Hva ønsker den islamske staten å oppnå?

0

129 mennesker ble drept i en serie med koordinerte terroristangrep i Paris. Målene var nøye valgt ut for å ramme vanlige mennesker, ungdom som moret seg, konsert- og fotballpublikum, kafégjester. Den islamske staten har tatt på seg ansvaret for massemordene, og det som er offentliggjort til nå tyder på at dette stemmer. Dette er sjokkerende, men ingen som følger med kan påstå at det er uventet. Jihadistene har lenge sagt at de vil angripe europeiske byer og at de vil drepe vanlige «vantro» europeere når det måtte passe dem. Hva er egentlig strategien til Den islamske staten? Og hvordan kan man kjempe mot den?

kalif Baghdadi islamist
Abu Bakr al-Baghdadi ble erklært som kalif i 2014

Hva er jihadistenes ideologi?

Den beste artikkelen jeg har lest om Den islamske staten er en artikkel av Graeme Wood i The Atlantic med tittelen What ISIS Really Wants.

Woods er en kanadisk journalist som har skrevet for blant annet The New Yorker, Business Week og Wall Street Journal. Han er korresponderende redaktør for The Atlantic. Graeme Wood har den fordelen at han har truffet noen av de ledende ideologene til IS og diskutert med dem. Han har også fått deres tilbakemeldinger på denne artikkelen. Det gjør at han har noen store fortrinn når det gjelder å uttale seg om hva de mener og hva de ønsker – og hva som får dem til å handle som de gjør.

Woods mener at folk i Vesten misforstår jihadismen på minst to viktige måter. For det første finnes det en tendens til å se på jihadismen som monolittisk og å bruke vurderinger av al-Qaida som mal når man diskuterer IS. For det andre finnes det en sterk tendens til å undervurdere den religiøse karakteren til IS. Det at IS er sofistikerte i bruken av moderne teknologi og moderne symboler får noen til å oppfatte dem som en nærmest post-moderne bevegelse. Dermed undervurderer man i hvor stor grad de faktisk er forankret i islam og muslimske forestillinger og teologi.

IS-ideologene tilhører en sunni-muslimsk retning som kalles salafismen, al salaf al salih. Det er en ultraortodoks, konservativ retning innen islam. De kan med rette kalles fundamentalister, fordi de forholder seg til en pinlig skrifttro variant av islam. Ingen fornyelse tolereres. Derfor regner de også samtlige sjiamuslimer som frafalne. Wood skriver:

(The Islamic State claims that common Shiite practices, such as worship at the graves of imams and public self-flagellation, have no basis in the Koran or in the example of the Prophet.) That means roughly 200 million Shia are marked for death. So too are the heads of state of every Muslim country, who have elevated man-made law above Sharia by running for office or enforcing laws not made by God.

IS tilhører den militante jihadistiske retninga blant salafistene, som ikke bare står for denne ideologien, men som vil fremme den gjennom jihad, hellig krig.

Den viktigste kilden til salafisme i dag er wahabismen, som er den rådende islamretninga i Saudi Arabia. Med sin offensive misjonsvirksomhet med bygging av moskeer og koranskoler over hele verden, er oljediktaturet den fremste sprederen av salafismen internasjonalt. Men IS forakter prinsene i Saudi Arabia og ser på dem som dekadente og frafalne.

islamic state

Fundamentalisme og endetidsforestillinger

Lik visse kristne fundamentalister har også tilhengerne av IS forestillinger om apokalypsen, endetida da den endelige kampen mellom det gode og det onde skal stå. Wood skriver:

Of the Islamic State supporters I met, Musa Cerantonio, the Australian, expressed the deepest interest in the apocalypse and how the remaining days of the Islamic State—and the world—might look. Parts of that prediction are original to him, and do not yet have the status of doctrine. But other parts are based on mainstream Sunni sources and appear all over the Islamic State’s propaganda. These include the belief that there will be only 12 legitimate caliphs, and Baghdadi is the eighth; that the armies of Rome will mass to meet the armies of Islam in northern Syria; and that Islam’s final showdown with an anti-Messiah will occur in Jerusalem after a period of renewed Islamic conquest.

Wood har blant annet møtt jihadistene Anjem Choudary, Abu Baraa og Abdul Muhid.

In London, Choudary and his students provided detailed descriptions of how the Islamic State must conduct its foreign policy, now that it is a caliphate. It has already taken up what Islamic law refers to as “offensive jihad,” the forcible expansion into countries that are ruled by non-Muslims. “Hitherto, we were just defending ourselves,” Choudary said; without a caliphate, offensive jihad is an inapplicable concept. But the waging of war to expand the caliphate is an essential duty of the caliph.

Nå som kalifatet er gjenopprettet er jihadistene klare for å gå til full krig mot de vantro, ikke bare i muslimske land, med også i «syndens pøl» Europa (og USA for den del). Og de betrakter samtlige innbyggere i Vest som frafalne og fiender som kan utryddes eller tas som slaver.

islamister

Er de u-islamske?

Vestlige politikere sier stadig vekk at IS «ikke har noe med islam å gjøre» og mange muslimske organisasjoner har fordømt dem som u-islamske. Og det er naturligvis betryggende og svært forståelig at de gjør dette. Men det er antakelig en tapende strategi.

The reality is that the Islamic State is Islamic. Very Islamic. Yes, it has attracted psychopaths and adventure seekers, drawn largely from the disaffected populations of the Middle East and Europe. But the religion preached by its most ardent followers derives from coherent and even learned interpretations of Islam.

Virtually every major decision and law promulgated by the Islamic State adheres to what it calls, in its press and pronouncements, and on its billboards, license plates, stationery, and coins, “the Prophetic methodology,” which means following the prophecy and example of Muhammad, in punctilious detail.

