Terje Tvedt: En verden i stor uro krever en klar utenrikspolitikk

0
De gode bombene. Norge var det fremste landet i bombinga av Libya. Skjermdump fra NRK Brennpunkt.

Professor Terje Tvedt har tatt et generaloppgjør med den politiske prosessen som førte fram til at Norge gikk til angrep på Libya i 2011. Han fikk svar fra tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, og her er Tvedts svar tilbake. Jeg har fått tillatelse til å publisere artikkelen her. Den sto først på trykk i Aftenposten.

de gode bombene

Debatten etter «Libya og den politiske elitens sjel» har vist at mange støtter gransking av Libya-krigen. Både Jonas Gahr Støre og Bård Vegar Solhjell har her i avisen bekreftet at bombingen slo feil.

Men svarene avdekker også oppfatninger som vil hjemsøke norsk politikk igjen og igjen om de ikke klarlegges.

Sikkerhetsrådets resolusjon

De opphever forskjellen mellom begrunnelsene for resolusjon 1973 i FN og for bombing i Norge, og fritar slik den norske politiske eliten for sitt særegne ansvar.

Sikkerhetsrådets resolusjon gikk inn for å beskytte sivile med alle midler, mens Norge gikk med i en krig som så si fra første dag tok sikte på regimeendring. Stortinget (29. mars) og en nesten samlet norsk opinion støttet krigen, ikke minst fordi den hadde regimeendring som mål; det var jo slik menneskerettighetene kunne styrkes.

Den afrikanske unionen og Den arabiske liga protesterte mot bombingen før Stortinget ga F16-flyene støtte.

Når Solhjell skriver at aksjonen endret karakter først utover våren, stemmer ikke det. Mens norske fly snart skulle bombe Gadafis kontorer forente statsminister Stoltenberg de to motstridende målene slik: «Derfor har mange land sagt at de mener at Gadafi bør gå av. Jeg har sagt … at vi er enig i det. Han bør tre tilbake, men vi mener at det ikke er del av det mandatet vi nå har fra FN.»

Konteksten for bombing

Svarene avviser det særegne ved Libya-krigen, med den konsekvens at kritikken av den kun reproduserer etablerte verdensbilder.

Solhjells hovedpoeng er at krigene i Afghanistan, Irak og Libya er like fordi Norge overalt bare fulgte sine allierte (27. 9). Han overser dermed et fundamentalt særtrekk: Pentagon og USAs forsvarsminister var skeptisk til den krigen som Solhjell og det humanitær-politiske miljø i Norge støttet helhjertet.

Og mens våre alliertes krig i Irak førte til de største demonstrasjonene i Norges historie, hadde Norges bombing i Libya full oppslutning.

Det er i denne konteksten og mens F16-flyene slapp sine bomber, Solhjells utsagn i Stortinget blir idéhistorisk interessant: «FN og verdssamfunnet må stå opp for folkelege demokratikrefter i Midtausten og over heile verda» (min utheving).

Den afrikanske unions meglingsforsøk

Det skapes et inntrykk av at alternativet var folkemord eller bombing, noe som forutsetter at man ser bort fra AUs meglingsforsøk.

Allerede den 27. februar hadde AU et «veikart» for Libya-krisens håndtering. Deres forhandlere, presidentene i Sør-Afrika, Mali, Mauritania og utenriksministeren i Uganda, forsto jo hva som sto på spill.

Da de var på vei til Tripoli den 20. mars, ble de nektet å lande av NATO på grunn av bombingen. Noen uker senere ga NATO dem lov til å snakke med Gadafi. Men «veikartet» som regimet hadde godtatt og som også innebar at Gadafi trakk seg, ble avvist av opprørerne og NATO.

AU (Den afrikanske union) ba om en kort pause i bombingen for å se om det kunne føre til noe, men det ble avslått.

Virkeligheten retusjeres

Støre viser i stedet til at Norge fulgte det norske fredssporet!

Når Støre nå velger å trekke frem en marginal norsk fredskanal uten å nevne AU med ett ord, mens han bombet som mest, og etter Støres egen mening også som best (NTB 24.08.11), antydes et urovekkende trekk: Er det ikke et talende eksempel på hvordan norske politikere opererte innenfor tankeunivers som avsondret dem fra slagmarkenes brutalitet næret av selvbilder som skygget for realitetene?

Ved at både Støre og Solhjell skriver om Libya som om AU ikke fantes, retusjeres virkeligheten.

Det som står igjen på den tomme, historieløse arenaen er et enkelt valg mellom to onder; folkemord eller bombing.

Andre lands reformatorer

Støre forsvarer bombingen med det ultimate moralske argument, Rwanda! Han skriver som om hans generasjonserfaring kan legitimere en politikk. Årsaken til at Libya nå herjes av islamistiske terrorister og menneskesmuglere kan følgelig ikke være Norges ansvar. Det er Gadafis ansvar, skriver Jonas Gahr Støre i Aftenposten – nå.

Når Støre skriver at jeg hevder at politikerne har et «svakt utviklet verdensbilde og mangelfullt moralsk kompass» er det ved første øyekast pussig, siden jeg ikke snakker om noen av delene.

Men på et dypere plan uttrykker hans observasjonsmåte en tenkemåte: Problemet er jo ikke at verdensbilder er «svakt utviklet», men at de har et svært sterkt, jeg vil si nesten fasttømret verdensbilde, hvor de tilskrives rollen som andre lands reformatorer basert på enkle moralske dikotomier og sinnelagsetikk.

Og problemet er heller ikke at de har et «mangelfullt moralsk kompass», men et kompass som i Libya overstyrte rasjonaliteten.

Det kan ikke være tvil om at i en verden i stor uro haster det med en gransking av Libya – også i Norge.

 

Terje Tvedt, professor, forfatter og filmskaper

Les også: Bombingens uuholdelige letthet

 

 

Forrige artikkelBrev til Henning Mankell
Neste artikkelEn utmaning till högern och socialdemokratin
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).