Korporasjonene gjør kjempeprofitter på migrasjonen

0

Det britiske innenriksdepartementet setter ut all innkvartering av asylsøkere til tre multinasjonale selskaper G4S, Serco og Capita, og over to tredeler av Storbritannias detention centres drives av en håndfull glbale korporasjoner. (Jeg nøler med å oversette, fordi den pene varianten skulle være mottakssentra, men etter beskrivelsen ville en mer nærliggende oversettelse være fengsler.) Dette skriver Corporatewatch.

There is mounting evidence that these contractors are systematically negligent and provide poor services. However, this is routinely overlooked by the immigration authorities and politicians. One of society’s most disadvantaged and marginalised groups, and the problems they encounter daily, are easily ignored or discounted. Without access to resources, they are often unable to voice their grievances and concerns. The result is that a few big companies are able to make vast profits, while compounding the misery of an already vulnerable group of people.

Det britisk-danske G4S er et av verdens største sikkerhetsfirmaer. De driver også private fengsler, og tjener grovt. I 2014 skrev The Guardian at G4S og Serco tjener millioner av pund på å betale asylsøkere så lite som ett pund i timen for å lage mat og vaske.

Home Office figures showed that in May this year, detainees in centres run by Serco, G4S and other contractors did nearly 45,000 hours of work for a total of nearly £45,500 in pay. Had they been paid at the national minimum wage, the cost would have been more than £280,000.

G4S driver også fengsler og forhørssentra i Israel der det er 6000 palestinske fanger. Antony Lowenstein skriver i The Independent om hvordan migrasjon er blitt big business i Europa.

Immigration is big business. Globally, companies’ like European Homecare and ORS Service have grim records — treating both inmates and guards with contempt. There’s no financial incentive for the firm to provide the best training, healthcare, food or mental health. I’ve witnessed this firsthand in detention centres in both the US and Australia.

Politically, the arrangement also suits both the company and the government, blaming the other when something inevitably goes wrong.

Både i Norge og Sverige har vi sett hvordan massemigrasjonen er blitt ei høne som legger gullegg for private profittører.

De største asylprofittørene i Norge er brødrene Kristian og Roger Adolfsen, som dessuten er storprofittører på barnehager, eldresentre og private sjukehus. Brødrene eier 57% av Norges største kjede av asylmottak, Hero, som i 2014 omsatte for over en halv milliard.

Jeg skrev nylig at menneskesmugling er nå en av de mest profitable bransjene i Europa. Bare i 2015 gjorde smuglerne en profitt på 6 milliarder dollar eller over 50 millarder norske kroner.

Og når denne typen kriminelle har levert varene tar altså en annen typen kjeltrninger over. Spørsmålet er når vi får se den første fusjonen mellom disse to delene av næringskjeden. Eller kanskje den allerede har skjedd?

 

PS:

Og hvem er største eier i for eksempel G4S?

 

  • Invesco 201,675,279 (12.99%)
  • Mondrian Investment Partners Limited 78,613,679 (5.07%)
  • BlackRock, Inc.  88,726,926  ordinary shares (5.71%)

Og som gamle lesere vil vite, så eier Norge 15% av BlackRock. I Invesco eier vi bare 0,27%  Så vi er med, folkens!

 

Forrige artikkelHypocrisy and double-standards of the west
Neste artikkelBankenes krig mot kontanter
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).