Korrupsjon som et propagandavåpen

0

Mainstream journalistikk og propaganda har blitt vanskelig å skille fra hverandre, med mengden av «korrupsjonspåstander»  rettet mot Russlands Putin og andre demoniserte utenlandske ledere, skriver veteranjournalist Robert Parry.


 

Robert Parry er en veteran blant journalister i USA. Hans gjennombrudd kom da han avslørt Iran-Contras-affæren. Oversettelsen er gjort av Midtifleisen.


Av Robert Parry

Dessverre har noen av journalistikkens viktige oppgaver, som for eksempel å bruke objektive standarder angående brudd på menneskerettigheter og økonomisk korrupsjon, blitt så ødelagt av kravene til statlig propaganda – og karrierene til mange av skribentene – at jeg nå blir mistenksom når mainstream media utbasunerer en eller annen sensasjonell historie rettet mot en «utpekt skurk.»

Altfor ofte er denne typen «journalistikk» bare en forløper til den neste planen for «regimeskifte», som prøver å sverte eller delegitimere en utenlandsk leder før den uunngåelige fremveksten av en «fargerevolusjon» i regi av «demokrati-fremmende» [demokrati-fremmede!] ikke-statlige organisasjoner, ofte med penger fra den amerikanske statlige National Endowment for Democracy eller en nyliberal finansmann som f.eks. George Soros.

Vi ser nå noe som ser ut som en ny forberedende fase for neste runde av «regimeskifter», med anklager om korrupsjon rettet mot den tidligere brasilianske presidenten Luiz Ignacio Lula da Silva og Russlands president Vladimir Putin. De nye anti-Putin-påstandene, skreket med fulle lunger av den britiske Guardian og andre medier – er spesielt bemerkelsesverdige, fordi de såkalte «Panama Papers» som visstnok impliserer ham i offshore finansielle forretninger aldri nevner hans navn.

Eller som The Guardian skriver: «Selv om presidentens navn ikke vises i noen av dokumentene, avslører dataene et mønster – hans venner har tjent millioner på avtaler som tilsynelatende ikke kunne ha blitt sikret uten hans beskyttelse. Dokumentene tyder på at Putins familie har dratt nytte av disse pengene – hans venners formuer synes å stå til hans disposisjon».

Merk, hvis du ønsker, mangelen på presisjon og avhengigheten av spekulasjon: «et mønster»; «tilsynelatende»; «tyder på»; «synes å». Ja, hvis Putin ikke var allerede en demonisert skikkelse i vestlige medier, ville en slik ordbruk aldri ha forlatt en redaktørs dataskjerm. Faktisk er det eneste poenget i den deklarative ordbruken, at «presidentens navn ikke vises i noen av dokumentene.»

En britisk media-kritisk publikasjon, Off-Guardian, som kritiserer mye av arbeidet som gjøres i The Guardian, brukte overskriften i sin artikkel om Putin.«Panama Papers fører til at Guardian kollapser inn i selv-parodi.»

Men uansett hva sannheten er om Putins «korrupsjon», eller Lulas, er det journalistiske poenget at begrepet objektivitet for lenge siden har blitt kastet til side, til fordel for hva som er nyttig som propaganda for vestlige interesser.

Noen av disse vestlige interesser nå er bekymret for fremveksten av det økonomiske systemet til BRICS-landene – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – som en konkurrent til Vestens G-7 og Det internasjonale pengefondet. Tross alt har kontroll over det globale finansielle systemet vært sentral i amerikansk makt i etterkrigsverdenen – og rivaler til Vestens monopol er ikke velkomne.

Hva de innebygde fordommene mot disse og andre «uvennlige» regjeringer betyr i praksis, er at én streng målestokk gjelder for et Russland eller Brasil, mens en mer tilgivende målestokk er brukt for korrupsjon hos en amerikansk eller europeisk leder.

Les også: Storbritannia som sentrum for hvitsnippsforbrytelser

Ta for eksempel tidligere utenriksminister Hillary Clintons millioner av dollar i utbetalinger for tale-virksomhet, fra velstående særinteresser som visste hun hadde en god sjanse til å bli den neste amerikanske presidenten.

