Det store spranget tilbake: USAs ulovlige kriger mot verden

0
NATOs bombing av Novi Sad

Kan vi innse det denne valghøsten? USA er en våpenfabrikk, Det Hvite Hus er kommandosentralen, og presidenten er lederen av den neoliberale konspirasjonen for å re-kolonialisere planeten. Landet eksporterer krig og massefattigdom. På den økonomiske fronten; neoliberal ågervirksomhet, på den militære fronten; ulovlige kriger. Dette er skyttergravene i USAs kamp for verdensherredømme i det 21. århundre.

Blir ikke dette stanset, blir det et kort århundre.


Av , publisert på norsk med hennes tillatelse, oversatt av Anne Merethe Erstad


wounded kne
Massakren ved Wounded Knee

USAs “Manifest Destiny” (ideen om landets nærmest skjebnebestemte oppdrag), presentert som den frie verdens korstog mot den røde fare, har siden 1945 tatt livet av mellom 20 og 30 millioner mennesker og bombet en tredjedel av verdens folk. På 1800-tallet utryddet USA en annen «rød fare», gjennom å rive i filler skriftlig inngåtte avtaler, stjele land, massakrere og jage urbefolkningen inn i konsentrasjonsleirer («indianerreservater») – alt under dekke av å sivilisere barbarene. I 1890, etter massakren av Lakota-nasjonen ved Wounded Knee, var erobringen av «frontier»-landet – den interne imperialismen – over. Det fantes en verden å erobre, og USA rettet sitt begjærlige blikk mot Cuba og Filipinene.

USAs eksterne imperialisme var født.

Så, i 1917, skjedde noe aldeles forferdelig. En vellykket sosial revolusjon i Russland, den andre store etter den franske i 1789, for å forsøke og omfordele rikdommen blant de få til fordel for de mange. Verden herskere – USA, Storbritannia, Frankrike og deres ulike støttespillere – la indre stridigheter til side og slo seg sammen for å stanse den forferdelige trusselen fra folkedemokratier som vokste fram og begynte å spre seg. De invaderte Russland, hisset opp til borgerkrig, grunnla og rustet opp kontrarevolusjonære styrker, mislyktes, og forsøkte igjen i 1939. Men Hitlers utryddelseskrig mot Sovjetunionen endte opp i Moskvas spektakulære seier.

For en stund, etter 1945, måtte USA, formelt sett, opptre som et sivilisert land. De hevdet at Sovjetunionen hadde en barbarisk erobrer-ideologi som bygget på terror, forsvinninger, mord og tortur. USA sto fram som motpolen, den strålende stad, et fyrtårn for håp om «den frie verden». Helligdommen var FN, de hellige skrifter var internasjonal lov, hovedprinsippet var suverene nasjoners ukrenkelighet.

Alt dette var selvfølgelig bare visvas. USA var et apartheid-samfunn. Det atombombet Japan ikke bare én, men to ganger, og valgte med hensikt sivile mål. Det beskyttet kriminelle nazi-topper mot rettsforfølgelse for så å innlemme dem som partnere i etterretningsorganisasjoner. Det gjennomførte rene skueprosesser mot dissidenter i hysteriet rundt McCarthys kongresshøringer, der landet ble gjennomsyret av frykt. Det startet en folkemordkrig mot Vietnam for å forhindre selvstendighet og sammenslåing. Det snikmyrdet uavhengige afrikanske ledere og innsatte fascistiske diktatorer i Latin-Amerika. Det gjennomførte en stille okkupasjon av Vest-Europa ved hjelp av stramme Nato-bånd og militært «samarbeid» og det startet psykologisk krigføring mot sine politiske motstandere. Bak den siviliserte fasaden ble det gjort hensynsløse forsøk på å velte Sovjetunionen og knuse selvstyre i kolonilandene.

Det fikk koste hva det koste ville; Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og Amerika gikk berserk i triumf. Nå, endelig, kunne erobringen av verden, som ble avbrutt i 1917, gjenopptas. Den globale fronten åpnet seg og USAs identitet ville bli gjenfødt med den samme volden som hadde sikret de europeiske inntrengerne den amerikanske Vesten på 1800-tallet. Den vennligsinnede masken falt. Fram kom en rytter på hvit hest. Ifølge ideologiske jubelrop hadde historien nådd slutten, ideologier hadde dødd og USA messianske oppdrag om å virke som stattholder i Guds rike på jorden kunne bli oppfylt.

«Siviliseringsoppdraget» var tilbake på føttene.

