Om tenkemåter og dogmatikk

0
Terje Tvedt

Thorbjørn Jaglands svar på min kronikk bekrefter og utdyper, beklageligvis for Europa, vil jeg si, at min oppsummering av hans strategi for kampen mot islamsk terrorisme og plan for å «skape» en ny verdenshistorisk fortelling var helt dekkende.

Samtidig prøver han totalt å desavuere analysen, ikke ved å vise hvor jeg tar feil, men ved å slå fast at jeg er «uvitende», fremmer «fundamentalisme», driver med «usle knep», er på «korstog», er ikke opptatt av «ulykkelige mennesker», og vil egge til religionskrig.  Det er interessant i seg selv at Norges tidligere statsminister, utenriksminister, stortingspresident, leder av Arbeiderpartiet i ti år, leder av Nobelkomiteen og nåværende generalsekretær i Europarådet, møter diskusjoner om kanskje det viktigste spørsmålet i vår samtid på en slik måte.

jagland tvedt

Som historiker er jeg opptatt av å forstå hvorfor aktører handler som de gjør. Politikere tar de standpunkter de tar på grunn av interesser, makt, og taktikk.  Men det må også være viktig å forstå de perspektivene og tenkemåtene som påvirker ulike politikergenerasjoners forståelse av verden, inkludert Thorbjørn Jaglands, formet som den er av dominerende tenkemåter under hva jeg kaller Det internasjonale gjennombruddet. Selvsagt er det svært sammensatte årsaker til terrorisme og det finnes forskjellige utgaver av islamismen, og som alle andre store globale fenomener er denne politisk-ideologiske strømningen et dynamisk fenomen. Min analyse av Jaglands tekst og strategi er overhodet ikke et forsøk på å gi en fullstendig analyse av dette problemkomplekset. Målet er mye mer begrenset, men like fullt viktig:

Hva er det som gjør det mulig for Jagland å mene at islamsk terrorisme må oppfattes som uttrykk for «kriminell virksomhet og «galskap» (Jaglands begrep), og det for enhver pris ikke må knyttes til religiøse tekster og overbevisninger? Og hvordan kan han mene at det er helt nødvendig for ham å «skape» (Jaglands begrep) en ny syntese om verdenshistorien som Europas elever skal lære, og hvor kjernen er at de islamske og vestlige, kristne områdene i fellesskap (med unntak av Vestens korstog og imperialisme, i følge Jagland) utviklet verden til et bedre sted?

islamic state henrettelse

Jagland har skrevet ganske mye, men selve fundamentet i hans syn på verden er, tror jeg, best uttrykt i boken Vår sårbare verden (2002), forfattet i etterdønningene av Al-Qaidas angrep i New York:

«…men vi glemmer det viktigste — det at vi er en del av en felles menneskehet. Når dette står fremst, over alt annet, og alle andre uttrykk kommer etter det, kan vi oppnå det vi alle vil. Nemlig fred og forsoning. Fredsskaperne er her og alle steder, inne i hver enkelt av oss …» (Jagland 2002: 175, min kursiv).

Disse ideene om at vi «alle» vil det samme samsvarer med innholdet i svært mange av de politiske dokumentene Jagland har vært med på å fremme og vedta de siste tiårene; Stortinget har vedtatt at alle religioner har utviklet de samme grunnleggende ideer om menneskets rettigheter, at alle i hele verden har vært enige om samfunns utviklingsmål, at alle samfunn vil realisere menneskerettighetene bare de får utvikle seg fritt, og det har flere ganger vedtatt én felles strategi for utvikling i alle utviklingsland, som om ulike religioner og historiske tradisjoner er uten betydning.

Formuleringene i boken fra 2002 er derfor symptomatiske, men også, på tradisjonell norsk manér, sympatiske og velmenende. Men det er nettopp i det tilforlatelige, i det som virker selvsagt innlysende og godt, at tenkemåters makt både ligger begravet og aktiveres. For denne måten å tenke om verden og historien på gjør verden ubegripelig.  I det øyeblikket man tilskriver Caesar i Rom, kalif Umar i Mekka, og Hongwu-keiseren i Kina, eller Assad i Damaskus og Thorbjørn Jagland i Lier de samme verdiene og ideene, forsvinner selve historien.

Ved å etablere sitt samstemte, globale «Store vi» hvor alle vil fred og forsoning på samme måte, raderer Jagland rett og slett ut av verden de som ikke lar seg definere inn i dette store «vi». Det vil si: Enten så slipper de ikke inn i hans bilde av verden, eller om de gjør det, må de omskapes, for bare slik kan de passes inn i hans harmoniserte fellesvilje. En måte å gjøre dette på er naturlig nok å insistere på at de som ikke er enig med ham, egentlig ikke mener det de sier, f.eks. islamske terrorister som begrunner sine aksjoner med en overbevisning om at det er i menneskenes fellesinteresse at et teokratisk diktatur etableres over hele kloden.

Jeg har tidligere kalt dette verdensbildet kosmopolitisk narsissisme; Jagland snakker tilsynelatende om verden, men kan egentlig bare se folk som er grunnleggende lik ham selv. For hvor blir det av bombeaksjonistene på Bali? Eller i Lahore? Han kan ikke anerkjenne at disse menneskene – med sine egne visjoner og planer de mener er høyverdig moralske og rasjonelle – finnes som historiske subjekter.

