Juni 2013

0
Steppeulven

26. juni 2013. En by i Østfold. Norge.

Semitraileren er rygga til rampa og klar for lasting. Terminalbygningen er ny og moderne. Den har elementvegger med en vakker utvendig struktur som fremhever fargespillet i den frilagte betongen. Jeg tipper det er brukt 8-16 mm rød kalkstein. (Ja, jeg jobba på betongstasjon i yngre dager). I asfalten er det malt kraftige gule streker man kan rygge etter og kraftige stående gummiforinger på ytterveggen man kan rygge mot. (Ja, jeg har knust flere baklykter ved å rygge mot dårlige ramper). To ramper ligger ved siden av hverandre. Det er god avstand mellom dem, slik at man unngår konflikt med nabosettet når begge er i bruk. Rampene har værtetting i pvc duk. Dermed står man tørt og varmt når man laster, selv i snøvær. Det er også ei rampe på endeveggen, og muligens en eller to på motsatt side av bygningen.

Asfalten er jevn og ny, det er god plass til en u-sving når man skal rygge seg på plass.

Trappa har trinn i galvanisert stålgitter. Fem trinn, rekkverk og åpen dør inn i terminalen.

trailer

Jeg kaster et blikk på bilen før jeg går inn. Ny skaptralle med full sideåpning. En Scania 560, mindre enn seks måneder gammel. Treaksla bil med trippel langboggi på tralla. Luftfjæring på hele settet.

 

Framgangen er stor fra den første bilen jeg kjørte i 1976, en to aksla grønn Mercedes bulldog 322 med tipp og ei fislete lita kran. I tillegg var taket senka på midten. Mange av de gamle åpne buldogkassebilene hadde det. Før eller siden gikk et og annet hiv i taket når man lossa med kran fra båt. I regnvær fikk dermed bilen et lite svømmebasseng på taket. Bremsa du hardt, fikk du vaska frontruta samtidig. Nå har vi automatiske vindusspylerne med fire dyser midt på viskerne. Uansett hvor mye det blåser treffer spylervæska der den skal.

Inne i terminalen har rampa hydraulisk løftebrygge med leppe som en av gutta alt har kjørt inn på trallegolvet mitt. Kontorfløyen ligger bak ei vindusrekke til venstre. Lasset mitt er ikke helt klart, men en av gutta er satt i sving for å emballere resten og kjøre det fram på golvet. Jeg spør etter kaffi, og blir henvist til eget pauserom for sjåfører og terminalarbeidere. Det har glassvinduer mot terminalgolvet, og egen kaffetrakter med langkokt kaffe. Kaffen er i alle fall som i gamle dager.

Jeg henter ei bok fra bilen, og ønsker meg selv velkommen tilbake på landeveien. Det er 13 år, 6 måneder og 10 døgn siden jeg dro på brekket for det jeg den gang trodde var min siste tur som profesjonell langtransportsjåfør. Herlig!

Et par ungdommer i arbeidstøy kommer inn og setter seg. De fører sin egen rolige samtale. De bryr seg ikke. Jeg leser Den onde budbæreren, Mike Marqusees bok om Bob Dylan. Meanwhile life outside goes on all around you.

Plutselig blir vi avbrutt av opphissede røster mellom pallene ute på terminalgolvet. En kar fekter med armene mot en annen.

 -” Jeg trenger penga. Har bare fire timer i dag.”

 -” Du hørte ikke? Vi trenger ikke dere to lenger i dag. Og vær klar over at hvis du gjør deg vanskelig er det ikke sikkert vi trenger deg mer på dette stedet, ever!” 

Arbeidsformannen understreker det siste med en advarende pekefinger på skrå opp foran seg. Han går i t-skjorte og gul vernevest, har kraftig tatoverte overarmer. Det er som en scene fra en film. Både han og de to andre har en ubestemt Zlatan vri på språket, Tsjetsjenia, Balkan? Han som trengte penger blir dradd i armen av den andre som blei sendt hjem og de rusler bannende og hoderystende av sted.

Formannen er en mann å gå i krig med – ikke mot. Men han er foreløpig rekruttert til feil side. Her er det krefter, her er det raseri! Jeg skulle gjerne hatt med alle tre på laget. Har noen stilt oppgava med å rekrutterer og organisere dem til vår side?

Å se noen få fyken sånn på direkten gjør meg ubekvem.

-”Kan dere bare bli sendt hjem når det er lite å gjøre?” spør jeg undrende de to ved bordet.

 -”Ikke jeg”, sier den ene, ”jeg er fast ansatt. De to som måtte gå er innleid fra et bemanningsbyrå”.

-”Og hva med deg?” spurte jeg den andre.

 -”Jeg er midlertidig ansatt. De to er ikke ansatt i det bemanningsbyrået de kommer fra.”

-”Hva sier fagforeninga til dette?”

De ser på meg og ler litt forsiktig. Jeg kan ikke bestemme om latteren er overgitt eller beskjemmet.

-”Det var vel i din ungdom dere dreiv med fagforening.”