Eller, på samme måte, de millioner på millioner av dollar investert i super-PACS [valgkampmidler] for Clinton, senator Ted Cruz og andre håpefulle presidentkandidater. Dette kan se ut som korrupsjon fra en objektiv standard, men blir behandlet som bare en usmakelig del av den amerikanske politiske prosessen.

Men tenk et øyeblikk hvis Putin hadde blitt betalt millioner av dollar for korte taler av mektige selskaper, banker og interessegrupper som driver virksomhet med Kreml. Det ville bli vist som et de facto bevis på hans illegale grådighet og korrupsjon.

Å miste perspektivet

Også når det dreier seg om en demonisert utenlandsk leder, vil enhver «korrupsjon» være bra nok, uansett hvor liten. For eksempel, i 1980, president Ronald Reagans å fordømme den nicaraguanske presidenten Daniel Ortega for hans valg av briller: «Diktatoren i designerbriller» sa Reagan, selv mens Nancy Reagan tok imot gratis designerkjoler, og gratis renoveringer av Det hvite hus finansiert av olje- og gassinteresser.

Eller, «korrupsjon» for en demonisert leder kan være en beskjeden luksus, slik som Ukrainas president Viktor Janukovitsj sin «badstue» i hans personlige bolig, et tema som fikk forsideoppslag i The New York Times og andre vestlige publikasjoner som ønsket å rettferdiggjøre et voldelig kupp som tvang Janukovitsj fra embedet i februar 2014.

Forresten var både Ortega og Janukovitsj folkevalgt, men var fortsatt målet for av den amerikanske statens og dens agenter med voldelige destabiliserende kampanjer. På 1980-tallet, drepte den CIA -organiserte nicaraguanske Contra-krigen rundt 30.000 mennesker, mens det USA-orkestrerte «regimeskiftet» i Ukraina utløste en borgerkrig som har gjort at minst 10.000 mennesker døde. Selvsagt, i begge tilfeller, skyldte Washington på Moskva for alle problemene.

I begge tilfeller, var politikere og stråmennene som tok makten som følge av konfliktene, uten tvil mer korrupt enn de nicaraguanske sandinistene eller Janukovitsj-regjeringen. Den nicaraguanske Contras, utførte en kampanje av vold, som hjalp bane vei for valget i 1990 av den amerikanskstøttete kandidaten Violeta Chamorro, som var dypt involvert i kokainsmugling.

I dag vasser den USA-støttede ukrainske regjeringen i korrupsjon så dypt at det har provosert en ny politisk krise.

Les også: Media – fra vaktbikkje til vokter

Ironisk nok, er en av politikerne faktisk navngitt i Panama Papers for å ha etablert en hemmelig offshorekonto den USA-støttete ukrainske presidenten Petro Porosjenko, selv om han fikk desidert andreplass i forhold til den ikke navngitte Putin. (Porosjenko benektet det var noe galt i hans offshore finansielle ordninger.)

Dobbeltmoral

Mainstream vestlig journalistikk forsøker ikke engang lenger å bruke felles målestokker på spørsmål om korrupsjon. Hvis du er en regjering som står i gunst, kan det være enkelte klager om behovet for mer «reform» – noe som ofte betyr å kutte pensjonene for eldre og kutte sosiale programmer for de fattige – men hvis du er en demonisert leder, så det eneste tillatte svaret kriminell tiltale og / eller «regimeskifte».

Den ukrainske finansministeren Natalie Jaresko

En godt eksempel på denne dobbeltmoralen er den nonchalante holdningen til den korrupte ukrainske finansministeren, Natalie Jaresko, som er skrytt hemningsløst av i vestlige medier som et eksempel på ukrainsk godt styresett og reformer. Den dokumenterte virkeligheten, er imidlertid at Jaresko beriket seg selv gjennom hennes kontroll av et investeringsfond finansiert av amerikanske-skattebetalere, som skulle hjelpe folket i Ukraina bygge sin økonomi.

