Demokrati eller regimeskifte?

0

Robert Parry: Er Syrias løsning å blokkere demokratiet?

Eksklusivt: «En langvarig neocon-drøm (neo-com, amerikansk politisk retning, de er sterkt konservative og krigskåte, overs.)) om «regime-skifte» i Syria blokkerer en mulig vei ut av krisen; våpenhvile etterfulgt av valg, der president Assad kan delta likeverdig med mulige motkandidater. Problemet er at det ikke er noen garanti for at Assad vil tape, og dermed kan ikke drømmen oppfylles», skriver Robert Parry. 


Journalisten Robert Parry bidro avgjørende til avsløring av Iran-Contras-skandalen på 1980-tallet for Associated Press og Newsweek.  

Oversatt, forkortet og bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 29/1-2016. Kilde: Robert Parry, 21/12-2015. 


syrian army

Løsningen på krisen i Syria kan være demokrati, dvs at Syrias folk bestemmer hvem de vil ha som sine ledere, men det er Obama-administrasjonen og dens regionale sunni-«allierte», deriblant USA-bevæpnete militante og jihadister, som ikke tar sjansen på en demokratisk løsning, for da kan de ikke nå et felles mål: «regime-skifte».Noen syriske opposisjonsgrupper, som ble samlet under ledelse av saudi-monarkiet i Riyadh, Saudi-Arabia, ville ikke en gang bruke ordet «demokrati» i deres felles uttalelse. New York Times meldte  at «islamske delegater gikk mot bruk av ordet demokrati i den siste uttalelsen. I stedet brukte de begrepet demokratisk mekanisme», ifølge et medlem av en slik militær gruppe som deltok på møtet.

Selv det ble for mye for Ahrar al-Sham, en av de viktigste jihadist-gruppene som er alliert med Al QaidasNusra Front. Ahrar al-Sham sa at de trakk seg fra Riyadh-konferensen, fordi møtet ikke bekrefter Syria-folkets muslimske identitet.

Syrias president Bashar al-Assad har prøvd å holde en sekulær regjering som beskytter rettigheter til kristne, alavitter, shiaer og andre  religiøse minoriteter.

Men likevel er det lite sannsynlig at Assad-regjeringen bare vil overføre makt til opposisjonen. Et opplagt alternativ, som fremmes av Assad og Russlands president Putin, er avtale om en våpenhvile og deretter valg med internasjonale observatører. Da kan det syriske folk velge sine egne ledere.

President Barack Obama insisterte på at Assad er hatet av de fleste syrere. Men er det sant, vil han måtte tape et hvert rettferdig valg. Likevel inntar USA en holdning som stenger Assad ute fra valgdeltakelse. USA vil altså være sikker på å oppnå `regime-skifte` i Syria.

Sagt med andre ord: For å oppfylle neocon-drømmen om syrisk regime-skifte, fortsetter Obama den blodige Syria-konflikten som har drept en kvart million mennesker, som har åpnet for IS og Al Qaida-terrorister og drevet millioner av flyktninger inn i og gjennom naboland og som nå destabiliserer og Europa og skaper fremmedfrykt i USA.På sin side kalte Assad deltakerne på den opposisjonelle saudi-konferansen «terrorister» og avviste tanken på å forhandle med dem: «De ber Syrias regjering forhandle med terrorister. Jeg tror ikke noen ville ha godtatt det i noe land», sa Assad til spanske journalister. Samtidig gjentok han at «mange terrorister får støtte fra utenlandske regjeringer og vi vil kun inngå avtale med den virkelige, patriotiske innenlandske opposisjonen i Syria».

Helomvending: 

Utenriksminister John Kerry sa til journalister, 18/12-15, at han har kontakt med høyere offisielle saudiere og sa at «det etter vår vurdering er noen saker der det selvsagt trengs helomvendinger». Likevel trodde han det var mulig å finne løsninger.

Det viser seg at Obama-administrasjonens har demonisert Assad så til de grader for å holde seg inne med neocons, at Obama nå føler han ikke kan trekke seg fra mantraet om at `Assad må gå!` Så for å tvinge vekk Assad og hindre ham fra å delta i valg må krigen eskaleres. Det må skje, enten ved ytterligere væpning av sunni jihadister eller ved å mobilisere til en større invasjon av Syria der amerikanske styrker konfronterer syriske og nå russiske styrker for å etablere det de i sitt forskjønnende språk kaller «sikre soner» i Syria.

Obama har i stor grad fulgt det første handlingsalternativet. Det tillater Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og andre sunni-allierte å kanalisere amerikanske våpen til jihadister som Ahrar al-Sham. De kjemper sammen med Al Qaidas Nusra Front som begge vil omforme Syria til en fundamentalistisk islamsk stat, et mål som deles av Al Qaidas tidligere filial, men nåværende rival, den islamske staten, IS.

Pensjonert generalløytnant i US-army Michael Flynn ledet forsvarets militære e-tjeneste, DIA. Overfor samme DIA har han kalt Obamas hjelp jihadistene «et valg med forsett». Det er en klar advarsel fra Flynn om at det sannsynligvis vil styrke IS og andre ekstremister.

syria telegram_edited-1

I august 2012 utga DIA en hemmelig rapport. Der ble salafister, det muslimske brorskapet og det som i dag er IS, omtalt som viktigste drivkraft i Syria-revolten. DIA-rapporten fortsatte: «Om oppløsningen av Syria fortsetter, er det mulig å etablere et uttalt salafist-fyrstedømme i Øst-Syria under svart flagg. IS vil også erklære en islamsk stat via allianser med andre terror-nettverk i Irak og Syria». Ved å demonisere Assad omtrent på samme måte som Putin, er det kanskje slik at Obama tror han kan sende ut `myk makt`-propaganda for å få utenlandske motstandere på defensiven, mens han samtidig sørger for å få økt politisk støtte fra amerikanske hauker, men falske framstillinger eller fortellinger kan leve sine egne liv og gjøre det vanskelig om ikke umulig å finne fram til fornuftige løsninger.

Selv om Syria-krisen er blitt en flyktning-tsunami som truer med å oversvømme Europa og USA med anti-muslimsk hysteri, kan ikke Obama se den mest åpenbare løsningen: Å presse alle sider til å godta våpenhvile og valg med internasjonale observatører som gjør det mulig for alle som vil lede landet å argumentere overfor landets velgere.

Dersom Obama har helt rett i at det er et utbredt hat mot Assad, så skulle det ikke være noe å bekymre seg for. Det syriske folket vil da diktere sitt `regime-skifte` ved valgurnene.

Om vi antar at demokrati er et av USA-regjeringens mål for landene i Midtøsten, kan det være selve svaret på utfordringene. Men siden demokrati kan være en uforutsigbar prosess, gir det ikke garanti for `regime-skifte`. Dermed fører Obamas mantra til at demokrati ikke blir del av løsningen i Syria.

 

 

Forrige artikkelNå vil de ta den solidariske offentlige tjenestepensjonen
Neste artikkelFiebre de guerra
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).