CIA-soldaten som ble sjefsterrorist

0
Mokhtar Bel Mokhtar

Minst 25 mennesker ble drept i en terroraksjon i hjertet av Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou. Aksjonen var rettet mot Hotel Splendid og Café Cappuccino i nærheten. Terroraksjonen likner mye på terroraksjonene i Paris og i Malis hovedstad Bamako. Terrorgruppa til «Saharas enøyde sjeik», Mokhtar Belmokhtar, har tatt på seg ansvaret for aksjonen.

belmokhtar
Mokhtar Belmokhtar

Systematisk nedslakting

Øyenvitner forteller at gjestene i Café Cappuccino ble systematisk slaktet ned. Terroristene skjøt folk og sparket til dem for å sjekke om de var døde, og de kom tilbake for å drepe igjen.

En slovensk sosialantropolog sa til Reurters:

They kept coming back. You’d think it was over, then they’d come back and shoot more people. They would come back and see if the white people were moving and then they would shoot them again.

Vitnene sier at terroristene ropte allahu akbar (Gud er størst) før de satte i gang med slaktinga. Akkurat som i Paris og Bamako er det tydelig at hensikten var å ramme vanlige mennesker i dagligdagse situasjoner. Med andre ord var hensikten åpenbart å spre frykt, terror.

CIA-soldaten Mokhtar Belmokhtar

Algirereren Momhtar Belmokhtar ble rekruttert og trent av CIA i Afghanistan for å slåss mot Sovjetunionen. Det var der han ble visstnok ble truffet av en granatsplint slik at han mistet det ene øyet. I Afghanistan hadde han også kontakt med den pakistanske etterretningstjenesten ISI. Som en herdet terrorist kom han tilbake til Algerie i 1993. Der ble han med i jihadistgruppa GSPC, Salafist Group for Preaching and Combat, som ifølge Mohammed Samraoi, daværende nestleder i Algeries kontraspionasje, ble opprettet av den algirske etterretningstjenesten. Denne gruppa kaller seg nå al-Qaeda in the Islamic Maghreb (AQIM).

De hemmelige tjenestene i Algerie gikk systematisk inn for å rekruttere tidligere Afghanistan-jihadister, og det er ikke utenkelig at de fikk sine informasjoner fra CIA eller ISI. I 2012 splittet Belmokhtar fra AQIM og opprettet al-Mua’qi’oon Biddam (Those who Sign with Blood) brigaden. Denne gruppa tok på seg ansvaret for terroraksjonen i In Amenas i 2013. Rett etterpå gikk de sammen med ei annen jihadistgruppe og dannet Al-Mourabitoun.

Belmokhtar er blitt meldt død flere ganger, men det er sannsynligvis for å bygge opp myten om ham som den udødelige. Tilhengerne kaller ham han som ikke kan fanges. Gruppa hans sto i hvert fall bak terrorangrepet i In Amenas i Algerie 16. januar 2013 da blant annet ansatte i Statoil ble rammet. Og den skal ha stått bak terroraksjonen mot et luksushotell i Malis hovedstad Bamako 20. november 2015 da 21 mennesker ble drept.

I mai 2013 rettet den samme gruppa dødelige angrep mot Nigers hær i Agadez og det franske selskapet Areva som driver urangruver i Niger.

Hvem står bak Belmokhtar?

Ifølge franske kilder er det i første rekke Qatar som sponser jihadistgruppene i Mali. Nettavisa france24.com skriver:

The first accusations of Qatari involvement with Tuareg separatists and Islamist groups came in a June 2012 article in respected French weekly the Canard Enchainé.

In a piece title “Our friend Qatar is financing Mali’s Islamists”, the newspaper alleged that the oil-rich Gulf state was financing the separatists.

It quoted an unnamed source in French military intelligence saying: “The MNLA [secular Tuareg separatists], al Qaeda-linked Ansar Dine and MUJAO [movement for unity and Jihad in West Africa] have all received cash from Doha.”

