Miljøkrisene og krigene

0

Krigene i nyere tid har for en stor del handlet om energi, særlig olje og gass. Framtidas kriger vil også handle om mat og vann. Miljøkrisene forsterker denne tendensen, og det er ingen som egentlig har noe godt svar på hvordan man skal mette ni milliarder mennesker når det er mindre olje, mindre matjord og mindre tilgang på ferskvann.

tørke vann

Matjord – kritisk situasjon

Menneskeheten taper 25–40 milliarder tonn matjord hvert år, det tilsvarer et 5–8 cm tjukt lag som dekker hele Norge. Dette går fram av en ny rapport fra FAO: Status of the World’s Soil Resources. I tillegg er store deler av jorda i dårlig eller svært dårlig forfatning. En tredel av toppjorda er moderat til svært forringet grunnet erosjon, sur nedbør, kjemisk forurensning og økt saltinnhold i jorda, skriver Jenny Dahl Bakken i Nationen. Rapporten sier at dersom utviklinga fortsetter i samme spor, vil det i alvorlig grad skade matproduksjonen, redusere matvaresikkerheten, øke ustabiliteten på matmarkedet og potensielt driver millioner av mennesker ut i sult og fattigdom, slik det står i forordet.

I 1950 var det 2,55 milliarder mennesker på jorda. I 2020 sier prognosene at det vil være 7,7 milliarder. Det er tre ganger så mange munner å mette, og det på bare 70 år – én menneskealder. Noe slikt har aldri skjedd i menneskehetens historie tidligere. Det har nødvendigvis lagt et stort press på ressursene og på matproduksjonen. Prognosene sier at den tilgjengelige dyrkingsjorda per innbygger vil være 61% mindre i 2025 enn den var i 1960.

dyrkbar jord per person2

Mer intensivt jordbruk, mer bruk av maskiner og kunstgjødsel har en stykke på vei kompensert for tapet av matjord og reduksjonen i dyrkingsareal per innbygger. Men denne gevinsten er kommet til en pris, nemlig mer utpining av jorda, mer erosjon, mer kjemisk forurensning og økt saltinnhold, slik det er beskrevet i FAO-rapporten.

Landgrabbing

Dette har igjen ført til at stadig flere land driver med landgrabbing, det vil si de kjøper opp (ofte ved hjelp av bestikkelser og utpresning) landområder i andre land for å dyrke mat til sine egne innbyggere. Dette skjer særlig i Afrika og Latin-Amerika, men den næringsrike svartjorda i Ukraina er også i høyeste grad mål for landgrabbinga.

Særlig Afrika er utsatt for denne nye formen for kolonialisme. I 2012 presenterte Devon Peña fra University of Washington, Seattle, dette kartet over landgrabbinga i Afrika.

landgrabbere

Kina, USA, Israel, Sør-Korea og Saudi Arabia er blant de landa som har vært mest aktive landgrabbere, men de har følge av mange andre. Pengene rår. Land med overskudd på kapital sikrer seg jord fra fattige land, og det kan bli rått parti. Liberia har angivelig solgt all sin dyrkingsjord til utlandet. Gabon 86% og Filippinene 49%. (Der Spiegel)

sold farmland

Oxfam skriver:

In fact, more than 60 percent of crops grown on land bought by foreign investors in developing countries are intended for export, instead of for feeding local communities. Worse still, two-thirds of these agricultural land deals are in countries with serious hunger problems.

For å gni det inn: rike land kjøper maten ut av munnen på fattige folk, ikke bare nå, men for ei udefinert framtid.

Vannimperialismen

Den globale oppvarminga, overutnyttelsen av grunnvannet, intensiv kunstig vanning m.m. har satt vannreservene i fare. Mangelen på vann er akutt mange steder. Krigen om vannet er allerede i gang.

vannmangel

Kartet viser at det er akutt vannmangel i store deler av Asia, der 60% av menneskeheten bor. Samtidig pågår det en massiv privatisering av vannet.

Nestlé tømmer utviklingsland for grunnvann, ødelegger landas naturressurser og gjør folk avhengige av selskapets vann på flaske. Dette er nyliberalisme i et nøtteskall – eller skal vi si i ei plasflaske?

Verdens vannkjempe er Nestlé som eier 70% av verdens merkenavn for flaskevann, inkludert Perrier, San Pellegrino og Vittel. Og krigen om vannet er bare så vidt begynt. Svært mange land tømmes for grunnvann, blant annet på grunn av et globalisert landbruk som ikke er bærekraftig. Og så kommer altså drikkevannsgigantene og utnytter nøden.

