Noen lærestykker fra den europeiske krisen i Hellas

0
Jens Chr. Andvig

Større kriser blottlegger sammenhenger og maktforhold som ikke ligger så klart i dagen under normale forhold. Krisen i Hellas har i så måte vært usedvanlig lærerik.

Det er trivielt at vi globalt har vi et lappeteppe av land styrt av statsapparat med ulik effektivitet og tilbøyelighet til korrupsjon. Kombinert med frie kapitalbevegelser åpner det opp for at aktører med små bestikkelser av myndigheter i land med svake offentlige apparat kan skaffe seg internasjonalt gyldige formuer som senere kan beskyttes i land med sterke apparat. Innenfor en valutaunion sammensatt av land med stor spredning i statseffektivitet øker muligheten for denne formen for statsarbitrasje. Slikt samkvem mellom land med svake og sterke statsapparat reiser en rekke alvorlig problem i den globale økonomiske styringen. Dereguleringen av finansmarkedene i land med sterke apparat har gjort det lettere å skape investeringsbobler i både hjemland og i land med svake apparat. De siste har enda mindre evner til å rydde opp etter bobler som sprekker. Krisen i Hellas har blottlagt disse styringsproblemene.

hellas euro

Når det gjelder europeisk økonomisk styring vitner Hellas-saken om a) idealet om en uavhengig europeisk sentralbank er en ren fiksjon. Banken følger det minste vink fra de sentrale politikere med militær presisjon ned til den minste euro selv når den bryter egne regler. b) Både sentralbankledelsen og de sentrale politikerne har blitt fanget av finanslobbyer. Varige sentrale personlige bindinger er avdekket. Historiske undersøkelser av enkeltavgjørelser viser det samme. Da det ble klart at gresk gjeld var uhåndterlig, presset europeiske politikere våren 2010 Pengefondet – mot fondets egne regler – til ikke å skrive ned verdien av gjelda. Det kan dokumenteres at politikerne ble presset av sine egne lands banker. Utfallet ble at fordringene ble overført til det offentlige uten å bli skrevet ned i verdi samtidig som den greske staten tok på seg mye av gresk privat gjeld. I prinsippet kan slik gjeld enten i) betales av greske og internasjonale banker, ii) innskytere, iii) av skattebetalere (greske eller utenlandske) iv) gjelden kan nedskrives eller v)den kan stå ubetalt.

Under finanskrisen på Kypros betalte innskyterne en del. Situasjonen når det gjelder Hellas er ennå uavklart, men europeiske politikere synes å satse på fiksjonen om at greske skattebetalere skal betale alt, noe som er økonomisk umulig. Det store spørsmålet er hvordan det har vært mulig i demokratier, ikke bare når det gjelder Hellas, men også i alle andre land har vært mulig for finanssektoren å vippe sine ikke-inn drivbare fordringer over på stat og borgere; hvorfor har borgerne i kreditorland retter sinnet mot grekere istedenfor sine egne banker som ikke bare har vippet sine greske fordringer (men også for eksempel amerikanske) fordringer over på dem? I sin tid – etter den norske boligboblen rundt 1990 – måtte norske banker ta mesteparten av tapene. Ville det vært mulig i dag når økonomer fra banksektoren dominerer norsk offentlighet?

Før euroen ble innført var hovedtyngden av økonomer skeptisk til å innføre en europeisk valutaunion. Hovedinnvendingen var at de ulike landene ville trenge å bevege valutakursene i ulike retninger når de ble utsatt for ytre økonomiske sjokk. For eksempel ville Norge – hvis vi var med – måtte sette kursen ned hvis oljeprisen falt, mens de fleste andre land burde da sette den opp. Dette kunne kanskje være en pris verdt å betale for de praktiske daglige fordelene med én valuta og den europeiske ide, men de færreste forestilte seg hvor dramatiske effektene kunne bli når en tok hensyn til de finansielle bevegelsene når store mellomlandsfordringer internt kunne bygge seg opp. Det vet vi nå. Mindre dramatisk, men viktig på sikt, er at valutasystemet trekker ned veksten i EU med rundt en prosent.

spiegel-forside merkel hellas_edited-1

En annen svakhet – og det gjaldt hele EU-prosjektet – var det demokratiske underskuddet. Alle kunne se at det var sentrale og litt frastøtende teknokratiske og legalistiske trekk ved EU, men oppmerksomheten ble rettet mot former på agurker og forbud mot snus, ikke mot fundamentale demokratiske ordninger. Hellas-krisen klargjorde at underskuddet var fundamentalt: enten finsk eller gresk demokrati kunne gjelde, men ikke begge. En valutaunion vil kreve et felles parlament.

Hva nå? Økonomiske argument taler for at Euro-systemet bør skrinlegges: det gir lavere vekst, vanskeligjør håndtering av ytre finansielle sjokk. Europas maktstilling har blitt betydelig svekket som følge av den manglende evnen til konstruktiv krisehåndtering og vekst drepende sparepolitikk. Det har frosset fast for mye makt til finansinstitusjoner. Rådende økonomisk ideologi gjør det vanskelig å styre interne fordringsforskyvninger som krever at kreditorland ofte enten må øke sine offentlige utgifter eller foreta langvarige realinvesteringer i debitorland som Hellas. Det holder ikke med å lage fall i lønninger og arbeidsløshet i debitorland. Altså, vi lærer at vi vil få nye kriser i Hellas.

Politisk og økonomisk er det en fordel hvis en valutaunion innenfor rammen av EU-systemet kan øke effektiviteten av statsapparatene til de minst effektive og mest korrupte og på den måten redusere finansielle aktørers evne og vilje til å utnytte dem. Det er også på mange måter en fordel når svært korrupte og voldelige regimer ikke har tilgang til egen sentralbank, noe vi har sett flere eksempler på i Vest Afrika. Men denne fordelen har en forspilt ved å la bankene slippe så lett. Så langt vet vi imidlertid for lite om samvirket mellom land styrt statsapparat med sterkt ulike kvaliteter til å si noe presist om hvordan systemet ellers kan forbedres utover at det vil kreve mer kontroll av utgående kapital i land med sterke apparat. Forskning om ulike former for internasjonal kapitalregulering i sammenheng med spredning av kvalitet av lokale statsapparat vil imidlertid kunne føre til bedre forståelse av Hellas krisen og av andre som vil måtte komme.

Politisk er det største problemet at Euro-systemet låser fast en sparepolitikk og et sett av institusjonelle ordninger som lukker potensielt fruktbare handlingsrom: venstreorientert politikk blir en umulighet.

 

Forrige artikkelPanorama da Tolfa verso Roma
Neste artikkelAvslørende: USA og Israel krangler om illegal IS-olje