Oljediktaturet må spare, er det begynnelsen på slutten?

0

Saudi Arabia går underskudd så det griner. Det søkkrike oljediktaturet, som er vant til å vasse i petrodollar, får merke konsekvensene av den lave oljeprisen. Riyadh har ført en oljekrig der metoden har vært å kjøre full rulle på produksjonen, slik at oljeprisene har falt fra 110 $ fatet til 35$. Målet har vært å skvise ut konkurrenter. Men nå har oljekrigen for alvor begynt å merkes i Saudi Arabia sjøl. Myndighetene offentliggjorde 28.12.2015 at staten har gått 98 milliarder dollar i underskudd i 2015. Det er Financial Times som skriver dette.

Derfor har oljediktaturet vedtatt å gjennomføre en lang serie nedskjæringstiltak. De sterkt subsidierte prisene på energi, vann og elektrisitet skal «justeres» gradvis gjennom de neste fem årene. Regjeringa vil privatisere en del sektorer av økonomien, altså selge unna statseiendom. Det første grepet skjer umiddelbart i form av økte priser på bensin og strøm.

saudi prinser
Hodekapperne i Riyadh innlater seg derfor på en, for dem, farlig balansegang. Den sosiale kontrakten i landet er bygd på omfattende subsidier til den saudiarabiske delen av befolklninga, slik at de holder seg i ro og lar herskerne herske i fred. Da kong Salman overtok tronen i januar 2015 ble det for eksempel delt ut bonus til tjenestemenn til en samlet pris av 88 milliarder rials, eller 850 milliarder kroner. Politisk smøring på det nivået merkes på statskassa, sjøl i et oljediktatur.

Saudi Arabia er et rikt land fullt av fattige mennesker. Det lever 30 millioner innbyggere i landet, bare halvparten er saudiere, resten er fremmedarbeidere, stort sett uten rettigheter. Det finnes lite offisiell statistikk over fattigdommen, men The Guardian hevder med støtte i presserapporter at mellom to og fire millioner saudier lever under fattigdomsgrensa. Saudi Arabia har en ung befolkning som vikser raskt. To tredeler av innbyggerne er under 30. Arbeidsløsheten blant dem er høy.
Så rett under overflaten murres det, og der vaker de islamistiske gruppene. Når staten skal spare et beløp tilsvarende over 300 milliarder norske kroner i 2016 i forhold til 2015, så er potensialt for misnøye stort.
2016 er det året da Saudi Arabia har bestemt seg for å kutte ut all egenproduksjon av hvete for å gå over til å kjøpe alt på verdensmarkedet. Kornproduksjonen har alltid vært kostbar fordi den har bygd på dyre avsaltingsanlegg og kunstig vanning. Men uten egen kornproduksjon, øker sårbarheten.
Den forbryterske krigen i Jemen er også et kostnadssluk for kongedømmet, og den har utviklet seg til å ble den berømte hengemyra, for til tross for sine avanserte våpen og sin hensynsløse bombing av sivile, så taper hodekapperne på slagmarka.
Saudi Arabia er også verdens største våpenimportør. Landet importerte våpen for 8,6 milliarder dollar i 2014, mer enn hele Vest-Europa tilsammen. Og importen er ventet å øke med med 52% i 2015, skriver IHS Jane’s Global Defence Trade Report.
En ytterligere kostnad for kongedømmet er landets subsidiering av jidadistgrupper og dets offensive misjonsvirksomhet med rundhåndet støtte til salafistiske menigheter, moskeer og koranskoler over hele verden. I en artikkel i Huffington Post hevdes det at kongedømmet har brukt over 100 milliader dollar på eksport av fanatisk wahhabisme de siste 30 årene, og at beløpet godt kan være det dobbelte. I sin tid som utenriksminister i USA innrømte Hillary Clinton at «donors in Saudi Arabia constitute the most significant source of funding to Sunni terrorist groups worldwide.»
Det har ikke kommet noen signaler fra Riyadh om at kong Salman vil droppe sin imperialisme for å spare penger. Jeg vil derfor gjenta min tidligere påstand:

Alt tyder på at Huset Saud lever på lånt tid, og at den tida begynner å bli knapp. IMF anbefaler en kraftig nedskjæringspolitikk, og det er slett ikke gitt at de fattige i Saudi Arabia uten videre vil finne seg i det, på tross av militærdiktatur og halshogginger. Så Børge Brende og andre norske politikere får nyte saudiarabisk gjestfrihet så lenge den varer. Det er ikke sikkert det blir så veldig lenge.

Forrige artikkelEx-CIA-agent: – Vi fikk millioner for å ødelegge Jugoslavia
Neste artikkel– Landbruket i EU vil bli den store taperen i TTIP
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).