Massemigrasjon som forretningsmodell

0
Illustrasjon til WEFs agenda for massemigrasjon

Massemigrasjon er et av de store temaene på den internasjonale dagsordenen, og at den politiske striden om migrasjonen hardner til, kan det ikke være tvil om. Det er noen som ikke er i tvil om sin holdning til massemigrasjon, og det er den internasjonale milliardærklubben World Economic Forum. De ønsker ikke bare migrasjon, de ønsker mest mulig av den, og de mener at det er mye å tjene på den. De snakker simpelthen om The Business Case for Migration.

Illustrasjon til WEFs agenda for massemigrasjon
Illustrasjon til WEFs agenda for massemigrasjon

Hvem er World Economic Forum?

World Economic Forum er en privat stiftelse grunnlagt av 1000 internasjonale selskaper med mer enn 5 milliarder dollar i omsetning.

På WEFs hjemmesider kan vi lese hvem som er strategiske partnere, og blant dem finner vi:  JPMorgan Chase & Co., GE, Volkswagen AG, HSBC Holdings Plc, Chevron Corporation, Citi, Allianz SE, Bank of America Corporation, Microsoft Corporation, Nestlé SA, Google.

WEF sier om seg sjøl at:

The World Economic Forum, committed to improving the state of the world, is the International Organization for Public-Private Cooperation.

The Forum engages the foremost political, business and other leaders of society to shape global, regional and industry agendas.

WEF ønsker simpelthen «å forbedre verden», slik det fortoner seg best fra synspunktet til de 1000 rikeste selskapene.

I statuttene heter det at

The Foundation is an international organization integrating leaders from business, governments, academia and society at large into a global community committed to improving the state of the world. To achieve its mission, the Foundation acts as a catalyst for thought leadership and action mainly in the form of public-private partnerships. For this purpose, the Foundation identifies issues on the global, regional and industry agendas, seeks solutions and, wherever possible, creates partnerships for action.

Gjennom WEF vil altså verdens 1000 rikeste selskaper skape en plattform for å forandre verden med sikte på mer «offentlig-privat partnerskap» (også kalt privatisering). De vil definere viktige politikkområder, finne løsninger (som de synes er fordelaktige) og skape grunnlag for å gjennomføre dem (så langt de greier).

Jeg har kalt det årlige møtet i WEF i Davos for Monopolkapitalens verdenskongress, og det er vel ikke så langt unna sannheten.

world economic forum

The Business Case for Migration

Migrasjonen er blitt behandlet på flere møter i WEF, og det er svært entydig hva millliardærklubben mener om dette spørsmålet. På konferansen i 2013 var massemigrasjon et hovedtema og forumets linje ble nedfelt i et dokument som har den talende tittelen The Business Case for Migration.

I konklusjonen sies det:

It is an unexceptionable fact that well-managed migration policies can contribute to national, regional and global economic growth. Migrants at both ends of the skills spectrum can play a role – by doing work that locals are unwilling to do (even during recession), as well as doing work that locals cannot do because they lack the skills. The competitiveness of companies, on which most modern economies depend, can clearly be enhanced by migrants and migration. Restrictive and inflexible government policies put companies at risk of losing out in the global competition for limited skills and can undermine their overall competitiveness. Moreover, migrants are big business – both as entrepreneurs who create work, and as consumers  who create demand.

Altså: Kapitalen trenger migrantene, både de som har spesialkompetanse og de som er villige til å gjøre arbeid som den lokale arbeidskrafta ikke er villig til å gjøre. (Retorisk tilføyelse: kanskje uviljen for eksempel kommer av dårlig lønn eller dårlige arbeidsforhold?)

The World Economic Forum’s Global Agenda Council on Migration provides a microcosm of how a coalition can be developed to promote migration. The private sector has interests in accessing talent from around the world and developing new markets. Governments, in the interest of business competitiveness and economic growth, need to change the tone of the debate and make the case for migration. Civil society and the international community, as guardians of decent work and migrants’ rights, must see themselves as partners of the private sector. Bringing together these stakeholders, along with migrants themselves, for an honest and objective debate is imperative to establish effective migration policy.

