Hva med en realitetsorientering av flyktningepolitikken?

0

Det virker som en evighet siden april 2015 da norsk politikk var dominert av diskusjonen om vi skulle ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Det politiske establishment var svært fornøyde med seg sjøl da de endte med 8000 – over tre år. Det ble regnet som direkte ufint å spørre om hva dette skulle koste. Nå snakker man om 60.000 flyktninger og milliardkostnader. Noe har skjedd i mellomtida. Men hva er det som har skjedd – egentlig?

erna og flyktninger

Blikk fra sør

Da diskusjonene gikk om de 10.000 flyktningene som ble til «8000 over tre år» tillot jeg meg å bemerke at ”Tallet er ikke 10.000 – det er 16 millioner” for å minne om det store bildet. Virkeligheten har for lengst sprengt tallene fra i vår og det snakkes om 60.000 flyktninger innen utgangen av 2016, og kanskje langt flere.

Kort sagt: myndighetene har ikke peiling, og de aner ingenting verken om konsekvenser eller kostnader. Er det på tide å få en smule realisme oppe i all svadaen?

Det er noen fordeler med å se norsk debatt fra Italia. Massevis av detaljene blir borte, men hovedlinjene blir tydeligere. Og det ser ut for meg som om det brukes både gode og dårlige argumenter om hverandre, og til dels helt motstridende argumenter i samme setning.

Gode og dårlige argumenter

Eksempel: ”Vi har en plikt til å ta i mot folk i nød – dessuten vil det lønne seg for oss.” Første ledd er empatisk-humanistisk, mens andre ledd er basert på egennytte. De to slår hverandre i hjel.

Det har også vært en sterk motvilje mot å diskutere kostnader. ”Man snakker ikke om pris når folk er i nød.” Men all politikk koster. Politikk handler om å prioritere ressursbruken. Er man ikke ærlige om hva en gitt politikk koster, så er man uærlig, og da blir det en ubehagelig oppvåkning når regningene kommer på bordet.

På avstand ser det imidlertid ut som om det politiske Norge er i ferd med å innse at migrasjonspolitikken også har ei kostnadsside. Men det ser også ut til at det foreløpig er liten vilje eller evne til å finne ut hva denne kostnadssida er, for ikke å snakke om hvordan den skal dekkes inn.

Det er ikke min oppgave å foreslå noen immigrasjonspolitikk, jeg er mer opptatt av analyse. Jeg har stor sans for argumentet om at vi må ta imot folk som er i nød og at vi må verne om asylinstituttet. Men nettopp fordi det er så viktig å gjøre dette, må det ikke undergraves av andre agendaer.

Under valgkampen leste jeg et utspill fra Rødt i Nordland som sa: Nordland trenger 10.000 syrere, for å redde Nord-Norge. Det er mulig at dette stemmer. Men det er ikke noe humanistisk argument. Er det noen som trenger 10.000 kompetente syrere enda mer enn Nordland, så er det Syria, når landet skal bygges opp igjen. Forslaget forutsetter at man får tak i lett integrerbare syrere, som fort kan komme i vanlig jobb, altså den typen folk som det er aller mest behov for i hjemlandet. Og det forutsetter at de 10.000 syrerne vil jobbe i Nordland. Siden vi ikke har stavnsbånd, så finnes det jo ingen garanti for det.

Argumentasjon som går ut på at Norge, Tyskland, EU skal løse sine demografiske problemer gjennom immigrasjon er heller ikke humanistisk, den er nyliberal. For det første stiller den ikke noe spørsmål om hvorfor for eksempel Tyskland, og i enda større grad Italia har en så lav fødselsrate. Hva kommer det av at for eksempel italienske kvinner føder så få barn? Det mange italienske kvinner sier, og som italienske studier viser, er at kvinnene føder så få barn fordi Italia er et lite kvinne- og barnevennlig samfunn. De offentlige ordningene er så dårlig tilrettelagt for at kvinner skal kunne kombinere jobb og familie, at mange kvinner enten gir opp å få barn, eller kanskje gir seg med ett barn. Dette er kvinneundertrykking, og det løses ikke ved immigrasjon, men med kamp for kvinnefrigjøring.  

Et annet argument går sånn: Europa er rikt, Afrika er fattig. Folk må få komme hit for å få del i rikdommen. Dette er feil på svært mange nivåer. Det er en nyliberal tanke at folk oppnår rikdom gjennom migrasjon. En anti-imperialist ville si at flertallet av afrikanerne er fattige, ikke fordi Afrika mangler ressurser, men fordi kontinentet er offer for imperialistisk plyndring og korrupte lokale kompradorer som raner rikdommene fra folket. Et anti-imperialistisk svar på dette er ikke migrasjon, men frigjøring fra imperialismen og oppbygging av økonomien i de afrikanske samfunnene basert på egne ressurser.

(Når gikk venstresida over fra anti-imperialistiske til nyliberale argumenter i utviklingspolitikken?)

Argumentet er også feil på andre nivåer. Afrika har 400 millioner mennesker som lever for under 2 dollar dagen. Det er ingen løsning for dem å komme til Europa, som med sine 500 millioner mennesker ikke er stort større enn Sudan. De vil fortsatt være fattige og ende opp i en annen form for elendighet, uten mulighet til å løse problemet gjennom frigjøring av landet sitt.