De første høykulturene i verden ble skapt rundt de store elvene, Indus, Nilen, Ganges, Eufrat, Tigris, Hoangho. Der det var rikelig med vann kunne man fø på mange mennesker. Nå bor halve verdens befolkning i byer, og de har ikke nok reint vann. Og det vannet som trengs til å skaffe den maten de trenger, forsvinner i faretruende tempo. Velkommen til det 21. århundre – vannkrigenes tid.

Kinas Hoangho, Den gule elva, som skapte mye av fundamentet for den kinesiske kulturen blir nå brukt opp underveis, slik at den regelmessig ikke når fram til havet. Det har skjedd hvert år de siste 35 årene. Den samme skjer med den mektige Coloradoelva som en gang i tida gravde ut Grand Canyon. Det en gang så frodige og artsrike Coloradodeltaet likner nå mer på en ørken enn et elvedelta. Vannet er blitt brukt opp i byene langs elva og til landbruket. Og siden elvevannet ikke er nok for å holde landbruket i gang, pumpes grunnvannet opp i mye større tempo enn det fylles opp igjen. Og nå har jorbruket fått kamp om vannet fra en skifergassindustri som bruker 3–12 fat vann for hvert fat olje de utvinner. Den stolte Rio Grande, som danner grensa mellom USA og Mexico – no rio, no grande! Den stopper ved El Paso, 1200 km fra utløpet, der den ganske enkelt blir brukt opp. Nilen, som er hovedpulsåra til 84 millioner egyptere, pleide å føre 32 milliarder kubikkmeter vann i året ut i deltaet. Nå er vannmengden nede i 2 milliarder kubikkmeter, 6% av hva det var! Og over hele verden minker isbreene som i uminnelige tider har matet elvene med smeltevann.

Uten fosfat – ingen mat

Mineralfosfor har sørget for mat til en voksende verdensbefolkning. Men i nær framtid vil vi oppleve at verden ikke har mer fosfor. Dette skriver ABC Nyheter.

Problemet er at med verdens forbruk av fosfor, vil de gjenværende forekomstene være tømt en gang i løpet av 2035-2075.

– Fosfor er grunnleggende element i alt liv. Uten fosfor, ikke noe liv. Og omvendt: Slipper vi for mye fosfor ut i vannet, dreper vi livet der, sa professor Petter D. Jenssen.

Fosfat finnes i ganske store mengder på jorda. Men for det meste er den spredt tynt utover og dermed lite tilgjengelig. Mineralsk fosfor som er reint noktil  at det er bryet verd å utvinne det finnes uheldigvis få steder.

fosfat

Som det går fram av figuren finnes mesteparten av verdens mineralske fosfat i Marokko, eller egentlig det okkuperte Vest-Sahara. For å kontrollere det okkuperte området har Marokko bygd verdens lengste mur (egentlig for det meste en sandvoll), den er 2700 km lang og er militarisert hele veien.

Med så ujamn fordeling av en kritisk faktor for matproduksjon, er det nokså opplagt at faren for krig om disse ressursene er på framtidsradaren.

USAs militære eksperter mener at kontrollen over energi, jord og vann vil være avgjørende for hvem som behersker verden. Den gravende journalisten Nafeez Ahmed skriver dette i Middle East Eye. Rapportene kan delvis leses som en bekreftelse på at Pentagon tar miljøkrisene på alvor og dels som en dystopi om et kommende århundre med krig om stadig knappere ressurser.

Raporten Energy Security and Sustainability Strategy ble publisert i juni 2015 og den legger vekt på at «klimaendringer, rask spredning av teknologi og nye økonomiske sentra» vil være avgjørende faktorer i disse forandringene.

I en annen rapport som kom i februar 2015 og hadde tittelen New Realities: Energy Security in the 2010s and Implications for the US Military, er det tydelig at Pentagon forbereder seg på kriger om energi, vann og matforsyning. Rapporten slår uttrykkelig fast at USAs energiinteresser kan føre til militære intervensjoner fra USA i Midtøsten og Afrika.

 

Dette er tredje artikkel i en miniserie. De forrige var:

Syriakrigen og redselen for det tomme rom

Den desperate kampen om den siste olje (og gass)

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.