WEF mener at privat sektor, det vil si kapitalistene, er interessert i å sikre seg talent fra hele verden, og da er migrasjon en nødvendighet. Derfor mener de at regjeringene må sørge for at det blir en positiv holdning til migrasjon («forandre tonen i debatten») og at det sivile samfunnet må sørge for anstendige vilkår for migrantene.

Soros og Schäuble på World Economic Forum
Soros og Schäuble på World Economic Forum

Konsekvent nyliberalisme

Det er ikke noe oppsiktsvekkende i at milliardærklubben ønsker massemigrasjon. De 1000 største selskapene i verden opererer globalt. For dem er nasjonalstater mer å se på som hindringer enn som fordelaktige. De ønsker størst mulig tilgang til alle ressurser over alt, når som helst, enten det gjelder råvarer, energi, matjord, vann – eller arbeidskraft. For dem er folk brikker som skal måkes fram og tilbake over jordkloden etter hvor det er mest behov for dem.

Dette er nyliberalisme av den moderne globalistiske typen. Det er den samme tenkninga som ligger bak avtaler som TTIP og TISA, de globale korporasjonenes interesser skal stå i første rekke.

En stor ulempe med nasjonalstater, sett fra milliardærenes side, er at de kan sørge for nasjonal, demokratisk kontroll av arbeidsmarkeder, råvarer og ressurser. Dette er uakseptable hindringer sett fra korporasjonenes ståsted.

De røde tallene viser amerikanske militærøvelser i 2012. De svarte tallene viser treningsprogrammer.
De røde tallene viser amerikanske militærøvelser i 2012. De svarte tallene viser treningsprogrammer.

Den nye plyndringa av Afrika

Som jeg har vist tidligere står vi foran en ny runde av kolonialistisk plyndring av Afrika. Massemigrasjonen spiller en rolle i denne sammenhengen. Korporasjonene ønsker å sikre seg Afrikas enorme naturressurser, enten det gjelder olje, gass, gull, uran, fosfat, gener, vann, matjord osv. For å sikre seg dette, er de klare for kriger. Det er derfor USA har skapt Africom, og det er derfor også EU er klare for flere militære eventyr i Afrika. Disse krigene fører allerede til massemigrasjon. Det samme gjør den ekstreme utplyndringa.

John Pilger skrev nylig at «en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Korporasjonene ønsker ikke at Afrikas ungdom skal organisere seg for å bekjempe nyliberalismen og nykolonialismen og skape seg levedyktige samfunn som rår over sine egne ressurser. Da er det mye bedre å jage dem ut på landeveien på jakt etter arbeid et annet sted, uten røtter, uten nettverk og fullstendig prisgitt det arbeidet kapitalen aller nådigst vil gi dem nederst på stigen i Europa, eller i mye mindre grad i USA og Canada.

I The Business Case for Migration argumenteres det sterkt for nettopp massemigrasjon i Afrika:

Africa’s greatest assets – its people – deserve no less than a new concerted push by all concerned to unleash talent mobility. The continent’s future depends on it.

Det hevdes her og der i dokumentet at migrantene og deres hjemland også har noe å tjene på kapitalens migrasjonspolitikk. For migrantene er det å (eventuelt) få jobb som (eventuelt) kan gi dem høyere lønn og bedre muligheter enn i hjemlandet. Og for hjemlandet er det at migrantene vil sende penger hjem.

Men det er aldri noe land som er blitt rikt på at migrantene har sendt penger hjem. Dette er et nykolonialt forhold. Dette er forholdet mellom Nepal eller Filippinene og gulfstatene, dette er veien til permanent underutvikling og permanent slaveri.

WEF argumenterer overbevisende for at kapitalistiske korporasjoner har svært mye å tjene på at arbeidskraft og talent er tilgjengelig for dem over hele verden, hvor de måtte ønske det og når de måtte ønske det, og i den mengden de måtte trenge. Dette er åpenbart i deres interesse som kapitalister med jordkloden som lekeplass. Argumentene for at denne politikken deres tjener folk flest, enten i koloniene eller i de imperialistiske hjemlanda, er heller tynne. Men det er vel derfor WEF mener at regjeringene må jobbe hardt for å skape tilslutning til denne politikken, og ikke minst sørge for «en god tone i debatten».

 

 

Forrige artikkelEt flertall av britene vil forlate EU
Neste artikkelRasende bønder møtte Hollande med pipekonsert
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).