Hva betyr valget i Iran? Vant reformistene?

0
En litt spesiell tolkning av hijab-påbudet. Shiraz 2004.

Vi leser i internasjonale medier at «reformistene» vant valget i Iran mot de «konservative». Denne analysen får næring av uttalelser fra Sadeq Larijani, som sier at reformistene fikk støtte av amerikanske og britiske medier under valgkampen. Larijani regnes som en av de konservative i Vokterrådet.

En litt spesiell tolkning av hijab-påbudet. Shiraz 2004.
En litt spesiell tolkning av hijab-påbudet. Shiraz 2004.

Men det er grunn til å være svært skeptisk til slike analyser av politikken i Iran. For det første er ikke skillet mellom reformister og konservative så reelt at det gjør noe, og for det andre er politikken i Iran mye mer kompleks enn som så.

En må være klar over at alle kandidater ved valg i Iran er godkjent av Vokterrådet. Og en bør også være klar over at de politiske konfliktene handler om mye mer enn reform eller ei. Arbeidsløshet, miljøspørsmål, økonomi og korrupsjon er viktige saker for velgerne, og har betydning for valget.

En ny situasjon, men store problemer

Iran har en offisiell arbeidsløshet på rundt 10% og en ungdomsarbeidsløshet på 25%. Eksporten har ligget i dødvanne på grunn av sanksjonene og BNP har vært fallende etter finanskrisa. Dette er de store problemene i det iranske samfunnet.

Atom-avtalen og opphevelsen av sanksjonene har plutselig gjort det mulig å skape noenlunde normale forhold til omverdenen, og dette lengter iranerne etter.

Nå kan Iran bli fullverdig medlem av SCO. Iran kjøper våpen av Russland og utvikler samarbeidet med Kina. Vi snakker om et land med et innbyggertall nesten på linje med Tyskland (ca. 80 millioner). Og vi snakker om et land med et høyt nivå på utdanning og forskning. Målt etter antall vitenskaplige artikler lå Iran på 48. plass i 2000. Nå ligger landet på 16. plass.

mullakapital

 

Mullakapitalisme og korrupsjon

Iran har en svært spesiell form for kapitalisme. I 2004 ga jeg ut heftet ”Iran – mullakapital og geopolitikk” der jeg valgte å kalle denne spesielle formen for kapitalisme for mullakapitalisme:

Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene (bonyad) og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt. Ironisk nok er bonyadene en arv fra sjahens tid, da det også eksisterte denne typen stiftelser. De ble kritisert for å være de facto økonomiske monopoler og kontrollsystemer under et dekke av veldedighet. De ble derfor konfiskert og nasjonalisert under den islamske revolusjonen, og nå er de nok en gang gjenstand for akkurat den samme kritikken som under sjahen. Kamuflert som velferdstiltak for de fattige, men i virkeligheten til beste for de rikeste. De over 100 bonyadene er fritatt for skatt og offentlig innsyn, får rikelig med subsidier og religiøse donasjoner, og står til ansvar bare overfor Lederen. Sjøl ikke regjeringa kan gripe inn overfor dem. De bidrar i sterk grad til at Irans økonomi fortsetter å være så skakkjørt som den er.

Dette gjør også at korrupsjonen er grodd fast i systemet. Korrupsjonen i Iran er blant de verste i verden.
President Hassan Rouhani har forsøkt å bekjempe korrupsjonen, og i den grad han har oppnådd noe, så er det populært blant folk.

Men samtidig er Rouhani en del av dette systemet sjøl, og han har også aktivt beskyttet noen av de mektigste stiftelsene mot innsyn og kritikk.

Innkjøringa til Tehran med vulkanen Damavand i bakgrunnen
Innkjøringa til Tehran med vulkanen Damavand i bakgrunnen

Reformister og oligarker

Reformistene tok alle setene ved lokalvalget i Tehran meldes det. Men hvem er disse reformistene? President Rouhani er en av dem, men lista toppes av tidligere president Akbar Hashemi Rafsanjani. Rafsanjani er en maktpolitiker av rang, og en av de mest sentrale mullakapitalistene som er blitt så rik fordi han kontrollerer den viktige pistasjnøttproduksjonen i landet. Dessuten er han storaksjonær i over hundre selskaper som igjen spiller en viktig rolle i landets økonomi.

Utenrikshandelen er delt mellom prestekapitalistene. For eksempel er handelen med store deler av Asia, deriblant Kina og Japan, reservert for Rafsanjani-Bahremani-klanen, som også håndterer mesteparten av utenriksinvesteringene i Irans oljesektor. Åpninga mot Kina og den nye silkeveien vil gi store inntektsmuligheter til denne klanen. Irans øverste leder er Ayatollah Sayed Ali Khamenei. Det er hans kontor som håndterer våpenhandelen. Den gir store fortjenester til den delen av presteskapet som Lederen favoriserer.

Det er fint at det står litt i avisene igjen om Iran. Men nesten ingenting av det bygger på grundig analyse eller på undersøkelser i landet. Det er dumt. Iran er et stort og interessant land. Jeg har besøkt det tre ganger og gjør det gjerne igjen.

Landsbyen Masuleh ikke langt fra Kaspihavet
Landsbyen Masuleh ikke langt fra Kaspihavet
Forrige artikkelArbeidsliv i oppløsning
Neste artikkelElecciones en Irán. Qué reformistas han ganado?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).