Valget i Frankrike: Storkoalisjonen lyktes, men var det smart?

0

I den andre omgangen av det franske regionalvalget lyktes ikke Front National (FN) å vinne en eneste region, til tross for at partiet hadde vært størst i seks av tretten regioner i første valgomgang. De to dominerende partiene, Sosialistpartiet (PS) til François Hollande og Republikanerne (LR) til Nicolas Sarkozy lyktes dermed med sin taktikk. Taktikken gikk ut på å lage en stormobilisering mot FN, der PS trakk sine lister og oppfordret velgerne til å stemme LR der det kunne gi en taktisk fordel. Dermed ble det ikke noe kontor i regionaladministrasjonen i Lille for Marine le Pen, slik det så ut etter første valgomgang.

Statsminister Manuel Valls gikk så langt i mobiliseringa at han sa at det ekstreme høyre står for «en splittelse som kan føre til borgerkrig».

Mobiliseringa lyktes, i den forstand at valgdeltakelsen økte fra 50% i første valgomgang til 58% i andre omgang. Men det forhindret ikke at FN fikk sitt største stemmetall noensinne med 6,63 millioner stemmer og en tredobling av antall regionalrepresentanter. Ved regionalvalget i 2010 var stemmetallet deres 2,2 millioner.

Den franske eliten fikk sin seier, men til hvilken pris? Der Spiegel mener at valget betyr at det franske topartisystemet har brutt sammen. Når Hollandes parti til de grader har bedt sine velgere om å gå mann av huse for å stemme for «erkefienden» Sarkozys parti, hvordan kan de så i ettertid opprettholde illusjonen om «skjebnekampen» mellom «venstresida» og «høyresida»?

Og hvor smart var det å gjøre FN til det dominerende opposisjonspartiet? Hadde de vunnet en region eller to, ville de sitte med et medansvar for de dårlige tidene foran presidentvalget i 2017. Nå vil de framstå som «den store krafta som ikke har fått sjansen», og de vil kunne dra offerkortet for hva det er verdt.

For noe annet som ble tydelig ved dette valget er hvordan det franske valgsystemet tillater storstilt manipulasjon. I andre land holder man lokal- eller regionalvalg, og ferdig med det. I Frankrike har man et system med to runder, der partiene kan trekke lister eller lage nye taktiske koalisjoner før neste runde.

Og i mellomtida er ingen av Frankrikes problemer løst. Arbeidsløsheten er rekordhøy. Totalt er 3.589.800 uten arbeid. Langtidsledigheten har steget raskt og kontinuerlig fra finanskrisa. Nå har 2,4 millioner mennesker vært uten arbeid i ett år eller mer!

Fransk industri stagnerer og i les banlieus koker de etniske motsetningene. For til tross for elitens «anti-rasistiske» retorikk regjerer den over et system der storparten av immigrantene er underpriviligerte, fattige og uten framtid.

Valget betydde ingenting for å en gang begynne å ta tak i disse problemene.

 

Forrige artikkel– Med dagens prisnivå vil oljeinvesteringene stoppe helt opp
Neste artikkelEi nasjonal, europeisk og internasjonal utfordring
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).