De «nyliberale» og det totalitære

0
Fra Ta fast Fabian

I Sverige har det blusset opp en konflikt omkring Jan Lööfs barnebøker. Forlaget Bonnier Carlsen har nemlig gransket dem og funnet det de mener er ”stereotypa skildringar av andra kulturer”. Nå risikerer bøkene å bli stoppet. Fra før av er Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe kritisert for å være rasistiske, og RFSL – Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter har utviklet et tilbud for å renske bibliotekene for alt som kan være krenkende. En totalitær vind blåser over vesten, og den maskeres som «progressiv».

Fra Ta fast Fabian
Fra Ta fast Fabian

Tilfellet Jan Lööf

Jan Lööf er en svensk kunstner, forfatter, serietegner og jazzmusiker. Han er kjent for bildebøkene Morfar är sjörövare, Sagan om det röda äpplet, Ta fast Fabian og Skrot-Nisse.

DN Kultur skriver:

En konflikt har blossat upp kring två av Jan Lööfs barnböcker. Förlaget Bonnier Carlsen har granskat dem och hittat ”stereotypa skildringar av andra kulturer”. Nu riskerar böckerna att stoppas.

Det dreier seg om bøkene ”Morfar är sjörövare” og ”Ta fast Fabian” fordi forlaget mener at mange av illustrasjonene inneholder «stereotypa skildringar av andra kulturer».
I den første boka handler det om en liten gutt som er med morfaren på eventyr og møter den onde sjørøveren Omar og gateselgeren Abdullah. Til tross for at den er veldig populær, kommer den ikke til å bli utgitt mer. I diskusjonen om den andre boka, Ta fast Fabian, ble Lööf bedt om å tegne om en del illustrasjoner som forlaget mente var problematiske. Han gjorde et forsøk.

– De hade bland annat synpunkter på jazzmusikerna som uppträder, nån var för utklädd och nån fick inte ha på sig solglasögon när han gick och lade sig. Det dög inte. Så jag gjorde några skisser men till slut insåg jag: det här går inte, det blir för tokigt. Då svarade de med att säga: ”Då lägger vi ner boken.”

Eva Dahlin,som er litterær sjef i Bonnier Carlsen sier at forlaget er påvirket av det hun kaller «stormer i sosiale medier», og sier: 

– Stormarna har påverkat oss, absolut. Det har varit bitvis svåra debatter, men det har varit nyttigt för oss. Vi är många kvinnor i redaktionen och därför har ryggmärgsreflexen kanske varit mer självklar när det kommer till ojämställda skildringar, än för den här typen av frågor.

Angrepene på Lööfs barnebøker er blitt en stor mediesak i Sverige, se for eksempel her og her.

Vi kjenner denne diskusjonen igjen fra Norge med kritikken av Thorbjørn Egners bøker, med kritikken av Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe osv. Men det har aldri tatt av sånn i Norge som det tydeligvis gjør i Sverige.

Bokbålenes tid

Nå brukes altså angivelige «progressive», «feministiske» og «anti-rasistiske» holdninger til å forby, makulere eller stoppe bøker. Men det gjelder å kjenne igjen hva dette er for noe. I 1933 tok det nazistiske tyske propagandaministeriet og Den tyske studentunionen initiativet til en landsomfattende serie av bokbål for å fjerne «u-germanske» bøker. Opptil 25.000 bøker ble brent, og det omfattet blant annet bøker av H. G. Wells, Heinrich Mann, Stefan Zweig, marxistisk og kommunistisk litteratur, pasifistisk litteratur, bøker med liberale holdninger, bøker om seksualitet som «tjente til egoistisk nytelse», pornografi, jødisk litteratur og alt som kunne «undergrave tysk renhet».

