Er verdenskrigen allerede i gang? Og i så fall, kan den stoppes?

0
Pablo Picassos maleri Guernica

Jeg er vokst opp med et bilde av den truende tredje verdenskrigen der atomsoppene reiser seg over Moskva og New York, mens atomvindene gradvis gjør planeten ubeboelig. Men kanskje det ikke er slik. Sett at den tredje verdenskrigen kommer snikende som en tjuv i natta og at vi ikke skjønner at den er her før det er for seint? I en meget tankevekkende artikkel skriver den berømte australske journalisten John Pilger at «Verdenskrigen har allerede begynt – bryt tausheten!» Hva om han har rett?

Fra den tyske invasjonen i Polen i september 1939
Fra den tyske invasjonen i Polen i september 1939

Forståelsen halter etter begivenhetene

Spør en nordmann når 2. verdenskrig startet, og hun vil, hvis hun er gammel nok til å ha hatt historieundervisning på skolen, antakelig si 9. april 1940, for da ble Norge angrepet. Gjengs oppfatning i Europa er at 2. verdenskrig startet 1. september 1939 med Tysklands invasjon i Polen. Men den var ingen verdenskrig da, det ble den gradvis. For Sovjetunionen startet krigen for alvor i juni 1941 med den tyske invasjonen, Operasjon Barbarossa, og for USA med Japans angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941. Men for kineserne hadde krigen allerede startet 18. september 1931 med Japans invasjon i Mandsjuria.

Samtida kan ha opplevd dette som en serie militærkampanjer med sine egne historier og forløp, mens man i ettertid ser på det som en sammenhengende krig, den annen verdenskrig.

Amerikanske neocons i Project for The New American Century snakket om Den kalde krigen som  «den tredje verdenskrig», og så for seg en lang periode med permanent krig, «den fjerde verdenskrig», som skulle starte med «krigen mot terror» og ende opp i den endelige krigen mellom USA og Kina.

Bill Clintons tidligere CIA-sjef James Woolsey snakket i 2003 om at USA allerede da førte «den fjerde verdenskrig» og at den kom til å pågå mye lenger enn både den første og den andre verdenskrigen, «men forhåpentlig ikke like lenge som de fire tiårene som den kalde krigen varte»

Som jeg har vist tidligere betydde Sovjetunionens sammenbrudd starten på en epoke der USA-imperialismen og andre imperialister gjennom en serie kriger og kupp kjempet for en nyoppdeling av det strategiske tomrommet som hadde oppstått.

Hva ettertida vil kalle denne epoken med permanent krig er fortsatt for tidlig å si. Men det har skjedd noe kvalitativt nytt med krigene i Libya, Syria og Ukraina. Det gjelder å forstå hva dette er, før det er for seint.

Pablo Picassos maleri Guernica
Pablo Picassos maleri Guernica

Aggresjonen mot Russland og Kina

Leserne av steigan.no er godt kjent med NATOs massive krigsforberedelser mot Russland. John Pilger skriver om dem:

In the last eighteen months, the greatest build-up of military forces since World War Two — led by the United States — is taking place along Russia’s western frontier.  Not since Hitler invaded the Soviet Union have foreign troops presented such a demonstrable threat to Russia.

Tygg på den! Som Pilger skriver videre er Ukraina etter CIA-kuppet i 2014 blitt et naziinfisert oppmarsjområde mot Russland med NATO-vennlige parlamentarikere som priser Hitler og et parlament som har gjort Stepan Bandera til nasjonalhelt.

I 2015 og 2016 har NATO gjennomført et enormt antall militærøvelser rettet mot Russland, og det nye er at de nå er øvelser på virkelig krig.

Forumet European Leadership Network (ELN) publiserte 12.08.2015 en rapport med tittelen Preparing for the Worst: Are Russian and NATO Military Exercises Making War in Europe more Likely?

ELN er en europeisk tenketank som konsentrerer seg om utenrikspolitikk, forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Den er basert i London, og ledes av den tidligere britiske forsvarsministeren Des Browne. De har et nettverk av tidligere stats- og forsvarsministre over hele Europa.

De har studert NATOs og Russlands militærøvelser i 2015. Og deres konklusjon er at dette fra begge sider er øvelser på en virkelig krig, slik de to sidene tenker seg at den blir.

En tilsvarende militær aggresjon med konkrete krigsforberedelser foregår i øst, mot Kina. Pilger skriver:

In 2015, in high secrecy, the US and Australia staged the biggest single air-sea military exercise in recent history, known as Talisman Sabre. Its aim was to rehearse an Air-Sea Battle Plan, blocking sea lanes, such as the Straits of Malacca and the Lombok Straits, that cut off China’s access to oil, gas and other vital raw materials from the Middle East and Africa.

Vladimir Putin har sagt at Russland ønsker å forhindre krigen, samtidig som landet gjør seg klar til å takle den. NATOs opptrapping er farlig, ikke minst fordi den øker faren for «krig ved feiltakelse», men et NATO-angrep på Russland ville være et enda større feilgrep enn Operasjon Barbarossa.

USA ruster kraftig opp mot Kina
USA ruster kraftig opp mot Kina

Krig mot Kina – er de gærne?

Dette er to spørsmål i ett. Svaret på det siste er ja. Svaret på det første er: ja, det er det de faktisk planlegger. Main Stream Media driver allerede propagandaforberedelsene for en krig mot Kina, og det dukker stadig opp artikler om at en krig mellom USA og Kina er uunngåelig.

