Hva betyr erobringen av Aleppo?

0

Etter at regjeringslojale styrker i Aleppo har vært isolert og beleiret på en liten flik av byen, er nå situasjonen snudd på hodet. Med støtte fra russisk flyvåpen har de syriske regjeringsstyrkene nå erobret mesteparten av byen, og nå er det jihadistene som er omringet og beleiret i små lommer. Dette skriver Rober Fisk i The Independent.

But the tables have turned. It is the rebels themselves who are now surrounded, along with the tens of thousands of civilians in their sector of the city – but they have no airport to sustain them.

On the basis of so many other battles in this appalling war, there is unlikely to be any offensive for the centre of this greatest of Syrian cities; rather it will be a slow and grinding siege to force the insurgents to surrender.

Dette betyr at forsyningslinjene til jihadistene er brutt. De kan ikke lenger få inn mat, utstyr, våpen og rekrutter fra Tyrkia. Og det er et langt skritt nærmere en stenging av grensa mot Tyrkia. Krigen om Aleppo har også ført til at enda flere syrere har flyktet fra sine hjem.

Men hva vil skje nå? spør Fisk. Vil den syriske armeen gå mot Palmyra for å gjenerobre den gamle romerske byen? Eller er det det sjølproklamerte kalifatets «hovedstad» Raqqa som atår for tur?

Jihadistenes serie med nederlag etter at Russland gikk inn i krigen med sine bombefly har fått Saudi Arabia til å true med å sende inn sine egne bakkestyrker. Dette sa brigadegeneral Ahmed al-Asiri i et intervju med TV-kanalen al-Aarabiya 5. februar 2016.

Også Tyrkia har planer om å sende bakkestyrker til Syria. I så fall er det de to sentrale sponsorene til jihadistene som går over fra en krig via stråmenn til sjøl å bli direkte krigførende parter. Dette vil nesten umiddelbart bringe dem i konflikt med iranske, og ikke minst, russiske styrker som kjemper på den syriske regjeringas side.

Man trenger ikke å være alarmist for å understreke hvor farlig dette i så fall vil være. To av USAs mest sentrale allierte i krig med Russland? Og USA sjøl har antakelig allerede noen små enheter av Special Operations Command (SOC) på bakken i Syria. Dette ble i alle fall tydeligvis diskutert i desember mellom Obama, forsvarsminister Ash Carter, visepresident Joe Biden og gemeral Joseph F. Dunford Jr., leder av Joint Chiefs of Staff. Med på møtet var også general Joseph L. Votel, sjef for SOC.

Robert Fisk avslutter sin artikkel nokså dramatisk når han skriver:

… that is a nightmare which both Washington and Moscow must avoid. Otherwise, we’ll find ourselves in another Gavrilo Princip moment – and we all know what happened in 1914.

Men er Washington villig til å gjøre de kompromissene som trengs for å unngå en så farlig opptrapping? Og om Obama, som avtroppende president skulle være det, hva med «krigspartiet» blant neocons fra begge partier?

 

Forrige artikkelSaudi Arabia kjøper jord i USA for å dyrke fôr til melkekyr
Neste artikkelKrigen i Syria: Gassangrepene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).