 

Et knippe nykonservative politiske nerder var de første til å skissere det jeg kaller «Det store spranget tilbake» inn i lovløshet og ved gjenoppliving av myten om «The Frontier» (grenselandet mot vest, overs.anm.) på 1990-tallet. «Planen for et nytt amerikansk århundre» (PNAC) ser for seg det 21. århundret som en unilateral kampanje for å befeste amerikanske verdier globalt – det PNAC-ideologer kaller «frihet og demokrati» – gjennom forebyggende kriger og regimeskifter. Den harmdirrende, deliriske forestillingen om USAs militære dominans ble gjort til offisiell utenrikspolitikk gjennom Bush-doktrinen etter 11. september 2001. Men det var Clinton-administrasjonens doktrine om humanitær krigføring fra før 9/11 som stengte døren til forbudet mot aggressive krigføring I FN-pakten. Og som på denne måten tegnet verdenskartet på nytt, med grenseløse amerikanske jaktmarker, ved å fjerne suverenitetsprinsippet og erstatte det med «ansvar for å beskytte» (R2P – Responsibility to Protect) – eller humanitært påskudd for bruk av makt.

 

Clintons doktrine var for det rene kunststykke å regne når det gjelder plyndring av liberale prinsipper og forpliktelser i forhold til menneskerettigheter. Og slik ble den liberale venstresiden beveget til å omfavne krig og imperialisme for å forsvare menneskerettigheter. Det var Carnegie-stiftelsen som kom opp med doktrinen i 1992. Rapporten «Changing Our Ways: America’s Role in the New World» understreket sterkt behovet for «et nytt prinsipp for internasjonale forhold: ødeleggelse eller omplassering av grupper av mennesker innenfor en stats grenser (etnisk rensing, overs.anm.) kan rettferdiggjøre internasjonal intervensjon». Rapporten anbefalte at USA brukte NATO som maktutøver.

Legg merke til at prinsippet om humanitær krig ikke har noen forankring i internasjonal lov. FN-pakten søkte å forby krigføring ved å gjøre det umulig for selvoppnevnte beskyttere av menneskerettighetene å gjennomføre unilaterale intervensjoner i suverene staters indre anliggender. Årsaken til forbudet var ikke hjerteløshet, men erkjennelsen av at andre verdenskrig hadde kommet som et resultat av en rekke overtredelser av andre lands suverenitet fra Tyskland, Italia og Japans side – med andre ord; gjennom militaristisk imperialisme.

NATOs bombing av Novi Sad
NATOs bombing av Novi Sad

Med Kosovo-krigen i 1999 begynte klokkene å ringe for FN og den gamle verdensordningen. Den tverrpolitiske innsatsen for å rive ned arkitekturen bak etterkrigstidens lovverk ga uttelling der. Med Kosovo-krigen startet Clinton-administrasjonen den første humanitære krigen og satte presedens for krigføring uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Den er blitt etterfulgt av mange – både i regi av republikanske og demokratiske administrasjoner. «Clinton-klikken», som brukte NATO til å bombe Serbia for å beskytte etniske albanere i Kosovo fra ikke-eksisterende serbisk folkemord kan ha vært klar over – eller ikke – at Hitler brukte påskuddet i R2P – humanitær intervensjon – for å sette i gang andre verdenskrig ved å forlange beskyttelse av tyske minoriteter i Polen. Men de var uansett fullstendig klar over at FNs sikkerhetsråd hadde monopol på bruk av militær makt. Dette monopolet ble sikret etter andre verdenskrig nettopp for å forhindre unilaterale angrep mot suverene stater på bakgrunn av falsk foregivende om altruistisk intervensjon, slik Hitler hadde kjempet for og utført. Ironisk nok, for kritikere av den sovjetiske lederen, var det Stalin, under Jalta-konferansen, som insisterte på at dersom Sovjetunionen skulle bli medlem i FN, skulle de ha vetorett i sikkerhetsrådet for å sikre at enhver krig ville bygge på multilateral konsensus og være multilaterale aksjoner.

Som “Clinton-klikken” forstod, framstod etterkrigstidens lovlige autoritet for bevaring av fred og forebygging av krig, nemlig FNs sikkerhetsråd, som et kolossalt hinder i jakten på amerikansk verdensherredømme. Skulle visjonen til PNAC og Carnegie-stiftelsen virkeliggjøres, måtte De forente nasjoner, garantisten for suverenitet, bort. I oppkjøringsfasen til Kosovo-krigen, sørget «Clinton-klikken» effektivt for å destabilisere FN, ved å erstatte den lite samarbeidsvillige generalsekretæren i FN, Boutros Boutros-Gali med den underdanige, NATO-vennlige Kofi Annan. Annan ga lydig uttrykk for at i spørsmål om krig og fred var ikke FNs sikkerhetsråd den eneste utvei for å håndtere et land – spesielt ikke et som var utvalgt av USA for å bli omformet, oppdelt eller for å bytte ut regimet, vil en kyniker kunne legge til.

