Adonis: Vold og Islam, bokanmeldelse

0
Roald Aune

Denne boka kommer i kjølvannet av Hege Storhaugs Islam, den 11. landeplage. Det
er derfor naturlig å sammenligne disse to bøkene. Storhaug driver med religionskritikk og maner fram spøkelser i vår egen bakgård med eksempler som er riktige nok. Men hun feiler der den avgjørende krysningen skal finne sted, om islam kan ha noen form for gjennomslag i Norge. Smitteeffekten er påfallende ikke eksisterende. For øvrig er hennes kritikk av religionen viktig nok, selv om hennes skille mellom profetens Mekka og Medina tid tillegges for stor vekt. Koranen har flere forfattere som bare har det til felles at ingen har hatt kontakt med profeten, en opplagt oppdiktet skikkelse.


Bokanmeldelse
Adonis: Vold og Islam, Solum forlag 2016


Boka Vold og islam er en dialog mellom den syriske forfatteren Adonis og den marokkanske forfatterenadonis vold og islam Houria Abdelouahed. Den starter med et oppgjør med den arabiske våren som de kaller en krig som ikke var rettet mot tyranniet men selv ble et tyranni. Når de ser til Syria så sier Adonis at en revolusjon som vil være en forandring kan ikke ødelegge sitt eget land slik det har skjedd i Syria. Homs og Aleppo er byer ødelagt av opprørernes Breivik-bomber.
Adonis sier «Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål.»

Her ser vi det store gapet i vurderingen av krigen i Syria mellom Adonis og de lokale norske ekspertene som har piplet fram fra diverse fakultet og institutter. Vi hører fra dem aldri kritikk mot religionen islam og en vurdering av hva den betyr for krigen i Syria. Da har bare ett utgangspunkt som også er deres konklusjon: Assad er ondskapen og må fjernes. Andre former for analyser eller vurderinger forekommer ikke. Adonis linjer opp stagnasjonen innen islam i boka, det er en religion som er forsteinet og en klamp om foten for alle som lever i muslimske land. En tanke som er fremmed for de ekspertene NRK bruker til å vurdere krigen i Syria.

Forskjellen mellom Al Qaida og IS er forsvinnende liten. Adonis: «……den arabiske våren har ikke har noe med revolusjonen eller folkenes frigjøring å gjøre. Den er like gjennomsyret av obskurantisme som et hvilket som helst diktatorisk regime. Den er verre og mer blodtørstig enn alle de diktatoriske regimene i den arabiske verden. Daesh og Al Nusra, for bare å nevne to grupper, er like grusomme, om ikke verre. Dessuten har de arabiske rgimene vist at de bare var dukker i hendene på utenlandske makter, ubetydelige og bevisstløse marionetter i et spill de ikke overskuer. «
Dette er forfriskende lesing, noen minutter i denne boka gir mer innsikt enn timer med de samme gjentagelsene av våre hjemlige midt-østen eksperter.

For øvrig gir boka et godt innblikk i voldsgrunnlaget i islam, noe som uttrykkes grundig i dag med alvorlige negative konsekvenser for folk i den arabiske verden. Boka går til tekster i koranen for å underbygge dette. Det er ingen «mainstream islam» (den såkalte moderate varianten) slik vi hører fra lokale apologeter, islam er i seg selv en forsteinet poltisk og religiøs bevegelse, og det er særlig der forfatterne går in på den historiske betingelsen for at islam ble til en politisk bevegelse boka er særs interessant. Islam er undertrykking, islam er en folkefiendtlig religion til tross for at forfatterne kunne skrive av humane passasjer i bibelen. Men det tjente ikke det arabiske riket som var på frammarsj mens koranen ble skrevet,  ekspansjonens ideologi var en krigsreligion, politisk islam.

Boka anbefales sterkt som motvekt til fordummelsen vi blir utsatt for. Den har et lett språk og bruker enkle ord som likevel blir sterke når forfatterne skildrer brutaliteten i islam. Islam er ikke bare en religion, islam er en politisk bevegelse som har være en forbannelse for menneskeheten.

Roald Aune

Forrige artikkelCIA spilte en sentral rolle for å skape det som ble EU
Neste artikkelDe «nyliberale» og det totalitære