oss 100 kroner!
26.april 2016 var det 40 år siden terminalarbeiderne på Linjegods i Oslo startet en tre uker lang streik. Streiken var såkalt tariffstridig og ulovlig, og kom til å spille en viktig rolle i Transportarbeiderforbundets utvikling i årene som fulgte. Sammen med streikene på havna i Oslo i 1977 og bussarbeiderne i 1980 viste de vei, og tok forbundet i en ny retning i åra etterpå.
Linjegods ble etablert i 1973 etter avtale mellom NSB, Norges Rutebileierforbund og Godssentralen AS. Dermed ble godstransporten til NSB privatisert.
Da den nye Linjegodsterminalen på Alnabru ble startet opp i januar 1976 sto problemene i kø. Arbeidsplassen med 100 ansatte, en stor andel nytilsatte, hadde den første tida nok av saker som skulle løses. Arbeidsforholdene var tøffe og lønna lav.
VEDTAK OM STREIK
Forventningene til tariffoppgjøret var stor, klubben hadde reist krav om 30 prosent lønnsøking. Det sentrale tariffoppgjøret ga lite (kr. 1,74 per time), klubben krevde 800 kroner måneden i de lokale forhandlingene. Et krav som ble avvist av ledelsen.
Et medlemsmøte 23. april vedtok å gå til streik fra 26. april. Vedtaket ble gjort med 76 stemmer og en avholdende stemme. Det ble valgt en streikekomite på 10 medlemmer. Fire av dem var offentlige talsmenn, mens resten var hemmelige. Streiken ble straks stemplet som tariffstridig og ulovlig av Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO), Transportarbeiderforbundet og Oslo Transportarbeiderforening.
BEINHARDT PRESS
Helt fra starten av Linjegodsstreiken var det store og oppslag i media, og stemplet som en aksjon av ekstremister. Noe som la grunnlag for politiets brutale behandling av streikevakter, som både besto av streikende og støttespillere utenfra. Streikeledere hevdet de også ble overvåket av politiet. Under Linjegodsstreiken var det andre gang etter andre verdenskrig (1940-1945) at politiet ble satt inn direkte mot streikende arbeidere. Den første var streiken ved Norgas i 1970.
Presset på de streikende var massivt, både fra arbeidsgiverorganisasjon og fagbevegelse, i media var de negative oppslagene dominerende. De streikende ble stevnet for arbeidsretten. Da streiken ble avsluttet den 12. mai var ikke kravet om en lønnsøking på 800 kroner måneden innfridd, men forbundsledelsen hadde gitt løfter om at de ville bistå klubben i etterfølgende forhandlinger på arbeidsplassen.
INGEN UMIDDELBARE RESULTATER
Oslo Transportarbeiderforening, der de streikende var medlemmer, suspenderte tre av streikelederne i ett år etter konflikten. Vedtaket ble gjort med 27 mot 20 stemmer i foreningens representantskap. De tre: Glenn Ostling, Steinar Pedersen og Arne Lund hadde det til felles at de før streiken hadde vært tillitsvalgte i klubben.
Den ulovlige streiken ga ingen umiddelbare resultater. Men allerede året etter fikk klubben gjennomført lønnstillegg den neppe hadde oppnådd uten streiken. Etter hvert også en rekke andre forbedringer i arbeidsvilkår og sosiale forhold. Ikke minst ble det dannet landsutvalg, og en egen tariffavtale for Linjegods bare få år seinere.
EN VIKTIG STREIK
Linjegodsstreiken i 1976 satt sine spor i Transportarbeiderforbundet. Sammen med bryggearbeiderstreiken i 1977 og bussarbeiderstreiken i 1980, som også var tariffstridige og ulovlige, spilte den en avgjørende rolle i å forme forbundet i årene etterpå. Sammen tok alle yrkesgruppene i NTF kampen ved tariffoppgjøret i 1982 og streiket i to uker før den ble stoppet med tvungen lønnsnemnd av Willoch-regjeringa.
Den seinere (1996-2009) forbundsleder Per Østvold var hemmelig medlem av streikekomiteen under Linjegodsstreiken i 1976. Den erfaringen han fikk i løpet av de tre ukene streiken sto på, vil jeg tro har vært viktig ballast i jobben som sentral tillitsvalgt.
Først publisert på vegardholm