Uønskete ideer skulle fjernes gjennom bokbål. Nazistene var ikke de første som gjorde dette. Det berømte store biblioteket i Alexandria inneholdt enorme mengder av oldtidas litteratur, og det ble brent i flere omganger, dels av romerne, som ville fjerne litteratur de så på som skadelig for imperiet, dels av de kristne, som ville fjerne «hedensk litteratur» og dels av muslimene, som ville fjerne litteratur som «ikke var i samsvar med koranen».

Resultatet ble at svært viktige verker gikk tapt for menneskeheten for alltid.

Biblioteket til kalif al-Hakam 2. i Còrdoba i Andalucia skal ha inneholdt noe sånt som 400.000 bind. Mye av det var oversettelser av klassiske greske og romerske verker, oldtidslitteratur. Etterfølgeren al-Masur sørget for å brenne store deler av bøkene fordi de etter hans mening var «i strid med islam».

Under den kinesiske kulturrevolusjonen hersket det en tilsvarende ånd i Kina. Klassiske verker og bøker som var «i strid med kommunismen» ble ødelagt og brent.

Forestillinga om at man løser noe problem ved å fjerne det samtida mener er «uønsket» eller «skadelig» litteratur ble ikke funnet opp av politisk korrekte svenske forleggere. De har en historie bak seg som er gammel som alle haugene, og den er alt annet enn ærerik.

The Birmingham burning i 1948. Bildeteksten sier: In Binghamton, N.Y., Students of St. Patrick’s parochial school collected 2,000 objectionable comic books in a house-to-house canvass, burned them in the school yard.
The Birmingham burning i USA 1948. Bildeteksten sier: In Binghamton, N.Y., Students of St. Patrick’s parochial school collected 2,000 objectionable comic books in a house-to-house canvass, burned them in the school yard.

Mccarthyisme da og nå

I Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 har hovedpersonen, Guy Montag, i oppgave å brenne alle forbudte bøker. Bradbury sjøl sa i et intervju i 1956 at dette var inspirert av forfølgelsene av annerledes tenkende under McCarthysmen:

I wrote this book at a time when I was worried about the way things were going in this country four years ago. Too many people were afraid of their shadows; there was a threat of book burning. Many of the books were being taken off the shelves at that time.

I nyere tid er kampanjene mot politisk ukorrekte meninger en gave vi har fått fra USA. McCarthysimen døde aldri, den lå bare litt lavere i terrenget, men ånden dens har overlevd. Under mccarthyismen USA fikk sin Comics Code Authority, som nettopp gikk ut på å verne de uskyldige mot skadelig innhold. Da ble det også gjennomført bokbål. Og tankegangen lever videre i dagens trigger warnings.

I artikkelen Sverige og Fahrenheit 451 har jeg tatt opp hvordan denne farsotten har spredd seg til de svenske bibliotekene, der RFSL – Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter etablert det de kaller hbt-certifiering. Det handler om å renske bibliotekene for det disse sjøloppnevnte sensorene oppfatter som krenkende for en eller annen.

De nyliberale er totalitære

Den internasjonale driveren av dette er det jeg og andre ofte kaller «nyliberalisme», fordi det er den politiske sida av den typen globalisme vi ser i dag. Men i virkeligheten er begrepet misvisende, for verken økonomisk eller politisk er den liberal. Økonomisk handler den om å etablere korporasjonenes diktatur og politisk handler den om å skape et totalovervåket, gjennomkontrollert diktatur, der nasjonalforsamlinger erstattes av overnasjonale ikke-valgte organer.

De angivelig «progressive» som gir seg inn på denne kampanjen mot det de oppfatter som «ukorrekt» og «skadelig» eller «krenkende» er ikke noe annet enn nyttige idioter for en maktelite de ikke en gang forstår rekkevidden av. Og de har ikke tid til det heller, for de bruker tid og engasjement til å forby gamle barnebøker.

 

Forrige artikkelAdonis: Vold og Islam, bokanmeldelse
Neste artikkelThe art of storytelling in times of war
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).