Den norske rikdommen

Ta Norge. Mange, inklusive folk på venstresida, tror at Norge er rikt på grunn av olja. Dette er svært overflatisk. Norge var rikt før olja. Det er mange grunner til det, men de viktigste er knytta til organiseringa av arbeidet. Til manges forbløffelse og enkeltes irritasjon er Norge blant de landa i verden med høyest produktivitet, ja helt på topp på OECDs liste. Det kommer ikke av at vi jobber så fordømt hardt, for det gjør vi nok ikke. Men vi får mye igjen for den innsatsen vi gjør. Norge ligger til og med blant topp seks når det gjelder land det er lett å drive forretninger i, til enda større frustrasjon for Civita-liberalere.

Jeg tror det blant annet kommer av at vi lever i en tillitsøkonomi, at det kommer av svært høy sysselsettingsgrad og at det kommer ikke minst av at kvinnene i høyeste grad deltar i produksjonslivet.

Ta tillitsøkonomien. Norge er svært mye mer effektivt enn Italia. I Italia har vi ikke den tilliten på kryss og tvers i samfunnet som vi har i Norge. I Italia har man en grunnleggende mistillit til staten, til det offentlige, til folk i nabobyen og folk i andre deler av landet. Dette forsøker man å løse ved hjelp av et byråkrati (som ingen har tillit til) og flere lover enn noe annet land i Europa. Dette har med historiske forhold å gjøre. Den norske tillitsøkonomien oppsto ikke i fjor eller i 1945. Den er skapt gjennom hundrevis av år, og den nådde antakelig sitt høydepunkt under sosialdemokratiets glansperiode. Men det pussige med tillit er at sjøl om det kan ta lang tid å bygge den opp, så kan den forsvinne veldig fort. Og er den først borte, så tar det svært lang tid å gjenskape den.

Ta sysselsettinga. I 2008 nådde Norge en sysselsettingsgrad på 78%. Siden har den falt noe, men Norge ligger fortsatt svært nær toppen internasjonalt. USA har til sammenlikning en sysselsettingsgrad på 62,5%, og den har vært fallende i mange år.

Den høye sysselsettingsgraden og det velorganiserte arbeidslivet med høyt kvalifisert arbeidskraft representerer en mye større formue enn olja.

Hva slags integrasjon?

Hvis man erstatter dette med en oppløsning av det organiserte arbeidslivet, slik vi har sett i bygg- og anlegg og i transport, vil denne delen av den norske rikdommen forvitre. De rike entreprenørene, som utnytter seg av billig, importert arbeidskraft, blir nok vesentlig rikere. Men landet som sådan blir fattigere.

Hvis man får en immigrasjon som leder til religiøse ghettoer og parallellsamfunn, vil man sette tillitsøkonomien på spill. Hvis man får en immigrasjon der en stor del av kvinnene holdes nede i en patriarkalsk struktur, som vi knapt har historiske eksempler på i Norge, vil dette også ha en økonomisk pris for nasjonaløkonomien.

Hva slags kostnadsbilde man får, er derfor ikke gitt. Det er avhengig av hva slags politikk man fører. Jo mer segregasjon og handlefrihet for religiøs obskurantisme, jo dyrere blir det.

Hva blir kostnadene?

For et halvt år siden var det omtrent forbudt i Norge å snakke om kostnadene ved immigrasjonspolitikken. Nå snakker plutselig alle stortingspolitikerne om at det kommer til å koste, selv følelsesmennesket Knut Arild Hareide. Fra utlandet er det ikke lett å forstå hvordan man plutselig gikk fra det ene til det andre. Men la nå det være et mysterium. Mye viktigere er: Hva slags kostnader snakker man om og hvilke utredninger ligger til grunn?

Statsminister Erna Solberg snakker om en kostnad på 10 milliarder – bare som en start. Hvordan vet hun dette? Hva er tallmaterialet? Trygve Hegnar snakker om en langtidskostnad på 767 milliarder. Er han fullstendig på bærtur, eller er det noe i det han sier?

Man snakker om beløp som med ett slag nuller ut det meste av det politikerne krangler om i en middels valgkamp, og det skjer på et grunnlag som knapt kan spores opp.

Hva er det man tenker seg? Skal kommunene leie boliger til flyktninger og migranter til 60.000 i måneden fra asylspekulantene? I så fall blir det lite stas å være kommunepolitiker rundt i landet når man kommer til de andre postene på kommunebudsjettet.

Hvorfor ser det ut til at politikerne uten videre går ut fra at en håndfull spekulanter skal kunne samle seg eventyrformuer på nød og skattepenger?

Og hvilke statlige og kommunale budsjetter skal skjæres ned for å dekke inn de økte kostnadene?

Nå har norske politikere forsøkt seg med en følelsesbasert politikk en stund, og de har kjørt seg langt opp på skjæret. Hva med å forsøke en kunnskapsorientert politikk i til en avveksling? I et land som elsker utredninger, er det ikke en utredning å se, bare løse antakelser og forvirring. Kan det fortsette sånn?

 

Forrige artikkelEUs utenriksminister: – Flyktningekrisa kan føre til at unionen går i oppløsning
Neste artikkelUSA: – Bare de rikeste 0,1% har en virkelig inntektsøkning
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).