Norge får stadig besøk av salafister som står på samme teologisk-politiske plattform som dem Wood har møtt. Det er folk som:

  • Haitham al-Haddad som har uttalt at selvmordsbombing er en del av defensiv jihad og derfor «et påbud i islam». De som fordømmer selvmordsbombing er forrædere. Jøder er fiender av Gud og etterkommere av aper og griser.
  • Abu Usamah at-Thahabi som oppfordrer muslimer til å «hate de vantro».
  • Assim al-Hakeem som prediker at muslimske menn har rett til å ta kvinnelige krigsfanger og gjøre dem til sexslaver.
  • Khalid Yasin som er tilhenger av dødsstraff for homofile.

På møtene og konferansene som arrangeres at IslamNet vinner de hundrevis, om ikke tusenvis av ungdom for sin versjon av ekstrem islam.

(Se Fahad Qureshi spørre møtedeltakerne om de var moderate muslimer og om de støttet steining for utroskap og de andre straffene som foreskrives i Koranen.)

De salafistene Wood møtte i London argumenterte i følge ham på en kompetent og intelligent måte:

They lectured me garrulously and, if one accepts their premises, convincingly. To call them un-Islamic appears, to me, to invite them into an argument that they would win.

Slik jeg forstår dette er IS og deres like helt klart muslimer, og de er dogmatiske, skrifttro muslimer i tillegg. Det betyr naturligvis ikke at de er representative for muslimene, eller at andre muslimer skal tas til inntekt for deres utlegninger av islam.

Minst 43 mennesker ble drept da IS sprengte bomber i Bourj el-Barajneh i Beirut 13. november 2015
Minst 43 mennesker ble drept da IS sprengte bomber i Bourj el-Barajneh i Beirut 13. november 2015

Strategien til IS

Den islamske staten fører assymetrisk krig. Den kan ikke stå seg mot russiske bombefly. Men den kan sende krigere til å drepe hundrevis eller tusenvis av ubeskyttede sivile i vestlige byer. Det de ønsker er både å terrorisere oss vantro og å hogge ei branngate mellom vanlige muslimer i vest og resten av befolkninga. De ønsker å skape hat og utestenging av det muslimske mindretallet, fordi det vil øke deres eget rekrutteringsgrunnlag. De har neppe noen tro på at denne strategien vil vinne over noe flertall av muslimene på deres side. men for dem spiller det ingen rolle. De muslimene som ikke godtar deres salafisme, er etter deres syn like vantro som oss andre, og kanskje verre, siden de regner dem som frafalne. I likhet med oss kuffar fortjener de også å dø. Paris-massakrene rammet også muslimer.

Derimot kalkulerer de med at en konfrontasjon vil skape tilstrekkelig mange fanatiske rekrutter til at IS får oppfylt sitt behov.

IS har sagt at de vil terrorisere våre byer og drepe for fote. De har begynt. De har sagt at dette bare er første trinn i en stor storm. Vi bør gå ut fra at de vil fortsette.

IS har sagt at de vil gjenreise kalifatet. De har begynt. De har sikret seg store områder i Irak, Syria og Libya. (I Libya opptrådte jo som kjent Norge som deres flyvåpen og de som vårt infanteri.) Vi bør gå ut fra at de tenker å fortsette slik de har sagt.

Dessverre er det all grunn til å gå ut fra at Paris ikke blir siste gang, men tvert om er å regne som den nye normalen. Dette vil forandre Europa på måter vi knapt ønsker å forestille oss.

Kampen mot IS

En selvmordsbomber stoppes ikke av at det innføres en politistat, slik all erfaring viser. Vesten har gjort omtrent alle de feil som kan tenkes hvis hensikten har vært å hindre framveksten av en apokalyptisk og fanatisk jihadisme.

De viktigste feilen er sjølsagt at Vesten har skapt, støttet opp under og trent jihadistene hele veien fra Afghanistan og opp til i dag. Krigene i Afghanistan, Somalia, Irak, Libya, Syria, Jemen, Tsjetsjenia – og faktisk også på Balkan har bygd opp og profesjonalisert de jihadistiske gruppene opp til i dag. Og vi ser at Vestens nye «failed state» Ukraina, bruker jihadistiske brigader i sin kamp mot utbryterne i øst. Alt dette har vært en villet politikk fra Washingtons, Londons og Paris’ side. Man kommer ingen vei i kampen mot IS hvis man ikke tar et grunnleggende oppgjør med hele denne krigspolitikken.

Slik sett er Russlands støtte til Syrias krig mot jihadistene det mest positive som skjer akkurat i kampen mot IS. Kalifatet er avhengig av territorium for å kunne påberope seg å være kalifat.

På hjemmefronten har Vestens ledere drevet en appeasementpolitikk overfor ekstrem islam. Man har oppmuntret, finansiert og tilrettelagt for religiøs segregasjon og ghettodannelse. Og så er det akkurat det man har fått. Man har latt islamistene lage reglene og har forrådt det store flertallet moderate muslimer, hvorav mange faktisk har flyktet nettopp fra regimer med en tilsvarende ideologi.

Dette har igjen lagt grunnlaget for framveksten av fascistiske og rasistiske grupper som er med på å utvikle akkurat den konfrontasjonen som IS ønsker og trenger.

Moderate muslimer har i årevis kritisert denne politikken, men de er ikke blitt hørt. Nå er det på høy tid at deres kritikk blir tatt på alvor og at man tar et oppgjør med en politikk som bare har ført til styrking av jihadismen både ute og hjemme.

Forrige artikkelFrankrike har öppet stött terrorister i Syrien
Neste artikkelFrankrike vil ha EU med i krigen, men bare Russland sier ja
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).