Moskva 1994

0

Steppeulven

Hvor mange folk har du drikke kaffi med opp igjennom tida? Og hvem husker du best?
For min del er svaret enkelt. Mange, svært mange, og den jeg umiddelbart husker best er Arne Treholt. Selve datoen er lett å grave fram; tirsdag 29. november 1994.

Historia starta ti dager i forkant, selv om forspillet var adskillig lenger. Mange av detaljene ligger i dag i mørke, men det gjorde de vel for så vidt den gang også?
-o0o-

Lørdag 19. november var det stormønstring mot norsk medlemskap i EU i Oslo. Jeg hadde ferdiglasta bil med sild til St. Petersburg stående i Oslo, men var sjøl på Sørlandet. Dermed passa det perfekt å bli med nei-folka i innleid buss til hovedstaden. 35 tusen møtte opp, den angivelig største demonstrasjonen i Norge etter andre verdenskrig. Toppingen av en intens kampanje. Sjøl hadde jeg lest Maastricht-traktaten, arrangert studiesirkel for ungdom i hjembyen, og diskutert med sjåfører, befraktere og folk flest. Folk flest var mot, Carl I Hagen og flokken hans var for. Sammen med AP, Høyre, Næringslivet og LO toppen.
Youngstorget94
På møte i hjembyen sa den største fabrikkeieren at vi måtte forvente oppsigelser hvis han ikke fikk lettere adgang til markedene i Europa. Jeg spurte hvilke hindringer han hadde, pekte på at jeg hadde kjørt varene hans til Europa i mange år, og at frihandelsavtalen hadde gitt han, og resten av norsk industri tollfrihet på all eksport til EU de siste 21 år. Han mumla noe om danskeferga. Da det blei påpekt at danskeferga ville bestå selv om Norge blei EU medlem trakk til og med noen av de eldre og mest lojale arbeiderne hans forsiktig på smilebåndet.

I transportfirmaet diskuterte vi med Tom, befrakteren som styrte Russlandskjøringa. Han påsto han var oppkalt etter farens lommebok. Vi mistenkte faren for å ha sett inn i sønnens hode. Han var den første bekjennende Frp’eren jeg møte på min vei. Det eneste jeg likte ved han var måten han argumenterte for EU på med oss sjåfører. ”EU medlemskap vil presse ned lønningene for sjåfører og det vil være til fordel for firmaet. Dere må tenke på firmaet og stemme ja!” Dette er faktisk en av de få analysene fra ja sida som holder fremdeles.
Dagen etter den store demoen, søndag, tok jeg ferge til Finland, og natt til tirsdag lossa jeg i St. Petersburg. Hvor jeg lasta tilbake, og hvor i Norge jeg lossa husker jeg ikke, men uka var fylt med stress, og fredag kveld var jeg fullasta med dagligvarer til en butikk i Moskva. Jeg hadde begynt å få ei jævla tannpine, og jeg husker en av gutta på engroslageret i Fredrikstad hvor jeg lasta, forbarma seg over meg og ga meg en halvfull boks Paracet, før jeg la i vei mot Sverge. De små, hvite pillene holdt smertene nede til tidlig søndag morgen. Da var det umulig å sove videre. I en lugar under dekk på Viking eller Stenas luksusskip økte dunkinga i jekselen, spredde seg til resten av munnen, hode, resten av kroppen og utover lugaren. Det dunket i takt med skipsmotoren. Jeg sto opp, gikk til resepsjonen og fikk resepsjonsvakta til å finne ut hvem som hadde tannlegevakt i Helsinki søndag.
Med semitraileren på fortauskanten blei jekselen borra opp av verdens vakreste tannlege. Slik følte jeg det da. Første del av ei rotfylling var gjennomført, og jeg fikk bunkra opp smertestillende fra et søndagsåpent apotek på andre siden av byen.

Olgino

I utkanten av St. Petersburg lå et av de beste vannhulla i Europa Olgino1etter min mening. Her var hotell og restaurant, og beskytta parkeringsplass. Bommen i innkjøringa blei åpna og lukka av et par karer med hver sin kalashnikov, det kosta tre dollar natta å stå der og det var mulig å veksle svart. Rubelen blei billigere for hver tur.
En gjeng hollenderne tok kontakt. De mente å huske meg fra ferga hvor to vakre svenske kvinner angivelig hadde prøvd å sjekke opp meg og en annen sjåfør, men jeg hadde avvist dem. Det er slikt som gjør inntrykk i miljøet. Lederen deres kjørte blomster, og skulle videre til Ukraina fra Moskva, viss jeg husker rett.

