Obama innrømmer at krigspolitikken har mislykkes

16

Den amerikanske journalisten Steve Kroft har intervjuet Barack Obama for 60Minutes, og det er et svært interessant stykke samtidshistorie. Kroft stiller skarpe spørsmål, og vi får se en Obama som er tydelig på defensiven.

Mest oppsiktsvekkende er det at han vedgår at USAs krigsstrategi har slått feil. Etter nesten tretten år i Afghanistan, er sitiuasjonen fortsatt ille, innrømmer han. Obama innrømmer også at strategien med å bevæpne og støtte en «moderat opposisjon» i Syria har slått feil. Han sier at han sjøl var skeptisk til programmet for å trene opp og utruste 5000 nye soldater i Syria, som han sjøl fikk Kongressen til å vedta. Programmet har kostet 500 millioner dollar, og har ført til at kanskje 5 soldater er blitt trent og utrustet.

Steve, this is why I’ve been skeptical from the get go about the notion that we were going to effectively create this proxy army inside of Syria.

Kroft konfronterer Obama med at Vladimir Putin «utfordrer USAs lederskap i Syria». Det vil ikke Obama ha sittende på seg, men han famler etter en alternativ strategi og gir ikke noe klart svar på hva USAs ledelse i dag skulle bety.

Obama virker krigstrøtt og han kritiserer dem som måtte tro at USA kan løse problemene i Midtøsten med å sende inn amerikanske tropper:

I guarantee you that there are factions inside of the Middle East, and I guess factions inside the Republican party who think that we should send endless numbers of troops into the Middle East, that the only measure of strength is us sending back several hundred thousand troops, that we are going to impose a peace, police the region, and– that the fact that we might have more deaths of U.S. troops, thousands of troops killed, thousands of troops injured, spend another trillion dollars, they would have no problem with that. There are people who would like to see us do that. And unless we do that, they’ll suggest we’re in retreat. …

And if in fact the only measure is for us to send another 100,000 or 200,000 troops into Syria or back into Iraq, or perhaps into Libya, or perhaps into Yemen, and our goal somehow is that we are now going to be, not just the police, but the governors of this region. That would be a bad strategy Steve. And I think that if we make that mistake again, then shame on us.

Dette er langt på vei en innrømmelse av at USAs endeløse kriger i Midtøsten har slått feil. Men like fullt fortsetter USA å sende våpen til Syria for å støtte jihadistgrupper der.

Sjøl om presidenten er skeptisk til å sende flere tropper til Midtøsten, jobber de store tenketankene i USA energisk for å få stablet på beina en ny krigsstrategi i Syria og nabolanda. Pavel K. Baev skriver for den mektige Brookings Institution: Russia’s Syrian entanglement: Can the West sit back and watch? Han håper at USA kan bruke Tyrkia til å komme inn igjen i krigen:

Turkey is deeply upset with Russian direct support to the Assad regime, outraged by the violations of its airspace, and threatened by the air war so close to its borders. Statements of support from NATO headquarters are not enough; at the very minimum, the decision to withdraw the batteries of Patriot surface-to-air missiles must be cancelled.

Og han anbefaler flyangrep mot Hezbollah. Som forslag til strategi er dette mer demonstrasjoner på hvor rådville den amerikanske eliten er overfor den situasjonen som er oppstått.

Paul Craig Roberts, som er en iherdig kritiker av USAs krigspolitikk, mener at i stedet for å se på Obamas opptreden i 60Minutes som et uttrykk for svakhet, bør man se på det som en mulighet til å isolere de krigshissende neocons og forsøke å redusere deres innflytelse.

 

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Litt konspirasjon opp i det hele; en kan lure på om det er presidenten som står bak USAs utenrikspolitikk. For meg kan det virke som Obama administrerer en politikk på dette området som ble staket ut tidlig i årtusenet.

    • Obama kan jo ikkje umiddelbart sette strek over alle tidligere innsatser, avtaler og forpliktelser. Og når det gjelder Midt-Østen er jo USA bundet opp i mange uhellige og motstridene alianser, avtaler og forpliktelser. Obama-administrasjonens største feil var vel at de la altfor store forhåpninger i den «Arabiske Våren» og støttet den i stedet for å holde fast ved pålitelige diktatorer. Kanskje ikkje like naivt og uforbeholdent som den norske regjeringen, men likevel.

    • Hvis du tror presidenten f.eks. har innsyn i alle etterretningsrapporter eller kjenner alle etterretningshemmeligheter og hemmelige prosjekter det militærindustrielle komplekset driver med, bør du snarest lese noen bøker om f.eks. Manhattanprogrammet og andre hemmelige prosjekter.

      Presidenten er en nikkedukke og et talking head som gjør det han får beskjed om. Han er en gallionsfigur som skal appellere til folket og samle dem mot en felles fiende.

