet for og utført. Ironisk nok, for kritikere av den sovjetiske lederen, var det Stalin, under Jalta-konferansen, som insisterte på at dersom Sovjetunionen skulle bli medlem i FN, skulle de ha vetorett i sikkerhetsrådet for å sikre at enhver krig ville bygge på multilateral konsensus og være multilaterale aksjoner.

Som “Clinton-klikken” forstod, framstod etterkrigstidens lovlige autoritet for bevaring av fred og forebygging av krig, nemlig FNs sikkerhetsråd, som et kolossalt hinder i jakten på amerikansk verdensherredømme. Skulle visjonen til PNAC og Carnegie-stiftelsen virkeliggjøres, måtte De forente nasjoner, garantisten for suverenitet, bort. I oppkjøringsfasen til Kosovo-krigen, sørget «Clinton-klikken» effektivt for å destabilisere FN, ved å erstatte den lite samarbeidsvillige generalsekretæren i FN, Boutros Boutros-Gali med den underdanige, NATO-vennlige Kofi Annan. Annan ga lydig uttrykk for at i spørsmål om krig og fred var ikke FNs sikkerhetsråd den eneste utvei for å håndtere et land – spesielt ikke et som var utvalgt av USA for å bli omformet, oppdelt eller for å bytte ut regimet, vil en kyniker kunne legge til.

Havnebyen Sirte før og etter NATOs "frigjøring"
Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Så nå lever vi i en farlig verden. Igjen er verden, som i 1930-årene, utsatt for en ekspansiv makt som ikke forholder seg til lover, men til sin egen unilaterale, humanitære borgervern-virksomhet. Kosovo-presedensen har virvlet ut av kontroll. Libya ulmer i asken etter NATO-bomber, sluppet for å forhindre «folkemord»; Syria kjemper for å overleve under angrepene fra folkemyrdende terrorgrupper som er bevæpnet, trent og grunnlagt av grupperinger i Nato-alliansen og Gulf-partnerne som skal forhindre folkemord; Afghanistan sykner hen i en permanent tilstand av krig, for tiden ti tusen amerikanske soldater som bomber sykehus i kampen for menneskerettigheter; i Irak er de humanitære tilbake igjen etter 25 år med humanitære fiaskoer. Og i Ukraina framholder nazistiske patrioter amerikansk demokrati og humanitære verdier med daglige bombarderinger av Donbass. Jeg nøler med å nevne Afrika, der humanitære spesialstyrker vanner markene hvor terrorister spirer som sopp etter regnvær – i Mali, Nigeria, Somalia, Kenya.

barn sult jemen
Barn som er rammet av krigen i Jemen

Så har vi Jemen, kanskje den mest hardbarkede, ondsinnede og nonchalante humanitære forbrytelsen i et litani av forbrytelser mot menneskeheten i Midtøsten. USAs regjering har nylig innrømt utplassering av tropper i Jemen. Pentagon hevder de utplasserte styrkene skal assistere Saudi-Arabia («den arabiske koalisjonen») i kampen mot al-Qaida på den arabiske halvøy. Kan et bevisst vesen møte en slik grotesk påstand med annet enn infernalsk latter? Hjelpe Saudi-Arabia med å bekjempe hva de selv har skapt? Hvor dumme er vi?

Fire tusen milliarder dollar senere; pengesummen som er gått med til Krigen mot Terror/Humanitære R2P, fortsetter mønsteret med militær destabilisering av suverene stater raskt, ett gjenstridig, selvstendig land etter det andre i Midtøsten og Nord-Afrika. For resten av verden sin del, søkes det suverenitetsavståelse via globaliseringsøkonomiske metoder; gjennom handelsavtaler – TTP, TTIP osv. – som faktisk opphever statenes konstitusjoner, inkludert vår egen. Spydhodet i den økonomiske innsatsen for å kontrollere periferien og verden som helhet, er det såkalte «Washington Consensus».

Denne konsensus omfavner den markedsfundamentalistiske ideen om at global nyliberalisme og kjernekapitalens økonomiske kontroll av planeten via redskaper som Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon, er veien ut av fattigdom og sosialt kaos.

Verken militær eller økonomisk krigføring mot nasjoners suverenitet har ført til noe i nærheten av en stabil, framgangsrik og fredelig verden. Det har ført til død, ødeleggelse, gjeld, markedskriser, tidevannsbølger av flykninger og folkeforflytninger – og det har ført til en konsentrasjon av veldige rikdommer på få, men mektige hender. Det poeten W.H. Auden kalte «den internasjonale urett», som han ga navnet «imperialisme» i sitt dikt «September 1 1939», er krisen som stirrer mot oss fra fortidens speil, og den innvarsler krig, og mer krig, for slik er imperialismens framdrift.