Olgino3Neste dag, mandag 28. november, tok vi følge mot Moskva. Hjemme i Norge gikk folk til stemmeurnene. For andre gang på 22 år skulle folket si Ja eller Nei til EU.
Vi var etter hvert sju biler i kolonne. Ikke effektivt, men hyggelig og trygt. Det snødde ikke mye, men føre var småglatt og sleipt, og skittent spruta på rutene. Fra Olgino til Moskva er det 70 – 80 mil så vidt jeg husker, og for meg var det en selvfølge å kjøre helt fram. For hollenderne var det like selvfølgelig å ta kvelden på en annen beskytta parkeringsplass, i nærheten av Tver.
Seint på ettermiddagen blei det full stopp i kolonna vår. En Hollandsk bil og henger kjørt av et ektepar sto i veikanten med motortrøbbel. Der hadde de stått i 19 timer – uten særlig utsikt til å få hjelp. Temperaturen i hytta deres var under null. Tre biler stoppa foran havaristen, resten bak. På med termodressene, fram med det vi hadde av remedier. Tippe hytte, sjekke dieselfilter, bytte dieselfilter, etterfylle batteriveske, startkabler, startgass, kjinning, mer kinning, tung grå røyk, hvit røyk, host, hark, brumm, hark, brumm, brumm og så hrrrrmmmm… Denne delige lyden som minner om en katt som maler. En sekssylindra dieselmotor i vinterkvelden. Åtte mann og en kvinne stilte opp og tok gruppebilde med den snødekte hengerrompa som bakgrunn. I snøen skreiv vi Nederland – Norway – Solidarity.

Noen mil seinere stoppa det åttende vogntoget igjen. Hollenderne hadde med slepestag, og beslutta å slepe bilen til den beskytta parkplassen.

Vi skilte lag og jeg dro aleine mot Moskva. Stemmelokalene hjemme var stengt. Jeg begynte å skru på radioen for å forsøke å få inn Norge.

landevei

12 kilometer etter jeg passerte parkplassen hollenderne skulle stå smalt et av de store super single tralledekka. Jeg fikk et kort glimt i høyrespeilen av eksplosjonen i snøføyka på høyre side, i det jeg passerte en liten landsby. Den russiske kvelden hadde for alvor begynte å bli natt. Aleine, snø, kulde, Russland. Faen!
Puste dypt. På med termdressen på ny, lue, hansker, jekk, plankebiter, hjulnøkkel, forlenger, hoppe på forlengeren for å løsne boltene, alle kom overraskende greit, sparke og slå på dekket som løsner overraskende greit, løsne vogga hvor reservedekket henger, lirke ut dekket, lirke det på plass med hjulnøkkel og forlenger under dekket på hver side og panna til å dytte med. Få det på plass, teiter bolter, god følelse, utstyr på plass, av med termodressen, av med brekket, speed, oppgearing, musikk.
Alt funker. Livet. Virkeligheten. Velvære. Kontroll.
Klokka nærmer seg midnatt. Mista under en time. Så; jeg får inn Norge på 1314 på Kvitsøysenderen på mellombølgen. Svakt, mellom mye skurr; Norge har stemt nei!

Moskva

Jeg kjører inn i en nattstille Moskva, og blir mottatt av speditøren neste morgen. Fortolling, los til lasteplassen. Lasset skal av i kjelleren på et supermarked. Nedkjøringa svinger mot venstre, mot blind side når jeg rygger. Høyden er under fire meter. Jeg kommer halvveis ned, stopper i bakken, åpner dørene og sier vær så god. Russerne kjører på med folk. Det losses for hånd. Det vil ta lang tid.
Jobben min er gjort, jeg setter meg i bilen. Det banker på døra. Den første nordmannen jeg møter etter vårt andre historiske nei klatrer inn. Sjefen for firmaet som har bestilt varene. Fyren kommer fra samme bygd som kona mi, og far hans, Thorstein, brukte å henta bestefaren hennes i bil på første mai. Jeg koker kaffe og vi føler hverandre på tenna. Først forsiktig og usikkert. Etter hvert framoverbøyd og intenst. Vi gratulerte hverandre med seieren. Jeg fortalte om oss som var med i Suf(ml) og både jobba i AKMED og gjorde mye av grunnplansjobben i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC i 1972. Han fortalte om handelsavtaleforhandlingene han deltok i nede i Brussel etter folkets nei den gang, sammen med Jens Evensen. Det største problemet med å få en god handelsavtale lå ikke i Brussel, men i Oslo. Den norske arbeiderpartiregjeringa ville ikke ha en god handelsavtale. De hadde satsa så mye på skremselspropaganda om et isolert Norge hvis folket sa nei at forhandlinger som gikk på skinner, og hvor vi fikk alt vi pekte på ikke passa inn politisk.

Som alle veit fikk vi en strålende handelsavtale – mens EU blei lurt inn bakdøra gjennom EØS avtalen.
Utpå ettermiddagen faksa jeg hjem til firma for å høre hvor jeg skulle laste, og slang på et spørsmål til EU tilhenger Tom om hvordan avstemninga hadde gått. Svaret kom rask:
Idiotene vant!

PS:
Unge lesere som ikke husker Arne Treholt trenger sikkert ingen lenke for å finne ut hvem han er, men likevel: https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Treholt
Og Arne, hvis du leser dette, jeg tar gjerne en kopp kaffe igjen!

Forrige artikkelSosial eksplosjon i Frankrike?
Neste artikkelLekkasje om TTIP: USA setter EU under enormt press