Terje Tvedt: – Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv

0

Begrepet godhetstyranniet har hjemsøkt norsk politisk debatt en stund, særlig etter at Sylvi Listhaug brukte det i innvandringsdebtatten.

Men det var ikke hun som skapte begrepet. Det var professor Terje Tvedt, og han skriver i en kronikk i Aftenposten om hvorfor begrepet er viktig og hvorfor den politiske eliten er så rasende på det.

Begrepet ble først brukt i en studie av maktformer innenfor norsk bistands- og fredspolitikk. I Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt, utgitt av Makt- og demokratiutredningen i 2003, introduserte jeg to begreper som henger sammen: Det nasjonale godhetsregimet og godhetstyranni.

Jeg hadde over mange år dokumentert hvordan erfaringsbasert kunnskap gang på gang innenfor bistandssystemet ble ignorert. Den grunnleggende årsaken til dette var makten til et moraliserende dogme:

Bistanden var god og bistandsarbeideren drev med gode ting. Kritiske analyser av dens praksis måtte derfor fordømmes, i siste instans, fordi det kunne føre til at liv gikk tapt.

Hva som til enhver tid ble definert som den udiskutabelt «Gode handling» innenfor bistanden endret seg imidlertid radikalt hele tiden, nesten med lovmessig regularitet, fra det ene tiåret til det andre.

Tvedt brukte altså begrepet godhetstyranni for å sette søkelys på en viss form for hersketeknikk som brukes gang på gang av makthaverne i Norge når de vil hindre politisk debatt om sin egen politikk.

Begrepene godhetsregime og godhetstyranni innebærer å sette søkelys på en uhyre sentral form for makt i det postmoderne, mediale samfunn, noe makt- og demokratiutredningen lyktes i. For der godhetstyranniet hersker vil ikke bare reelle, saklige diskusjoner om hva som skal være statens politikk undertrykkes, men meningsfulle samtaler om individuell og kollektiv moral gjøres umulig. …

En av årsakene til at deler av den meningsbærende eliten i Norge er så monomane i sitt angrep på akkurat disse begrepene er fordi de setter skarpt søkelys på denne elitens tenkemåter og maktformer. Det var jo nettopp en mur av retorikk om godhet, med mange av de samme politikerne i spissen som nå kritiserer begrepet for å signalisere ondskap mot flyktningene fra Midtøsten, som stilnet all realitetsorientert debatt om bombingen av Libya våren 2011. Det var bare ett argument som var moralsk gangbart da i Norge:

Å bombe for å kjempe for menneskerettigheter. Det var De gode som ville bombe, mens de som var motstandere av bombing, var kynikerne; de egoistiske, de som ikke følte nok for de forfulgte i Libya.

Den såkalte stortingsdebatten som fulgte etter at Jens Stoltenberg de facto hadde erklært Libya krig demonstrerer dette til alt overmål. De var så gode alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF). Sistnevnte begrunnet sin støtte til bombinga slik:

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling.

Og ingen av de andre debattantene og absolutt ingen i de norske mediene pekte på det absurde i å begrunne krig med godhet. Hvis du først har erobret godhetstronen, så hersker du over debatten. De som kritiserer deg eller ditt standpunkt beviser jo dermed at de er onde. Terje Tvedt skriver:

Godhetstyranniet er en ny form for maktutøvelse, og grunnen til at det så ofte påvirker debattklimaet nå avspeiler både dype historiske prosesser i forholdet mellom sekularisme og lutheranisme, trekk ved det postmoderne samfunnet generelt og spesielt den nye meningsbærende elitens sosiale bakgrunn.

Denne nye elitens samtidsimperialisme overfor fortiden innebærer at alle som har kjempet for sosiale og politiske fremskritt, arbeiderbevegelsen og solidaritetsbevegelsen, blir modellert og omformet til et speilbilde av deres egen banaliserende moralisering.

Nå har det jo vist seg at Norges krig mot Libya var katastrofal, den ødela et av Afrikas mer velfungerende land og la det i hendene på jihadistiske militser, og hele krigen må sies å ha vært en forbrytelse mot menneskeheten. Men den ble ikke diskutert i Norge, fordi godhetstyrannene klarte å selge den som en barmhjertighetshandling.

Bedre er det ikke i Syria. Der har Norge vært en aktiv deltaker i den krigen som har drevet 12 millioner mennesker på flukt og lagt millionbyer i grus, og det uten at det har vært noen protester å snakke om. Og igjen er det godhetstyranniet som har gått imperialismens og krigens ærend. Er det ikke på tide å lære?

 

Forrige artikkelUtro kvinder skal stenes til døde: – Hvordan holder vi ellers familien samlet?
Neste artikkel– Klar for Tredje Verdenskrig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).