I dette scenariet kan ingen potensielle presidentkandidater – ikke engang dissidenter innenfor etablissementets partier – som unnlater å kreve en avslutning både av den tverrpolitiske «Washington Consensus» og den tverrpolitiske militære aggresjonen, reversere totaliteten av den «internasjonale urett» eller stanse den innenlandske nedturen mot sosial brutalisering. Hvis ingen avslører den utenrikspolitiske katastrofen som «imperialisme», vil vi gå som søvngjengere til valgurnene. Ingen ting vil forandres. Bortsett fra, nesten sikkert, til det verre.

 


Først publisert på Counterpunch

 

KampanjeStøtt oss

20 KOMMENTARER

  1. Dette var absolutt en sterk gjennomgang av hva som tynger verden på knea i dag. Fint at du åpner tilgang på denne artikkelen på norsk Pål. Den må spres videre.

  2. I denne sammenheng er det greit å kjenne til Iron Mountain Report, et resulatet av JFK ønsket en utredning om hvordan makten og økonomien skulle bestå, uten bruk av krig, som er limet i USAs økonomi. Ganske skremmende: https://youtu.be/VAcNFQGKWPs

  3. Die Endlösung

    Som sagt, det er kun et kjernefysisk førsteslag rettet mot USA, der landets militære slagkraft legges i grus en gang for alle med ett slag, som kan frelse verden. Og vi har ikke mye tid, dette bør skje raskt. Det bør også vurderes å angripe med små, bærbare atomladninger, som smugles inn i USA og detoneres. La oss bare håpe Putin forstår situasjonen. En alternativ metode kan være å arbeide for spredning av kjernevåpenteknologien til flere antiamerikanske land. Kanskje Pakistan i samarbeide med Nordkorea kan gjøre dette? Det er kun en fullstendig ødeleggelse av USA som militær kraft, som industrielt og finansielt sentrum, og som nasjon, som kan redde menneskeheten fra utslettelse. USA må fysisk, økonomisk og ideologisk knuses og løses opp. Intet militæranlegg må få bestå. Ingen amerikansk soldat må kunne stå oppreist. Intet amerikansk industrielt produksjonsanlegg må få være operativt. Ingen amerikansk finansiell institusjon må få beholde så meget som en dollar. Alle amerikanske bygninger på mer enn en etage må rives. Larry Silverstein har jo allerede begynt. Den sivile identiteten til USA må også utslettes. Alle symboler og anlegg som binder de femti statene sammen må tilintetgjøres. I en periode på tre generasjoner må de få overlevende amerikanerne nektes å lære å lese og skrive, slik at deres kulturelke identitet forsvinner, og når deres efterkommere står nakne, sultne, syke og forkomne igjen på jordene og forsøker å bygge enkle jordhytter til vern mot den kjernefysiske vinteren, først da har sivilisasjonen vunnet.

    Straffene mot de amerikanske militære og politiske lederne må være grusomme selv sammenlignet med romertidens circus, og lemlestelsene og skrikene må overføres i sanntid til hele verden.

    Dette er et moderat forslag, som i grove trekk er gjennomførbart i henhold til folkeretten. Det finnes selvfølgelig måter å bekjempe USA på som er mindre moderate og som ikke følger folkeretten, som innebærer utstrakt bruk av kjemiske og biologiske våpen. Jeg er ikke tilhenger av slike metoder og jeg er tilhenger av å bruke kjernevåpen innledningsvis, for å se om det kan føre frem.

    Om et kjernefysisk førsteslag mot USA ikke fører frem, må vi vurdere biologiske og kjemiske våpen, som for all fremtid vil gjøre det amerikanske fastlandet ubeboelig. Dette vil sekvfølgelig være i strid med krigens folkerett, men hei, det var ikke vi som begynte å radbrekke akkurat den.

      • Ser ut som Ingar Holst er en større pessimist/realist enn deg den gangen her AF. Når den mest grådige og maktsjuke bøddel er lovskriver og dommer blir det jo som Jan Hårstad treffende har bemerket i en tidligere kommentar, herunder «John McCain tok forsvarsministeren i å juge om oljetransporten til IS» – «Det å beholde vettet er jevnlig en bragd i seg selv».
        – Og denne satans kvitteringa er jo mer som en kortfatta revy av USAs imperialistiske ideologi og dets fremkomstmiddel. Sjøl mener jeg at det kraftigste middelet man kan og bør bruke er kollektiv boikott – satt i system. Helt til noen abdiserer.

