Tenketank i USA er sjokkert over Russlands militære kapasitet

0

Den amerikanske tenketanken Brookings Institution er en av Washingtons eldste tenketanker, og rangeres som den mektigste av dem. Blant de største sponsorene finner vi Bill & Melinda Gates Foundation og JPMorgan Chase og oljediktaturet Qatar. Og av en eller annen grunn også kongeriket Norge. Brookings ligger tett på den virkelige makta i USA.

I en artikkel under tittelen Russia’s military is proving Western punditry wrong (23.10.2015) tar Brookings for seg erfaringene med Russlands militærkampanje i Syria, og gir uttrykk for at USAs militære eksperter er både sjokkerte, overrasket og imponerte over det de ser.

Many analysts have called Russia militarily weak, with some pointing specifically to its shortcomings in air and naval forces in Syria. But based on Russia’s battlefield performance so far, this assessment seems off: To the contrary, Russia has shown that it has the capability and capacity (not to mention willingness) to employ its conventional forces to achieve limited political objectives.

The Russians are flying a significant number of sorties with recognizable successes. Current estimates range from 48 to 96 daily. This is a lot—as a recent New York Times article put into perspective:

«Russia’s fighter jets are, for now at least, conducting nearly as many strikes in a typical day against rebel troops opposing the government of President Bashar al-Assad as the American-led coalition targeting the Islamic State has been carrying out each month this year (emphasis added).”

Russlands marine er omtalt av amerikanske eksperter som «more rust than ready», men også her slår Brookings an helt andre toner. Særlig det at Russland marine i Kaspihavet kunne fyre av kryssermissiler som traff mål i Syria 900 kilometer borte, har satt et støkk i tenketanken. Disse strategiske våpnene ble avfyrt fra ganske små marinefartøyer, og det har også gjort inntrykk på tenketanken.

This was, therefore, a major revelation. It sent the West a strong message, even prompting one commentator to suggest that the Russian Caspian Sea fleet is a game-changer. With small, inexpensive, technologically simple, and easily-produced ships, the Russian navy is displaying a unique capability and is highlighting the results of its naval modernization efforts, much of which are unknown.

NATOs militære leder, general Philip M. Breedlove, har også blitt overrasket/sjokkert (stryk det som ikke passer). I et foredrag i Tyskland sa han i følge Washington Post:

As we see the very capable air defense [systems] beginning to show up in Syria, we’re a little worried about another A2/AD bubble being created in the eastern Mediterranean,” said Breedlove to an audience at the German Marshall Fund Monday.

Thierry Meissan i Voltairnet skriver at Pentagon nå er delt mellom dem som prøver å bagatellisere Russlands militære styrke og dem som mener at USA nå har tapt sin overlegenhet innen konvensjonell krigføring.

Russland ser ut til å kunne knekke de jihadistiske styrkene som med vestlig støtte har gjort sitt ytterste for å ødelegge Syria. Dette er allerede i ferd med å endre den strategiske balansen i hele regionen. Men Russland har naturligvis også sett sitt snitt til å tjene sine egne interesser, og blant dem er det tydeligvis å sende et signal til Washington om at en evntuell krig mot Russland ikke ville være noen spasertur i parken.

Blant krigskåte neocons i USA finnes det en forestilling om at USA kan vinne en krig mot Russland, eventuelt også en kjernefysisk krig. Og de gjør alt de kan for å fremme en provoserende og aggressiv utenrikspolitikk. Dette er ytterst farlig, så hvis Russlands maktdemontrasjon i Syria kan bringe noe mer edruelighet inn i Washington, ville det være gunstig. Dessuten understreker dette at verden ikke lenger er dominert av en «uunnværlig supermakt».

Forrige artikkelStørste studentopprør siden apartheids fall
Neste artikkelTsinghua-universitetet i Beijing banker MIT
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).