Hilsen fra Steppeulven

0

Hei igjen kamerater, hei igjen venner og hei igjen fiender og politiske motstandere.

Jeg er en norsk langtransportsjåfør, som under navnet Steppeulven skreiv mellom femti og hundre historier i avisa Klassekampen. Fra første halvdel av åttitallet til siste halvdel av nittitallet, med et lite comeback på totusentallet, da Jon M prøvde å gjenopprette arbeideravisa Klassekampen.

steppeulven
Klassekampen i forrige århundre var en del av en bevegelse, hvor det å være arbeiderklasse blei høyt verdsatt.
En sjømann som kalte seg Kid Carson begynte å sende historier til avisa, om hvordan det var å være kommunist i utenriksfart, og da han gikk i land fulgte jeg opp med verden sett fra landeveien.
Jeg kjørte mye rundt i Europa, og nyheter fra Klassekampen var noe man av og til snappa opp på Presserunden rundt midnatt på bilradioens mellombølge innstilt på 1314, Kvitsøysenderen.

Om det var sånn at folk bare fulgte på, eller om Klassekampen tok et grep veit jeg ikke, men etter noen år var vi en gjeng på rundt tretti arbeiderkorrespondenter. Bølla fra fiskeriindustrien, snekkeren Tor med hammeren, Usynlig som jobba på kontor og mange fler, fra industri, havn, gruve, anlegg, skipsverft og landbruk. Vi fikk egen logo, avisa trykte ei historie i uka fra en av oss, og en fast journalist, Berit Morland tok seg av oss. Vi fikk en skulder å gråte på når avisa radbrakk artiklene våre eller trykte ting vi uttrykkelig hadde sagt ikke var ferdig. Vi hadde seminarer med dyktige journalister og forfattere hvor vi lærte å skrive. Vi hadde egen internavis, Sjøldigger’n, effektivt tilrettelagt av Maskinkjører’n.

Og da forfallet satte inn, ”hva er det med arbeidsfolk liksom, som er så viktig, liksom”, hadde vi en svær avskjedsfest i traileren min en kveld på brygga der Operaen står nå.

Maskinkjører’n kom sist, med drosje, og hadde pekt og fortalt drosjesjåføren at de som sitter der, de er arbeidere, og forfattere. Vi lo.

Kid Carson satt bak rattet, og jeg tror Bølla overnatta?

Minst tre av disse har siden utgitt bøker på anerkjente forlag, eller ”debutert” som det heter i de kretser. Andre har blitt forbundsledere og tidskriftredaktører.

Om det finnes noen norsk eller nordisk tradisjon med arbeiderlitteratur i dag veit jeg ikke, i bokform er det svært tynt, men den bloggen Pål Steigan har dradd i gang, inspirere til å prøve å skrive litt igjen.

Så får vi se…

Forrige artikkelUkraina: Brann i tistlenes leir
Neste artikkelFallet Assange