 

Jeg sitter igjen i undring. Er dette moderniteten? Er dette Verdens Rikeste Land? Vi har fått fantastiske biler, vi har fått traller som gjør lastinga til en lek. Terminalfasilitetene kan ikke bli bedre. Og så har man ikke lenger råd til å behandle arbeidsfolka…?

De to ungutta reiser seg, titter på meg, nikker, og går ut for å begynne å jobbe igjen. Hørte jeg et forsiktig mjau?

Jeg blir aleine. Hode spinner rundt og det er masse tanker som vil fram.

Og ja. Vi har da drevet en del fagforeningsarbeid opp gjennom tida. I LO, i YS, i frittstående foreninger og i reine husforening.

Det var vanskelig å organisere folk på landeveien fra begynnelsen. Det var vansker med å møtes. Det var redsel, feighet. Talegaver. Personlighet. Bileiere som sa sjåførene ville gå ned i lønn hvis de organiserte seg, og at de sjøl ville gå konkurs fordi det ville koste for mye. Det var ideologi. Det var noen gutter som skulle ta over firmaet til pappa. Etter hvert som vi trakk inn i større organisasjoner, i YS og i LO, så var det problemer med makta innad i forbundene. Det virka som fienden også var til stede i organisasjonene.

I en drosje gjennom København lo den tyske ETF* representanten entusiastisk av meg når jeg fortalte hvordan vi bygde organisasjon og rekrutterte langtransportsjåfører med oppslagstavler på fergeterminaler og utvalgte kafeer, og avholdt møter lørdag ettermiddag. Metodene til artilleriet nytta ikke når vi skulle organisere kavaleriet. Det aller første vedtaket vi gjorde i en av de første nye foreningene jeg var med å bygge opp var at ingen skulle møte opp berusa, og man skulle ikke snakke i kjeften på hverandre, men lytte, og rekke opp hånda før man snakka. Hvor umulig, mente hun. Langtransportsjåfører! I Tyskland hadde de mer enn nok med å holde på terminalarbeiderne. Dette må ha vært på slutten av nittenhundretallet. I Norge stod organiseringa av terminalarbeiderne i havn og transport så sterkt at jeg hadde sjåførkolleger som ikke ville organisere seg i Transportarbeiderforbundet ”for der er fienden organisert”. Fienden? Ja, terminalarbeiderne. Altså ikke muslimene, østeuropeerne, eller hvilke navn splittelsene innad i arbeiderklassen utvikles etter i dag.

I ”gamle dager – da jeg var ung” – hendte det og at vi fikk sparken. Jeg har mista jobben fem ganger. Min tredje politiske oppsigelse fikk jeg fem på tolv den dagen vi skulle ha tillitsmannsvalg i klubben på betongstasjonen. Alle visste at jeg skulle bli ny tillitsmann. Nå var det plutselig blitt så lite å gjøre at jeg – og Trond, som var ansatt etter meg og jobba inne i blokkproduksjonen, måtte sparkes fem minutter før møte begynte. Deretter måtte bedriften leie inn en enbilseier i et år til å gjøre min jobb, fordi Arbeidsmiljøloven gav oppsagte som fikk fyken på grunn av innskrenking førsterett på jobb i et år. Et halvt år etter at vi måtte ut døra fikk forresten disponenten som sparka oss avskjed på dagen, fordi underslaget hans på en halv millioner kroner likevel blei oppdaga. Det tilsvarte ni av våre årslønner – en og en halv ganger så mye som det nye huset kona mi og jeg hadde kjøpt et halvt år tidligere. Men det er jo ei helt anna historie.

All historie er forresten historie om klassekamp, som Marx sa. Ikke bare har de som trenger arbeidsfolk fått utvida utvalget de kan velge mellom fra Norges 5 millioner innbyggere til over 500 millioner i EØS området; de imperialistiske krigene og de stadig større forskjellene i verden sender stadig flere flyktninger og migranter vår vei. Som om ikke det var nok har de fått privat arbeidsformidling, bemannings- og rekrutteringsbyrå og stadig økt mulighet for midlertidige ansettelse slik at de kan sile oss, splitte oss og herske videre. Alt dette var forbudt ved lov da jeg var ung. Borgerskapet endrer strukturene og øker makta.

Norsk internasjonal langtransport er tilnærma utradert, terminalene er tydeligvis i endring, og nå prøver de seg til og med på havna!

I noen øyeblikk savner jeg intenst fellesskapet fra mitt gamle parti, når det var på sitt beste.

Og jeg savner arbeiderkollektivet, alt fra de heftige diskusjonene på Color Lines venterom på kaia i Hirtshals og langbordene på Vognhjulet på Padborg, til de tilfeldige møtene på bensinstasjonene mellom Brescia og Milano.

 

It ain’t over till the fat lady sings, sies det.

Jeg tenker, at dette ikke er over selv om makta har opp til flere ladies som synger for full hals for tida.

 

*Den Europeiske Transportarbeider Føderasjon.

Forrige artikkel– Associated Press samarbeidet med Adolf Hitlers nazi-regime
Neste artikkel– IMF ville provosere fram ei krise i EU