        • Ja, det er en jevnlig bragd å beholde vettet. Søren ikke sikker på om det har lyktes heller. Men la nå ikke fakta få ødelegge for en fortsatt kamp på bred front i optimismens ånd. It ain’t over ’til it’s over, og vi har intet å tape annet enn våre lænker, som det heter i proletarkretser. «Å bli pessimist er så lett at det gidder jeg ikke,» sa Ullern til meg forleden kveld, og det synes jeg er en framifrå vinkling. Jeg tar den utfordringen, og går inn for å oppheve tyngdekraften.

          En boycott av pengeelitens varer og «tjenester» hørtes vanskeligere ut enn Ingars forslag, egentlig. Men jeg kan jo begynne med å drikke enda litt mindre Coca-Cola.

          • Jeg har en mac-maskin og en iPhone (mac’en er 8 år gammel, min forrige iPhone var anskaffet brukt – funket i 7 år), ellers holder jeg meg SYSTEMATISK borte fra alt amerikansk (US). Klær, tv-serier, litteratur, mat (når drakk jeg Cola sist? Kanskje 40 år siden..). Totalboykott. Avstå i det hele tatt fra å kjøpe ting man ikke trenger, bruk ting til de går i stykker (reparer hvis mulig). Unngå ‘the American Way of Life’ på alle plan, også psykisk – bare kreativiteten setter grenser. Tyn makten og grådigheten deres ved forbrukersabotasje! Og bli dermed samtidig mer miljøvennlig – ta vare på jorda og våre medskapninger. Glad jeg har opplevd Norge på 50-/beg. 60-tallet – en hjelp i hverdagslivet, for den gang var vi ikke så snikinfisert av det amerikanske tankegodset som risler over oss daglig og ustoppelig.

            Fins utmerkede amerikanske mennesker selvsagt, men systemet og pengebegjæret i det landet ser jeg som en fiende. Jeg er moderat politisk ellers og uvoldelig, men her står jeg fast. Null handel med US-varer og full avvisning av deres livsstil.

          • Fram me blacklista og skal jeg finne samtlige foretak de sitter i. Da peller de andre seg vekk, og vi får sy våre egne klær m.m. Joda, det går an hvis man vill. ^^ (dagens optimist)

  4. Arrestere hvem? Alle amerikanske neocon politikere og alle amerikanske soldater? Tror ikke det, det er ikke praktisk gjennomførbart. Det må være snakk om å bruke MØV, diskusjonen dreier seg kun om hva slags MØV, når og hvor.

    • Kjære Ingar, la meg tegne det for deg: Det var en hundre prosent humoristisk ment replikk til deg, lånt av Arnulf Øverland og lett fordreid av meg.

      Når Øverland satt på Grini under andre verdenskrig ble det en morgen under oppstilling spurt av en i uniform om ikke det fantes en snekker blant fangene. Det var noe han skulle ha utført, da. Men ikke en kjeft meldte seg frivillig. Uniformen mente irritert at dette ikke kunne stemme, at det måtte for svarte finnes en snekker blant dem. Så Øverland benyttet anledningen til å lage spontan satire ved å replisere «man kunne jo kanskje arrestere en?»

      Ok, så var den vitsen behørig og rituelt avlivet.

      • Hallo, det gjaldt en gartner! Dette iflg. Minneboka om H7 fra 1957 – ‘Med Kongen ute og hjemme’, tror jeg den het.
        Det utrolige var at tyskerne fikk gartneren sin da Milorg Sørlandet ble rullet opp. Gartner S.H . ble til og med ansett så verdifull at han ikke sendtes til Tyskland, i motsetning til hans kamerater der de fleste havnet i Natzweiler og andre elendige Nacht und Nebel-leirer.

  5. Veldig bra artikkel , men jeg har lyst til å komme med en liten rettelse
    – «USAs kamp for verdensherredømme i det 21. århundre»-

    Det rette må vel være 20 århundre ?
    For første og andre verdenskrig handlet jo også om USAs kamp for verdensherredømme!
    USA har fått ufortjent rykte som ‘the good guy’ etter andre verdenskrig , og her ligger hunden begravd for hvorfor USA har fått ture frem slik de har gjort . Hvis en tar med hele det 20 århundre blir det logikk og sammenheng i tankegangen.
    Det er veldig viktig at vi forstår sammenhengen i ting!

    • Det kommer an på hvordan du regner. Hvis du bruker vår tidsregning der år null er det året man har bestemt at Jesus ble født, vil det første århundret være mellom år null og år 100. Fortsetter du denne rekka fram til år 2000, er vi nå inne i det 21. århundret.

Legg igjen en kommentar til Anne Merethe Erstad Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.