Problemet med det nyliberale venstre

0
Hvordan går det med den kontinuerlige vurderinga, Solhjell? Er dere fornøyde med innsatsen?

Det har skjedd et hamskifte på venstresida i løpet av de siste tjue åra. På det ytre planet kan man se det i at venstresida i svært liten grad fører klassekamp, men desto mer er engasjert i identitetskamp. Man kan se det i at deler av venstresida (SV med omland) begynte å støtte imperialistiske kriger allerede på nittitallet. Og man kan se det i den nærmest totale svikten praktisk talt hele venstresida har vist overfor krigene i Libya, Syria og Ukraina. Men hva er det som har skjedd?

«Progressiv» støtte til imperialismen

Da det tidligere fredspartiet SV støttet Kosovokrigen i 1999, var det et vannskille. Det ble mulig å kalle seg «venstreorientert» og samtidig støtte imperialistisk krig. Det forutsatte naturligvis at man gjorde det med en radikal retorikk, men ord er som kjent gratis, så det gikk bra etter hvert som man fikk treninga.

Men bakgrunnen for dette går lengre tilbake. Etter Sovjetunionens sammenbrudd kom sosialismen i vanry over store deler av verden og nyliberalismen vant det ideologiske hegemoniet. Nå handlet det om å legge hele verden inn under den globaliserte kapitallismen. Dette er et økonomisk program for å opprettholde og videreføre kapitalismen i en periode der det kapitalistiske systemet mer og mer vakler under byrdene av sine egne motigelser. Da ble det viktig å åpne alle markeder for korporasjonene, rasere nasjonalstatene og fjerne alle hindringer for privatisering og kapitalistisk kontroll.

Det er dette EUs Maastricht-avtale handler om. Det er dette EØS-avtalen handler om. Og det er dette TTIP og TISA handler om. Men for å fremme dette programmet, som bare tjener interessene til 0,1% av menneskeheten, trenger man en retorikk som appellerer til en mye større del av befolkninga. Amerikanske neocons utviklet en slik retorikk, som i sin globalisme nærmest var en høyreversjon av trotskismen. I Europa var Den sosialistiske internasjonalen (altså sosialdemokratene) og de tradisjonelle høyrepartiene sammen om å utvikle et program der nyliberalismen og kampen mot nasjonalstaten ble normen for et «progressivt» prosjekt.

Og i tråd med dette ble også de imperialistiske krigene markedsført som progressive prosjekter, som kamp mot «diktatorer» og for «frihet». Det gjaldt Irak-krigene, krigene for å ødelegge Jugoslavia og naturligvis både Libya-krigen, statskuppet i Ukraina og Syria-krigen.

I ulik grad og med noe vekslende argumenter finner man «sosialistiske» og «vestreorienterte» støttespillere for alle disse imperialistiske krigene. (Dette er ikke noe helt nytt. «Sosialistisk» støtte til imperialistisk krig kjenner vi fra både første verdenskrig og Algerie-krigen, bare for å nevne et par eksempler.)

Immigrasjonskrisa

I flyktninge- eller immigrasjonskrisa har storparten venstresida inntatt en posisjon som prinsipiell forsvarer av mest mulig migrasjon. Det blir argumentert for at folk i fattige land kan løse sine fattigdomsproblemer ved å migrere til rike land og få del i velstanden der. Dette er grunnleggende ingen anti-imperialistisk argumentasjon. Det er en nyliberal argumentasjon. Dette er programmet til spekulanten og multimilliardæren George Soros og Goldman Sachs-mannen Peter Sutherland.

soros flyktninger

George Soros, som har tatt til orde for at EU bør låne Ukraina 20 milliarder euro, eller mer hvis det trengs, for å føre krig mot Russland, har også tatt til orde for at Europa bør ta imot en million immigranter per år. Og han sponser organisasjoner over hele Europa som jobber for dette. Soros er motstander av nasjonal sjølråderett og ønsker å skape en europeisk superstat. For ham er massemigrasjonen et verktøy for å oppnå dette målet.

Peter Sutherland er sjef for Goldman Sachs International, har vært EU-kommisær for konkurranse og sjef for WTO. Han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Global Forum on Migration and Development der han nå er en av sjefene.

Han sier følgende:

“the European Union, in my view, should be doing its best to undermine” any “sense of our homogeneity and difference from others”. Kilde BBC

Han er en veldig sterk talsmann for massiv innvandring av arbeidskraft til Europa og for multikulturalisme. Og han mener at EU ikke må ta hensyn til den lokale befolkningas motstand mot dette.

Det nyliberale venstre står ikke langt fra Soros og Sutherland i sin argumentasjon og innser ikke at de da opptrer som redskaper for den mest aggressive kapitalismens angrep på arbeiderklassen.