A month later Sadou Diallo, the mayor of the north Malian city of Gao [which had fallen to the Islamists] told RTL radio: “The French government knows perfectly well who is supporting these terrorists. Qatar, for example, continues to send so-called aid and food every day to the airports of Gao and Timbuktu.”

Den geopolitiske eksperten Mehdi Lazar skrev i franske L’Express i desember 2012 at Qatar er dypt infiltrert i Mali.

Qatar har etablert et nettverk av institusjoner som landet finansierer i Mali, inkludert madrassaer, skoler og veldedighetsorganisasjoner. Mali har store olje- og gassforekomster og trenger hjelp til å utvile infrastrukturen. Qatar er godt plassert til å hjelpe og gjennom gode forbindelser til et islamiststyrt Nord-Mali kan landet også utnytte Malis rike goll- og uranforekomster.

Ifølge Gatestone Institute er Qatar nå en større sponsor for jihadistisk terror enn Saudi Arabia.

USAs krig om Afrika

I januar 2015 skrev jeg om USA og operasjon Flintlock:

USA har bygd opp den militære enheten AFRICOM til å samordne sine militære eventyr i Afrika. Denne styrken er operativ i mer enn 35 land og holder hyppige øvelser på kontinentet. Nylig har USA etablert to dronebaser i Tsjads naboland Niger og en i Tsjad. Det siste påskuddet var den nigerianske jihadistgruppa Boko Harams bortføring av et par hundre skolejenter i Nigeria. Det politiske klimaet for denne aksjonen ble skapt av førstedame Michelle Obama og hennes #BringBackOurGirls-kampanje. Der brukte presidentkona også den seinere fredsprisvinneren Malala Yousafzai som cover for sin kampanje. Kampanjen ble fort gjennomskuet som en humanitær dekkoperasjon for noe som først og fremst handlet om å gi USA et påskudd til å bygge opp baser i Sentral-Afrika.

John Pilger skrev i 2013 at

«en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Exercise Flintlock er en del av USAs såkalte Trans-Sahara Counterterrorism Partnership. Formålet er angivelig å trene opp lokale militæravdelinger i å bekjempe terrorisme, men det er helt opplagt at formålet er å fremme USAs militære interesser i Sentral-Afrika.

Øvelse Flintlås for 2015 starter i N’Djamena i Tsjad 16. februar, og gjett hvem som skal være med? Jo, blant en rekke andre land også USAs tamme fjellaper – Norge. AFRICOM skriver:

Over 1,200 personnel will be involved in Chad-hosted Flintlock ‘15, with outstations in Niger, Nigeria, Cameroon and Tunisia. Participants are from Burkina Faso, Denmark, Canada, France, Germany, Italy, Mauritania, the Netherlands, Belgium, Sweden, Norway, Senegal, Spain, the United Kingdom, Mali, Czech Republic, Estonia, Lithuania and the United States.

Krigen mot terror som aldri lykkes

I Afrika ser vi det samme som i Midt-Østen: Jo mer USA kriger mot terror, jo mer terror blir det, og ikke sjelden viser det seg at terroristgruppene har forbindelser til USAs hemmelige tjenester eller de hemmelige tjenestene til en av USAs nærmeste allierte. I Afrika dreier det seg i første rekke om Saudi Arabia og Qatar.

Om Belmokhtar ikke lenger står på CIAs lønningsliste, så har han og gruppa hans store fordeler av at USA og NATO med Norge som villig leiesoldat ødela Libya, slik at Belmokhtar kunne får våpen og rekrutter derfra.

Det handler om Afrikas ressurser

En situasjon med terror, krig og kaos er ideell for imperialistmaktene for å rive land i stykker og rykke fram for å sikre seg tilgangen til Afrikas enorme naturressurser. En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble AfricomObama har fulgt opp denne strategien og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.

Og som jeg har forklart tidligere så handler det om Afrikas naturressurser.

Forrige artikkelCO2-utslipp og klimaendring – noen enkle fakta og noen ikke fullt så enkle konklusjoner om å legge om til fornybar energi
Neste artikkelUSA – bra kongressrapport om Syrien!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).