I Washington diskuteres nå en krig med Kina og/eller Russland ikke lenger som en teoretisk mulighet, men som et kommende senario. Det er holdt flere høringer i Kongressen med dette temaet. En av dem handlet om The Future of Warfare. En av dem som deltok var Peter W. Singer, han er ført opp som “Strategist and Senior Fellow” for tenketanken New America. Hans bidrag hadde tittelen The Lessons of World War 3.  Singer ga blant annet følgende beskrivelse:

US and Chinese warships battle at sea, firing everything from cannons to cruise missiles to lasers. Stealthy Russian and American fighter jets dogfight in the air, with robotic drones flying as their wingmen. Hackers in Shanghai and Silicon Valley duel in digital playgrounds. And fights in outer space decide who wins below on Earth. Are these scenes from a novel or what could actually take place in the real world the day after tomorrow? The answer is both.

Det som er mest skremmende ved disse kongresshøringene er ikke at de trekker opp scenariar for en mulig ny internasjonal storkrig, men at både vitnene og kongressmedlemmene fra begge partier snakker om den tredje verdenskrigen som noe som kommer og som man må planlegge for.

Årsaken til at USA forbereder krig mot Kina er åpenbar. USA taper den økonomiske krigen mot Kina på den ene fronten etter den andre. USA er i ferd med å bli deklassert som supermakt. Får dette fortsette fredelig, vil Kinas økonomi være tre ganger så stor som USAs i 2060, og landet vil ha gått forbi USA på nær sagt alle områder innen forskning og teknologi. Epoken med USAs verdensherredømme går mot slutten – hvis altså ikke en krig kan berge det.

usaid jihadist

Det islamistiske kortet

Siden krigen i Afghanistan startet, har USA i samarbeid med Saudi Arabia brukt jihadister som sine foretrukne leiesoldater. Dette har i tur og orden skapt terroristgrupper som al Qaida og Den islamske staten. Jihadistene deltok på NATOs side i Balkan-krigene. De var NATOs infanteri i Libya-krigen, og de har ført krigen mot Syria på vegne av Vesten med Tyrkia og Saudi Arabia som hovedsponsorer.

I retorikken fører USA «en krig mot IS», men merkelig nok klarer ikke supermakta å vinne noe som helst i den krigen. De som nedkjemper IS er alliansen Russland-Iran-Syria.

Nå ser vi hvordan oljediktaturene klargjøres for en mye viktigere rolle i NATOs globale kriger. NATO skal ifølge Jens Stoltenberg samarbeide med Gulf Cooperation Council for å projisere NATOs makt inn i regionen, hvilket i det minste betyr Midt-Østen, Nord-Afrika og deler av Indiahavet. Og antakelig også Sentral-Asia.

For dette formålet har USA pøst inn enorme mengder våpen til oljediktaturene, våpen for hele 33 milliarder dollar i 2015. Dette har gjort Saudi Arabia til verdens tredje største militærmakt, målt i militærutgifter.

Denne alliansen kan disponere over en omfattende leiehær av jihadister, som kan operere i mange krigsteatre fra Syria og Libya til Xinjiang i Kina til Indonesia, til Kaukasus til Paris, Brussel – og Oslo eller Stockholm. Og de kan brukes i USAs krig mot Kina i Afrika.

Så lær å elske en jihadist

Disse krigene kan bare forstås hvis de også oppfattes som hybridkriger, økonomiske kriger og informasjonskriger. Det pågår et omfattende samarbeid mellom USA, EU og oljediktaturene også på propagandasida. Vestens befolkning skal lære å elske våre jihadistiske allierte.

Til dette formålet bruker man blant annet tenketanker. Den mektigste av dem alle er Brookings Institution. Der har man i gang et svært ideologisk-politisk-strategisk prosjekt som kalles The Project on U.S. Relations with the Islamic World.

Og interessant nok er en viktig sponsor for Brookings ingen ringere enn oljediktaturet Qatar.

Det stoffet som produseres i sånne tenketanker vil etter hvert finne veien til lederartikler, kronikker og politiske talepunkter.

Om å koke en frosk levende – eller reise kamp mot krigen

Et bilde som ofte blir brukt er at hvis man skal koke en frosk levende, bør man putte den i kaldt vann og varme det opp langsomt. Da vil den angivelig ikke skjønne hva som er i ferd med å skje før det er for seint. (Jeg har ikke prøvd dette i virkeligheten, så jeg kan ikke gå god for det, men som metafor er det ok.)

John Pilger skriver:

A generation ago, a post-modern cult now known as «identity politics» stopped many intelligent, liberal-minded people examining the causes and individuals they supported — such as the fakery of Obama and Clinton;  such as bogus progressive movements like Syriza in Greece, which betrayed the people of that country and allied with their enemies.

Self absorption, a kind of «me-ism», became the new zeitgeist in privileged western societies and signaled the demise of great collective movements against war, social injustice, inequality,  racism and sexism.

Og det er virkelig sjokkerende og oppsiktsvekkende at siden Irak-krigen ble møtte med massedemonstrasjoner over hele verden i 2003, så er krigene i Libya og Syria ført med NGOenes støtte og velvilje – eller likegyldighet fra «venstresida» og en paralysert fredsbevegelse. Også fascistkuppet i Kiev hadde sympati langt inn på «venstresida».

Er det mulig å snu denne trenden? Pilger er optimst, han tror det lar seg gjøre. Vi får håpe at han får rett, ellers vil vi ha en situasjon som likner ubehagelig på 1914 da den sosialistiske internasjonalen sviktet sine prinsipper og stemte for krigsbevilgningene.

Forrige artikkel– Ukraina er en katastrofe, Europa får regninga.
Neste artikkelDet globale klimabudsjettet og den norske klimapolitikken
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).