Hamskiftet

Hva er det egentlig som har skjedd? Hvordan har venstresida gått over til å støtte den nyliberale agendaen? Det var redaktøren av Proletären som satte meg på sporet. Jenny Tedjeza skrev en lederartikkel der hun blant annet sa det slik:

Det är inte svårt att förstå varför identitetspolitiken har fått ett sådant inflytande över svensk vänster. När de kollektiva sociala rörelserna bryter samman, när antikapitalismen är dödförklarad och arbetarklassens enhet framstår som en naiv dröm från ett öststatsdoftande 70-tal måste de radikala människor som det djupt orättvisa samhället ändå ständigt föder fram sugas upp av något. Enfrågeaktivismen ligger nära till hands och kampen för en mer jämlik representation av etnicitet, kön och sexuell läggning i det offentliga rummet är bekväm eftersom den kan föras på en nivå som är mer moralisk än intellektuell och systemkritisk.
Om identitetspolitik från början handlade om att flytta fram de förtrycktas positioner i ett progressivt samhällsklimat, som för svarta feminister i medborgarrättsrörelsens USA, är moral och identitet nu allt som återstår i tider av borgerlig motoffensiv. Liberalism i politiken, postmodernism på universiteten och identitetspolitik bland vänsteraktivister är allt uttryck för samma reaktion.

Dette var en svært viktig observasjon, og den var til stor hjelp. Jeg fulgte opp Jennys artikkel med artikkelen Marx’ barberkniv og den anti-imperialistiske bevegelsen i Norge.

Det som har skjedd med store deler av venstresida er at den pent og rolig har erstattet motsetingsparet arbeid og kapital med andre motsetningspar, blant annet rasisme og anti-rasisme. Man fører ikke lenger klassekamp, man driver anti-rasistisk kamp. Det fine med dette er at mye ser ut som før, og ordbruken kan være like radikal som før. Men innholdet blir totalt annerledes.

Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre ”anti-rasismen” endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Store deler av arbeiderklassen havner på fiendens side og den liberale, imperialistiske overklassen blir våre venner. (Dette sier man jo ikke, for da ville retorikken falle sammen. Men det skjer i virkeligheten.)

Rasisme og anti-rasisme er ideologier eller tankesett, så kampen overføres fra kampen om produksjonsmidlene til kampen om tankene. De onde er rasistene og de gode er anti-rasistene. Og det fine er at en sånn modell tillater de gode å definere til enhver tid hvem som er gode og onde og hva slags rasisme man vil bekjempe – og hva slags rasisme man totalt vil overse eller bortforklare.

(Du vil ikke finne en eneste anti-rasist som demonstrerer mot en muslimsk hatpredikant som sier at «jøder er etterkommere etter aper og griser», enda det antakelig er noe av den groveste rasismen som uttrykkes i dag. Det kommer av at muslimene en bloc er adoptert som substitutt for de undertrykte i verden. Det blir en ny form for orientalisme der muslimene får rollen som de edle ville”. At dette er en tvers gjennom paternalistisk og nedlatende forestilling, spiller ingen rolle. Det gjør at anti-rasisten som ser bort fra eller bortforklarer rasisme blant ”de edle ville” føler seg ekstra god og tolerant.)

Hva skjer med klassene og klassekampen når rasisme/anti-rasisme tar over som hovedmodell? Jo, arbeiderklassen blir usynlig eller forsvinner, og siden store deler av arbeiderklassen reagerer negativt på konsekvensene av migrasjonen (lavere lønninger, arbeidsløshet, svekking av fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet ) så er dermed store deler av arbeiderklassen å regne som rasister, og tilhører dermed den andre sida, de onde. (De stemmer jo på SD og Le Pen!)

Forakter arbeiderklassen

Dette passer aldeles utmerket med at de småborgerlige intellektuelle fra før av har et negativt og nedlatende syn på arbeiderklassen, på dens kultur, dens smak og dens holdninger.
Det liberale, pro-imperialistiske borgerskapet derimot, som tjener på raseringa av lønningene og arbeidsvilkåra, er fordomsfritt og anti-rasistisk, og hører dermed til på den gode sida. Overklassen har jo ingen fordommer mot å ta inn en underbetalt svart hushjelp eller å ha uorganiserte og underbetalte polakker til å pusse opp landstedet.

