Krigen i Syria: Bakgrunnen

0

Del 1. I denne delen taes opp noe av bakgrunnen for krigen, hvem som stod bak og hvordan det ble organisert.

Propaganda og fakta: En krig om gass og olje. 

`Borgerkrigen` i Syria er en krig om råstoffer og om kontroll med et globalt energimarked. La oss se på bakgrunnen: Hovedaktører blant utenlandske krigførende grupper i Syria, er gass-eksportører med interesser i 1 av 2 omstridte rørlednings-prosjekt. Det dreier seg om utbytte fra verdens største jordgass-reserver i Persia-gulfen; i havet mellom Iran og Qatar. På engelsk kalles området South Pars-Gas-Condensate Field. Sammen med North Dome Field, verdens til nå største oppdagete gassfelt. Både Iran og Qatar krever rett til å ta ut gass derfra og ifølge det internasjonale energibyrået, IEA, er reservene 1800 trillioner kubikk-fot, omregnet 51 billioner m3 naturgass og 50 milliarder eller 7,9 milliarder oppdaget m3 fat (barrels) gass. Gassfeltene dekker et område på 9 700 km2, hvorav 3 700 km2 i South Pars på Irans side og 6 000 km2 i North Dome i Qatars territorial-farvann. Begge land startet forberedelsene på å produsere i 1989.


 

Helmut Scheben: Bakgrunn for krigen i Syria: 

Helmut Scheben, var fra 1993 til 2012 redaktør og journalist i sveitsisk TV, SRF, 16 år i sveitsisk dagsrevy. http://www.infosperber.ch/Artikel/Politik/Syrien-ein-Krieg-um-Gas-und-Ol


 

Gass fra Qatar, alternativ til russisk monopol: I 2009 foreslo Qatar å bygge rørledning for å frakte

Helmut Scheben: Geboren am 31. August 1947 in Koblenz (Deutschland). Von 1980 bis 1985 Presseagentur-Redaktor und Korrespondent für Printmedien in Mexiko und Zentralamerika. Ab 1986 Redaktor der «Wochenzeitung» in Zürich. Ab 1993 Redaktor verschiedener Sendungen im Schweizer Fernsehen. Seit 1995 Redaktor der SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)
Helmut Scheben: Født 31. August 1947 i Koblenz (Tyskland). Fra 1980 til 1985 redaktør og korrespondent i Mexiko und Sentralamerika. Fra 1986 redaktør for «Wochenzeitung» i Zürich. Fra 1993 redaktør for forskjellige sendinger på sveitsisk TV. Fra 1995 redaktør for SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)

jordolje gjennom Saudi-Arabia, Jordan og Syria til Tyrkia og derfra til Europa. Ved å minimere produksjons- og transportkostnader ville Qatar bli mer konkuranse-dyktig på det europeiske markedet. Vestlige industriland støttet prosjektet for å svekke Russlands stilling i energisektoren og redusere europeisk avhengighet av russisk gass. Russerne prøvde å hindre det. De satset på et konkurrerende prosjekt som så for seg en rørledning, som kunne pumpe iransk gass gjennom Irak til Latakia i Syria og derfra til Europa. Gjennom en avtale med Iran og deres allierte i Syria så russerne åpenbart større muligheter til å påvirke priser, men også til markedsføring av oljeforekomstene ved det kaspiske hav og i sentral-Asia.

Scenariet beskrives av Mitchell Orenstein i oktober 2014 i Foreign Affairs, et tidsskrift med fokus på USAs utenrikspolitikk. Orenstein underviser i Øst-Europa-politikk ved universitetet i Pennsylvania: Assad ville ikke være med på Qatars rørledningsprosjekt. »Russland la et hardt press på Assad for å unngå at landets stilling på det europeiske gassmarkedet ble svekket. Til slutt gikk Assad med på en avtale med Iran. I juli 2011 ble det meldt om en rørledning fra Iran via Irak og Syria til 10 milliarder-dollar. Avtalen ble signert i juli 2012.

Qatar og Saudi-Arabia trakk i trådene bak oppstanden: Men akkurat da hadde `arabisk vår` allerede begynt å endre forholdene i Midtøsten. Det som står fast er at Qatar allerede i 2011 begynte å finansiere væpnet oppstand mot Assad og at i alle fall UK, USA, Frankrike og Tyrkia var involvert i planene og støttet dem.

Selvfølgelig er det umulig å forklare konflikter om rørledninger og markedsføring av gass som eneste årsaksfaktor. Strid om rørledning var ikke mer enn en blant flere viktige faktorer som drev Syria inn i krig. Også fra Saudi-Arabia fløt store summer til etablering av væpnete enheter. Det gjaldt å destabilisere Syria med terror forå få til et `regime-skifte`. For å styrte Assad hadde saudier lenge smidd planer. De ville blokkere iransk sjia-innflytelse i regionen og demontere aksen Teheran-Damaskus-Hisbollah.