Det er også på dette grunnlaget vi må forstå den parallellen Jagland i sitt svar trekker mellom IRA og islamsk terrorisme. Han omskriver også her historien om kampen mot IRAs voldsbruk, og han hevder derfor at britene bekjempet den kun som kriminell virksomhet. Thatchers og Blairs knallharde politisk-ideologiske kamp og de interne stridighetene i IRA om terror som tjenlig strategi er glemt, visket ut. Sammenlikningen mellom IRA og IS eller Al-Qaida er mer tilslørende enn oppklarende av en rekke andre historiske grunner:  de første kjempet en nasjonal kamp, de andre for et globalt kalifat, og de første hentet argumenter fra begrunnelser som hele tiden var i endring, mens de andre henter inspirasjon fra hva som nettopp er uforanderlige utsagn fra Allah.

Men for Jagland tjener hans tolkning til å underbygge oppfatningen om at terrorisme, som anomali eller galskap, kan fikses av politiet. Politiet skal effektiviseres og gis fullmakter, mens åndskampen skal begrenses enda det jo nettopp dreier seg om en debatt mellom arven etter opplysningstiden mot religiøs dogmatikk og fanatisme.

Jagland begrunner sitt standpunkt om at terrorismen ikke må knyttes til islam, med at han ikke vil skape fiendebilder eller stereotypier av islam. Jeg er helt enig med Jagland i at dette er svært viktig, og har brukt store deler av mitt liv på å avdekke stereotypier om «den andre».  Det er nettopp en av årsakene til at hans strategi er så betydningsfull, fordi den er basert på stereotypier om muslimer og følgelig må skape nye sjablonger. Han fremstiller jo muslimer som umodne mennesker som ikke tåler diskusjoner om hva islam har bidratt med i historien, og om det finnes sider ved islam som kan begrunne terrorisme. Dette er en fordom, fordi det er millioner av muslimer som diskuterer dette spørsmålet i full offentlighet over hele verden og har gjort det lenge, i Egypt, i Syria, i Iran og Pakistan, og nå f.eks. i Indonesia, hvor lederen for verdens største muslimske organisasjonen nettopp påpeker den problematiske sammenhengen mellom islam og terrorisme (Yahya C. Staquf, Urix, 5.4.2016).

Derfor er det ikke muslimene hans nyskriving av historien først og fremst er myntet på. Det er ikke terroristene han skal redde, for han tror vel ikke at de vil sette seg ned å lese Europarådets historiebok mens de er på treningsleir i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan eller kriger i Irak og Syria. Det er Jaglands perspektiv på verden som trenger en redningsaksjon. Stilt overfor verdens kompleksitet og det faktum at den hver dag truer med å undergrave det verdensbilde Jagland har basert sitt politiske virke på, er dette prekært. Ved å beskrive historien som en interaksjon mellom mennesker med grunnleggende sett like oppfatninger om fred, forsoning og utvikling, kan Jagland derfor uten sjenanse søke å skape en ny verdenshistorie. Han har bedt Dr. Ismail Serageldin, direktøren for biblioteket i Alexandria, en tidligere toppleder i Verdensbanken som arbeidet med blant annet vannspørsmål i samtiden, og som nå er leder for et dialogprosjekt mellom sivilisasjoner, om å lage denne historien.

Jeg kan selvsagt ikke her gå inn hans nye verdenshistorie, siden jeg ikke kjenner den. Men slik Jagland utlegger ham og teorien om hvordan «kunnskapens fakkel går» mellom sivilisasjoner som alle har bidratt like mye til menneskehetens fremskritt, er det åpenbart at for Jagland er planen er å lage en historiefortelling som skal bekrefte hans verdensbilde. Ja ikke bare det; Jaglands tenkemåte vil nå bli bevist av fortellingen om marsjen til «kunnskapens fakkel» gjennom historien.

korstog

Jagland viser for eksempel til Amin Maaloufs verk om korstogene som et ledd i sitt forsøk på å gi muslimene mer stolthet. Boken het imidlertid ikke «Korstogenes innvirkning på araberne», som han feilaktig skriver, men «Korstogene sett fra arabernes side», som jo er noe ganske annet. Boken var svært viktig da den kom, nettopp fordi den ved å se korstogene med arabiske øyne, ved å gjøre Vesten til nidingen i en slags proto-kolonialistisk angrepskrig og muslimene til heltene, bidro til å reise en rekke nye spørsmål. Etter at den ble gitt ut i 1983 er det kommet flere studier som har skapt et stadig mer utfyllende bilde av dette «kulturmøtet» (se for eks.: T. F. Madden, et al., Crusades: Medieval Worlds in Conflict, 2010, J. Harris, Byzantium and the Crusades, Bloomsbury 2014, og J. Riley-Smith, (2005) [1987]. The Crusades: A History 2005).

Hva som blir stadig mer tydelig er at Maaloufs analyse var ensidig, slik forfatteren bevisst la opp til, at den inneholder viktige empiriske feil, og at korstogene endte med et totalt nederlag for det kristne Europa og seier for islam. I en situasjon hvor korstogene er tema for omfattende historisk debatt er det ikke bare barnslig, men ytterst autoritært, å gi ut en offisiell historie om verden som ser ut til å ville kanonisere Maaloufs beskrivelse, godkjent av Thorbjørn Jagland, og i tråd med Thorbjørn Jaglands ensidige, og om jeg får lov, forenklede syn på verden.

Det har alltid vært slik i historien at når tidene skifter er det noen, og ikke sjelden tilhører de eliten, som henger fast i det gamle. Det er naturlig, men er det for mange som gjør dette for lenge, vil samfunnets evne til å takle samtiden bli begrenset av gårsdagens dogmer.

Artikkelen sto først på trykk i Dagbladet

Andre artikler av Terje Tvedt steigan.no

Forrige artikkelDet globale klimabudsjettet og den norske klimapolitikken
Neste artikkelUkraina: Jatsenjuk har gått av, kaoset fortsetter