Dette viser seg også i anti-rasistenes såkalte politiske kamp. I Norge har vi såkalte kommunister som for eksempel har pekt ut en kvinnelig frisør som hatobjekt. Hun tilhører et høyreekstremt miljø. Men etter en klasseanalyse tilhører hun på ingen måte makta i Norge. Hun er milevidt fra den. Hun er kanskje ingen arbeider, men i beste fall en bitteliten småborger. Hva slags klasseanalyse skulle tilsi et slikt hat mot en person som til de grader er uten makt? Sjøl om hun skulle være nazist?

Dette blir spesielt synlig hvis du tar den andre enden av skalaen. Jonas Gahr Støre er multimillionær. Etter en viss nøling overfor bombinga av Libya slo han om og gikk full rulle inn for å ødelegge Afrikas mest velstående og velfungerende land. Sammen med resten av den rødgrønne regjeringa har han tusenvis av liv på samvittigheten. Etter en klasseanalyse tilhører Støre arbeiderklassens definitive fiender. Men han er anti-rasist. Han gikk inn for å ta imot 10.000 syriske flyktninger. (Samtidig som han støtter den krigen og de sanksjonene som driver syrerne på flukt.) Så han tilhører de gode. Du vil ikke finne en eneste anti-rasist som ville drømme om å trakassere Jonas Gahr Støres dannede hjem.

Denne politikken fra det nyliberale venstre kjeppjager den hvite arbeiderklassen over til de mer eller mindre ytterliggående høyrepartiene. Dette til tross for at disse partiene stort sett har en arbeiderfiendtlig økonomisk politikk. Slik har for eksempel Sverigedemokraterna blitt Sveriges største arbeiderparti. Dette kunne ha vært forhindret hvis venstresida hadde tatt opp kampen mot den nyliberale migrasjonpolitikken på et arbeiderklassegrunnlag. (Den ikke-liberale venstresida tar opp denne kampen blant annet gjennom kampen mot EØS.)

Det nyliberale venstre unnviker denne utfordringa og skylder i stedet på «grumsete holdninger» i arbeiderklassen. Årsaken er at arbeiderne har rasistiske holdninger. Feilen ligger altså ikke i venstresidas politikk, feilen ligger hos den tilbakestående arbeiderklassen.

Det venstresida naturligvis kunne ha gjort, dersom den hadde vært proletarisk og ikke nyliberal, hadde vært å ta arbeiderklassens bekymringer på alvor og utvikla et proletarisk svar på disse spørsmåla. Da hadde det vært mulig å avsløre SDs borgerlige karakter og vinne arbeiderne vekk fra partiet. Et nyliberalt venstre som gjør felles sak med Støre, Reinfeldt og Löfven vil aldri kunne gjøre noe sånt.

Naturligvis finnes det rasisme i den hvite arbeiderklassen, men den kan ikke bekjempes gjennom nedlatende moralkampanjer fra den liberale overklassen eller dens venstreliberale tvilling. Rasisme i arbeiderklassen kan bare overvinnes gjennom felles klassekamp med proletarer av ulik etnisk bakgrunn.

De nyliberale er ikke liberale

Ordet nyliberal kan skape det inntrykket at representantene for den er liberale, altså tilhengere av de tradisjonelle liberale frihetene som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, privatlivets fred osv. Men det er de ikke. De er tvert om svært diktatoriske. Globalistene går inn for å avskaffe disse frihetene og erstatte dem med den totale overvåkinga av borgerne. Den overvåkinga som Edward Snowden har avslørt viser dette til overmål. Men vi ser det også i stadig mer diktatorisk lovgiving i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Denne overvåkinga begrunnes med at man ønsker å bekjempe ”rasisme”, hatkriminalitet, konspirasjonsteorier og intoleranse. Og her får overklassens diktaturtilhengere hjelp av det nyliberale venstre. De støtter aktivt denne kampen mot det de ser på som tankeforbrytelser og er raskt ute med å karakterisere enhver kritikk av overklassens manipulasjoner som ”konspirasjonsteorier” og de kaller raskt EØS-motstand og forsvar for nasjonalstaten for ”rasisme”.

I og med at identitetspolitikken har erstattet klassekampen for det nyliberale venstre, har de en sterk tendens til å støtte begrensninger i ytringsfriheten. Dette fikk den gamle feministen Germaine Greer merke i Cardiff. Ultrafeminister hadde fått det for seg at hun angivelig hadde krenket transer og de klarte derfor å hindre henne i å tale på universitetet.

Det nyliberale venstre elsker å drive denne typen «kamp» mot det de oppfatter som tankeforbrytelser. Men klassekamp har de liten sans for. Skal det virkelige venstre komme noen vei er det på høy tid å ta et oppgjør med det nyliberale venstre og avsløre dem for hva de er, nyttige idioter for den globaliserte kapitalismen.

Forrige artikkelOrd til Henning
Neste artikkelMen norske politikere godtar alt
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).