Nå har også The Economist sett det

0
Fra The Economist

Mine faste lesere vil vite at jeg er svært nysgjerring på konsentrasjonen av makt i USAs finanskapital. I artikkelen Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock? skrev jeg:

…det er sju banker eller finansinstitusjoner som har fullstendig kontroll over det amerikanske finansmarkedet. Det er JP Morgan, Bank of America, Citigroup, Wells Fargo, Goldman Sachs, Morgan Stanley og Bank of NY Mellon.

Men jeg stoppet ikke der, for

…da jeg gjennomgikk aksjonæroversiktene til de sju bankene, så fant jeg en veldig sterk grad av krysseierskap, og det var fire selskaper som pekte seg ut helt spesielt. Det var State Street Corp, Vanguard Group, FMR (Fidelity) og BlackRock. De er alle sammen storaksjonærer i alle disse bankene, slik figuren viser. Dessuten er de storaksjonærer i de megakorporasjonene som eier de fleste merkevareprodusentene i verden.

I artikkelen Makt: Between a BlackRock and a hard place viste jeg at BlackRock

… forvalter direkte 4.500 milliarder dollar. Det vil si ca. fem norske oljefond eller mer enn bruttonasjonalproduktet til både Japan og Tyskland. Det forvalter indirekte 15.000 milliarder dollar. Det er bare Kinas og USAs BNP som er større.

Noen få lesere har kritisert denne analysen og sagt at selskaper som BlackRock bare er passive fondsforvaltere, og at det derfor ikke gir et riktig bilde av makt å se på deres aksjeportefølje. Det britiske tidsskriftet The Economist har derimot kommet til en konklusjon som er på linje med min. I artikkelen Blunt elbows skriver bladet:

HERE’S a puzzle: in bustling Manhattan, where bank branches abound, people pay much more for the privilege of stashing their cash than in sleepy Kansas. Greater competition should reduce charges and fees. Yet there is no sign of such a relationship. That is because much of the competition is phoney, according to a new working paper*.

Antitrust authorities typically gauge competition by looking at how many different banks operate in a given area. But the authors argue that this ignores the fact that a handful of big asset-management firms have large holdings in many of these “competing” banks (see chart). An investor who owns shares in two rival banks would naturally be reluctant for them to compete away profits. To please their shareholders, the banks might keep charges and fees high.

Altså: krysseierskapet mellom banker og det at noen få fondsforvaltere er eiere i samtlige, fører til at det ikke er reell konkurranse mellom bankene – og denne mangelen på konkurranse kan måles. Så viser The Economist til de samme innvendingene som jeg har møtt, og har i grunnen samme svar:

These findings may seem implausible to those who see asset managers like Vanguard and BlackRock as purely passive investors. But even passive funds can be actively involved as shareholders. And firms may themselves decide not to compete in order to keep common owners happy.

Rapporten sier, slik jeg har gjort i artikkelen –En ufattelig sammensvergelse, at det er en stor grad av krysseierskap også i andre bransjer i USA. Og forskerne bruker blant annet framveksten av slike fonds som indikasjon på denne sammensmeltinga av kapitalen. Som det heter i sammendraget:

A generalized HHI (GHHI) that captures both common ownership (the degree to which banks are commonly owned by the same investors) and cross-ownership (the extent to which banks own shares in each other) is strongly correlated with higher maintenance fees, fee thresholds, and deposit rate spreads. We use the growth of index funds as a source of exogenous variation to establish a causal link from GHHI to higher prices for banking products.

Rapporten finner også ut at bankvesenet ikke er den eneste sektoren der krysseierskap opphever konkurransen. Den nevner som eksempel luftfarten, der krysseierskap har økt billettprisene med 3-5%. Det er sant. Eller som jeg har pekt på tidligere: Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.

Og disse megakorporasjonene kontrolleres av sju store banker og finansinstitusjoner – som igjen eier hverandre eller har felles eiere, nemlig selskaper som Vanguard, State Street og BlackRock.

Både rapporten og omtalen av den i The Economist bekrefter altså det bildet jeg har tegnet. Og konklusjonen blir nødvendigvis den jeg allerede har trukket: kapitalen i USA framstår som et megakartell.

Rapporten sier at konkurransemyndighetene i USA til nå ikke har interessert seg for effekten av krysseierskap. Mistenksom som jeg er, ville jeg da ha sett på hvem som kontrollerer disse konkurransemyndighetene.

 

 

 

Forrige artikkelElitens agenda for neste generasjon
Neste artikkel– Valget er enkelt – det er enten Assad eller IS
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).