 

images-3_17.jpeg

Tyrkia: Transittland for penger, våpen og hellig-krigere: 

NATO-Tyrkia spilte en nøkkelrolle i starten av Syria-krisen. President Erdogan regnet med høye inntekter på rørledning gjennom Tyrkia. Han ville redusere sin avhengighet av russisk energi. Det kan være forklaringen på at han så fanatisk gikk inn for Assads fall. Fra 2011 ble Tyrkia transittland og sentrum for all eksport av våpen og krigere til Syria. Det ble riktignok dementert av Ankara, men bevisene på samarbeid mellom tyrkiske militær -og e-tjeneste med jihadister i Syria er overveldende.

Nøyaktig dokumenterte studier om samarbeidet ble lagt fram av Nafeez M. Ahmed en britisk journalist. Han underviste ved Sussex University og skrev for Guardian. Ahmed sa at  Tyrkia kjøpte olje fra IS og garanterte samtidig inntekter til de hellige krigerne på 1 milliard dollar.

Militær destabilisering er planlagt «over there»: 

Obama-administrasjonen med sine vestlige allierte var på et meget tidlig tidspunkt av konflikten nøye informert om terroren fra jihadister i Syria. Om vi studerer offisielle uttalelser fra USAs UD nøye, finner vi en pressemelding fra 11/12-12, der det heter at terrorgrupper opererte i Syria allerede i 2011. En av gruppene, al-Nusra-fronten, har tatt på seg ansvar for 600 attentat siden november 2013: «Attentatene har variert fra 40 selvmordsangrep og angrep med lette håndvåpen, improviserte angrep med ulike eksplosiver i storbyene Damaskus, Aleppo, Hamah, Dara, Homs, Idlib og Dayr al-Zawr. Et meget stort antall uskyldige sivile er drept i disse attentatene.

I samme pressemelding ramses opp flere radikal-islamske grupper i Syria, som ifølge ordre fra presidenten er på listen over «terror-organisasjoner i utlandet». Når den skriver at væpnete ekstremister har operert i Syria fra november 2011, betyr det ikke at de plutselig dukket opp i november 2011. Bare de med inngående kjennskap om hva det går på når det gjelder såkalte «opprørs-operasjoner», vet at det kan ta måneder og år å rekruttere, væpne og lære opp en slik opprørsgruppe. Det varer enda lenger til den har bygget støttepunkter og forsyningsveier og opprørs-operasjoner som virker i operasjons-området. Det er altså ingen tvil om at den mål-rettete militære destabiliseringen av Syria var i full gang allerede i 2011, mens det daglig ble gjentatt og referert i vestlige medier at Assad bombet fredelige demonstranter.

Ifølge Orenstein overførte Qatar alene 3 milliarder US-dollar til Syria-opprørere fra 2011 til 2013 og tilbød enkelt-desertører fra Syrias armé 50 000 dollar. CIA ga `opprørere` opplæring ved US-baser i Qatar, mens Al Jazeera-kanalen i Qatar propagerte holdningene til den syriske opposisjonen.

ruiner syria

Arabisk vår som katalysator for interne konflikter: 

Selvfølgelig ble ikke krigerne bare ført inn i Syria utenfra, men det var også internt historisk betingete konflikter mellom maktsentret rundt Bashar al-Assad og opposisjons-grupper, klans- og stammeledere. Gammel urett og hat mellom etnisk-religiøse grupper var også del av det. En politisk tsunami fra `arabisk vår` ble en katalysator for konflikten. Et muslimsk brorskap hadde ikke glemt at syriske regjeringsstyrker knuste oppstanden i Hama i 1982. Tidlig i 2011 ble en «Syria-revolusjon» aktivert på Facebook. Knapt noen visste da at den ble satt opp i Sverige, av folk fra muslimsk brorskap. (kilde: Karin Leukefeld: Flächenbrand, Köln 2015, s 15) 

Demonstrasjoner i ulike landsdeler ble kvelt i starten av politi og e-tjeneste. Grupper i Syria var på sidelinjen, økonomisk tilbakeliggende og under elendige forhold. De ventet på rop om opprør som nå kom i mange moskeer. Da alt det skjedde, svingte Assad taktstokk mellom en militant undertrykking og tilbud om reformer. Vannkanoner ble satt inn mot opposisjonens propaganda-mølle, mens reformtilbudet ble med kontant avvist av en væpnet opposisjon.

Da situasjonen lynraskt eskalerte i blodig borgerkrig, hang det sammen med at regjeringen i Damaskus ikke så annen utvei enn å møte terrorgrupper med massive militære slag. Dermed fulgte den nøyaktig opp terroristenes planer. Opposisjonen kunne framstille bildet av regimet for den internasjonale opinion som vi nå kjenner: Et regime som angrep hele byområder med artilleri og bomber fra luften.

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 4/2-2016. Kilde: Helmut Scheben , 2/12-15, gjengitt av uz/dkp, 5/12-2015.  

Les del 2: Syria: Den skitne propagandakrigen

 

Forrige artikkelAvslørende: USA og Israel krangler om illegal IS-olje
Neste artikkelSyria: Den skitne propagandakrigen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).