Ifølge vilkårene for fondet verdt 150 millioner dollar, skapt av det amerikanske Agency for International Development (USAID), var Jaresko sin kompensasjon ment å bli begrenset til 150 000 dollar i året, en lønnspakke som mange amerikanere ville misunne. Men det var ikke nok for Jaresko, som først ganske enklet overskred grensen med noen hundretusener av dollar og deretter flyttet hennes lønn ut av regnskapet, siden hun oppnådde en total årslønn på 2 millioner eller mer.

Dokumentasjonen av disse ordningene er tydelig. Jeg har publisert flere artikler som gir bevis for både henne overkompensasjon og hennes juridiske strategier for å dekke opp bevisene i disse sakene.

Til tross for bevisene, har ikke en eneste mainstream vestlig nyhetsmedium fulgt opp denne informasjonen, selv mens Jaresko blir fremmet som en «reform»kandidat for posten som ukrainsk statsminister.

Denne mangelen på interesse ligner skylappene som The New York Times og andre store vestlige aviser satte på, i deres vurderinger av om Ukrainas president Janukovitsj hadde blitt styrtet i et kupp i februar 2014 eller bare ruslet bort og glemt å komme tilbake.

I en stor «undersøkende» artikkel, konkluderte Times med at det ikke var noen kupp i Ukraina, mens de overså bevis for et kupp, for eksempel den oppfangete telefonsamtalen mellom USAs assisterende utenriksminister for europeiske saker Victoria Nuland og USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt, der de diskutere hvem de ville sette inn ved makten. «Jats er mannen,» sier Nuland – og stor overraskelse! – Arsenij Jatsenjuk endte opp som statsminister.

The Times overså også observasjonen gjort av George Friedman, presidenten for det global etterretnings-firmaet Stratfor, som bemerket at kuppet i Ukraina var «det mest åpenbare kuppet i historien.»

Propagandavåpenet

Den andre fordelen med «korrupsjon» som et propagandavåpen for å diskreditere visse ledere, er at vi alle anta at det er massevis av korrupsjon i stater, så vel som i den private sektoren, over hele verden. Påstander om korrupsjon er allstedsnærverende. Riktig nok kan påstandene enten være riktige eller ikke, men den reelle avgjørelsen er hvilke påstander man velger å  følge opp.

Det er en del av grunnen til at amerikanske myndigheter har spredt hundrevis av millioner av dollar for å finansiere «journalistiske» organisasjoner, trene politiske aktivister og støtte «frivillige organisasjoner» som fremmer amerikanske politiske mål i landene som er i siktet. For eksempel, før kuppet den 22 februar 2014 i Ukraina, var det haugevis av slike operasjoner i landet. finansiert av National Endowment for Democracy (NED), som har et budsjett fra Kongressen som overstiger 100 millioner dollar i året.

Men NED, som har vært drevet av den nykonservative Carl Gershman siden den ble grunnlagt i 1983, er bare en del av bildet. Du har andre propagandistiske frontorganisasjoner som jobber under beskyttelse av Utenriksdepartementet og USAID. I fjor utstedte USAID et fakta-ark som oppsummerte dets arbeid med å finansiere vennlige journalister rundt om i verden, blant annet «journalistikk-utdannelse, forretningsutvikling for media, kapasitetsbygging for støttende institusjoner, og styrking av lovene og reglene for frie medier.»

USAID anslo at budsjettet for «programmer som styrker media i over 30 land» til 40 millioner årlig, inkludert å hjelpe «uavhengige medieorganisasjoner og bloggere i over et dusin land,» I Ukraina, før kuppet, tilbød USAID opplæring i «mobiltelefon- og nettsidesikkerhet «, som høres litt ut som en operasjon for å hindre den lokale statens etterretning, en ironisk posisjon gitt USA sin besettelse om overvåking, inkludert rettsforfølgelse av varslere basert på bevis for at de snakket med journalister.