      Obama føler vel at han kan være litt mer frittalende nå når embetet hans går mot slutten, og han skal begynne å se seg om etter ny jobb. Han får seg vel en jobb i FN eller en NGO, kan jeg tenke meg.

  2. Da er det fortsatt et snev av håp når de klarer å innrømme feilene sine. Men de hadde ikke gjort det uten gravende journalister! Så en takk til deg og dine likesinnede i disse sakene, Pål!

  3. Man bør nok ikke ta seieren på forskudd for det finns fortsatt krefter i både Europa og USA som ikke synes å ha lært noe og som ønsker å gå i Tony Blairs blodige fotspor: http://www.theguardian.com/uk-news/2015/oct/12/uk-should-be-prepared-enforce-syria-no-fly-zone-russian-veto-un-isis-assad

    Heldigvis synes Obama nå stadig tydeligere å ta aktivt til motmæle mot disse, nå når presidentperioden hans går mot slutten. I retrospekt ser vi nå ganske tydelig at Obamas utenrikspolitikk og Barack Obamas meninger bare delvis har matcha og fortsatt bare delvis matcher. Det tydeliggjør at det finns et utenrikspolitisk etablissement som presidenten ikke kan ignorere når han utformer politikken. Det er nok en viktig del av forklaringa på at USAs utenrikspolitikk har vært usammenhengende, ubesluttsom og til dels direkte inkonsekvent gjennom de siste årene.

    Jeg var veldig imot fredsprisen til Barack Obama, og fortsatt gir begrunnelsen slik den ble gitt ingen mening. Talen han holdt ved prisutdelinga var blant de mest krigerske som noen gang har blitt hold, og ble derfor hylla som et retorisk mesterverk av etablissementett: http://globalgeopolitikk.blogspot.no/2009/12/obamas-tale-verdensbilde-selvbilde-og.html

    Men i retrospekt stiller jeg meg spørsmålet om den kanskje likevel var litt fortjent, at Obamas større grad av forsiktighet i forhold til Syria, både i 2013 og nå, er så mye som det er mulig for en enkelt mann å oppnå, og samtidig overleve fysisk og politisk, når det utenrikspolitiske etablissementet så tydelig peker i en annen og langt mer aggressiv retning. Når vi nå også ser Clintons holdning til Tyrkias krav om «flyforbudssone» kan det framstå som at det ikke var av helt liten betydning for mulighetene til å unngå en direkte stormaktskonfrontasjon at det var Obama og ikke Hillary Clinton som ble president, selv om Obamas fredspristale ville legitimert Clintons krigspolitikk på en mer blomstrende måte enn hun selv hadde klart å formulere den.

    • «Det tydeliggjør at det finns et utenrikspolitisk etablissement som presidenten ikke kan ignorere når han utformer politikken. Det er nok en viktig del av forklaringa på at USAs utenrikspolitikk har vært usammenhengende, ubesluttsom og til dels direkte inkonsekvent gjennom de siste årene.»

      Litt mer forståelig blir det om man antar at det er Israel som i all hovedsak bestemmer USA sin utenrikspolitikk. Selv om USA tilsynelatende ikke alltid handler i sin egen beste interesse, har de nok hovedsakelig handlet i Israels beste interesse gjennom disse 15 siste årene.

  4. At USAs krigspolitikk har mislyktes er ikke noe som kommer overraskende på de som har fulgt med i Syria/Irak siden 2011, selv om en slik innrømmelse sitter langt inne både i USA, norsk media og hos norske toppolitikere.

    USAs problem er at de egentlig har manglet en plan og strategi helt siden de involverte seg på opprørernes side. At de skulle komme opp med noe vettugt nå er vel tvilsomt så lenge Neocons sitter med den største innflytelsen over utenrikspolitikken. Her støter jeg Roberts fullt ut. Det hadde vel håpet at ting skulle «ordne» seg som i Tunisia etter noen måneder med opprør i Syria.Årets fredspris kan ses i lys av dette.

  5. Det er ikke Obama som styrer i USA, selv om han nok må balansere utspill i dette liksom -demokratiet. ( Som det norske)
    Kreftene som styrer i verden, og som for tiden har lokalisert seg i USA/Israel. ( tidligere Nederland og Sovjetunionen ?), gir ikke fra seg makten over det økonomiske systemet så lett.
    Intet offer («») er for lite. 2 verdenskriger avløses nok lett av en tredje. Klima/økologi, sult, flyktninger ? A peace of the cake. ( eller what a pity , som det nok heter i de kretser.

  6. Obama later til å være stolt over at Russland nå står i fare for å miste både Ukraina og Syria. Og dette har skjedd i Obamas periode.
    Men prisen er to borgerkriger. Og det later han til å synes det er verd. Maken til kynisisme.

Legg igjen en kommentar til KZ Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.