Havnebyen Sirte før og etter NATOs "frigjøring"
Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Så nå lever vi i en farlig verden. Igjen er verden, som i 1930-årene, utsatt for en ekspansiv makt som ikke forholder seg til lover, men til sin egen unilaterale, humanitære borgervern-virksomhet. Kosovo-presedensen har virvlet ut av kontroll. Libya ulmer i asken etter NATO-bomber, sluppet for å forhindre «folkemord»; Syria kjemper for å overleve under angrepene fra folkemyrdende terrorgrupper som er bevæpnet, trent og grunnlagt av grupperinger i Nato-alliansen og Gulf-partnerne som skal forhindre folkemord; Afghanistan sykner hen i en permanent tilstand av krig, for tiden ti tusen amerikanske soldater som bomber sykehus i kampen for menneskerettigheter; i Irak er de humanitære tilbake igjen etter 25 år med humanitære fiaskoer. Og i Ukraina framholder nazistiske patrioter amerikansk demokrati og humanitære verdier med daglige bombarderinger av Donbass. Jeg nøler med å nevne Afrika, der humanitære spesialstyrker vanner markene hvor terrorister spirer som sopp etter regnvær – i Mali, Nigeria, Somalia, Kenya.

barn sult jemen
Barn som er rammet av krigen i Jemen

Så har vi Jemen, kanskje den mest hardbarkede, ondsinnede og nonchalante humanitære forbrytelsen i et litani av forbrytelser mot menneskeheten i Midtøsten. USAs regjering har nylig innrømt utplassering av tropper i Jemen. Pentagon hevder de utplasserte styrkene skal assistere Saudi-Arabia («den arabiske koalisjonen») i kampen mot al-Qaida på den arabiske halvøy. Kan et bevisst vesen møte en slik grotesk påstand med annet enn infernalsk latter? Hjelpe Saudi-Arabia med å bekjempe hva de selv har skapt? Hvor dumme er vi?

Fire tusen milliarder dollar senere; pengesummen som er gått med til Krigen mot Terror/Humanitære R2P, fortsetter mønsteret med militær destabilisering av suverene stater raskt, ett gjenstridig, selvstendig land etter det andre i Midtøsten og Nord-Afrika. For resten av verden sin del, søkes det suverenitetsavståelse via globaliseringsøkonomiske metoder; gjennom handelsavtaler – TTP, TTIP osv. – som faktisk opphever statenes konstitusjoner, inkludert vår egen. Spydhodet i den økonomiske innsatsen for å kontrollere periferien og verden som helhet, er det såkalte «Washington Consensus».

Denne konsensus omfavner den markedsfundamentalistiske ideen om at global nyliberalisme og kjernekapitalens økonomiske kontroll av planeten via redskaper som Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon, er veien ut av fattigdom og sosialt kaos.

Verken militær eller økonomisk krigføring mot nasjoners suverenitet har ført til noe i nærheten av en stabil, framgangsrik og fredelig verden. Det har ført til død, ødeleggelse, gjeld, markedskriser, tidevannsbølger av flykninger og folkeforflytninger – og det har ført til en konsentrasjon av veldige rikdommer på få, men mektige hender. Det poeten W.H. Auden kalte «den internasjonale urett», som han ga navnet «imperialisme» i sitt dikt «September 1 1939», er krisen som stirrer mot oss fra fortidens speil, og den innvarsler krig, og mer krig, for slik er imperialismens framdrift.

I dette scenariet kan ingen potensielle presidentkandidater – ikke engang dissidenter innenfor etablissementets partier – som unnlater å kreve en avslutning både av den tverrpolitiske «Washington Consensus» og den tverrpolitiske militære aggresjonen, reversere totaliteten av den «internasjonale urett» eller stanse den innenlandske nedturen mot sosial brutalisering. Hvis ingen avslører den utenrikspolitiske katastrofen som «imperialisme», vil vi gå som søvngjengere til valgurnene. Ingen ting vil forandres. Bortsett fra, nesten sikkert, til det verre.

 


Først publisert på Counterpunch

 

Forrige artikkelHvor store tap har Ukraina hatt på østfronten?
Neste artikkel– SD böjde sig för Natolobbyn