USAID, som arbeider med milliardæren George Soros sitt Open Society, finansierer også ‘Organized Crime and Corruption Reporting Project’, som beskjeftiger seg med «undersøkende journalistikk», som vanligvis går etter regjeringer som har falt i Washingtons unåde og da blir valgt ut for anklager om korrupsjon . Den USAID-finansierte OCCRP samarbeider også med Bellingcat, et online undersøkende nettsted grunnlagt av bloggeren Eliot Higgins.

Higgins har spredd feilinformasjon på Internett, inkludert feil påstander som impliserer den syriske regjeringen i sarinangrepet i 2013, og viste et australsk TV-nyhetsmannskap det som ser ut til å være feil sted, for en reportasje om et BUK-luftvernbatteri som det visstnok slapp unna til Russland etter å ha skutt ned Malaysia Airlines Flight 17 i juli 2014.

Til tross for hans tvilsomme nøyaktighet, har Higgins fått anerkjennelse i mainstream, delvis fordi hans «funn» alltid passer perfekt med propagandatemaet som den amerikanske staten og dens vestlige allierte prøver å selge. Selv om de fleste genuint uavhengige bloggere blir ignorert av mainstream media, har Higgins funnet sitt arbeid fremhevet av både The New York Times og The Washington Post.

Med andre ord, har den amerikanske staten en robust strategi for distribusjon av direkte og indirekte midler for påvirkning. Faktisk, under den første kalde krigen, forfinet CIA og det gamle amerikanske Information Agency kunsten «informasjonskrigføring«, inkludert at de var banebrytere for noen av informasjonskrigens nåværende funksjoner, som å ha tilsynelatende «uavhengige» enheter og midlertidige enheter som selger den nåværende amerikanske propagandaen til en kynisk offentlighet, som ville avvise mye av hva det hører fra staten, men stoler på «borgerjournalister» og «bloggere».

Men den større faren fra denne forvrengningen av journalistikken, er at det gjør scenen klar for «regimeskifter» som destabiliserer hele land, motarbeider ekte demokrati (dvs. folkeviljen), og skape borgerkrigslignende tilstander. Dagens nykonservative drøm om å skape en «regimeskifte» i Moskva er spesielt farlig for fremtiden til både Russland og verden.

Uansett hva du synes om president Putin, er han en rasjonell politisk leder med en legendarisk kaldblodighet som gjør ham noen som ikke lett tar følelsesmessige beslutninger. Hans lederstil appellerer også til det russiske folk som overveldende er for ham, ifølge meningsmålingene.

Mens de amerikanske nykonservative kan fantasere om at de kan skape nok økonomisk smerte og politisk uenighet inne i Russland for å oppnå fjerningen av Putin, er deres forventninger om at han vil bli etterfulgt av en føyelig leder, som avdøde president Boris Jeltsin, som ville slippe tilbake amerikanske frontmenn for å fortsette plyndringen Russlands rikdommer, er nesten helt sikkert en fantasi.

Den langt mer sannsynlige mulighet er at – hvis et «regimeskifte» på eller annen måte kunne ordnes – ville Putin bli erstattet av en kompromissløs nasjonalist, som seriøst kan vurdere muligheten av å bruke Russlands kjernefysiske arsenal hvis Vesten igjen prøver å besudle Moder Russland. For meg er det ikke Putin som er bekymringen; det er den fyren etter Putin.

Så, mens legitime spørsmål om Putins «korrupsjon» – eller noen annen politisk leder – bør følges, bør ikke standarden for dokumentasjon senkes bare fordi han eller noen andre er en demonisert figur i Vesten. Det bør ganske enkelt ikke være en dobbeltmoral.

Vestlige medias ramaskrik om «korrupsjon» bør uttrykkes like høylytt mot politikere og næringslivsledere i USA eller andre G-7 land som mot dem i BRICS.


Fra:

/https://consortiumnews.com/2016/04/04/corruption-as-a-propaganda-weapon/

Forrige artikkelFrankrike: kamp mot nya arbetslagar. Sverige: LO motarbetar arbetarklassen.
Neste artikkelTo tredeler av tyskerne ønsker å gjeninnføre grensene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).