Bombingens uutholdelige letthet

0

I en kronikk i Aftenposten gjør Jonas Gahr Støre noen innrømmelser overfor Terje Tvedts ramsalte kritikk av det norske vedtaket om å bombe Libya. Men han unnviker de viktigste problemene, og Støres framstilling har store hull og utelatelser, samt noen direkte feil.

I en kronikk i samme avis skriver Ståle Wig at vedtaket ble fattet i statsministerboligen om kvelden 18. mars 2011. De som deltok var ifølge ham Stoltenberg, ”utenriksministeren, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten”.

På fredag formiddag 18. mars var det statsråd på slottet. Ifølge sakslista som er offentliggjort fra dette møtet var ikke Libya-konflikten oppe i det hele tatt. Man diskuterte derimot Kostnadsramme for prosjektet rv 70 Oppdølstranda i Møre og Romsdal, samt Klage fra ”Rosa helikopter” på et vedtak i justisdepartementet. Nå kan det jo være at Libya var oppe på møtet, men at behandlinga ikke ble gjort kjent offentlig.

Derfor dette spørsmålet til Støre: ble en eventuell krig mot Libya drøftet i statsråd 18.03.2011? Ble det gitt noe mandat til statsministeren som ga ham myndighet til å vedta krig på Norges vegne?

Hvis en eventuell krig mot Libya ikke ble behandlet i statsråd, enda man hadde hatt muligheten til det, så får det alvorlige juridiske konsekvenser. Hvis en mulig krig ble behandlet, må offentligheten få vite hva slags dokumentasjon og hva slags vurderinger som ble lagt fram i regjeringsmøtet.

Neste spørsmål: Er det sant som Wig skriver at det var et slikt lite møte som vedtok å bombe Libya? Og hvis det er sant, hva er ordlyden på det vedtaket som ble fattet og hvilke risikovurderinger lå til grunn?
Neste spørsmål: Wig siterer en diplomat i UD som sier at ”Krigen kom fra annet hold.” Er dette sant, Støre, og i så fall, hvem presset Norge til å gå til bombekrig?

Ikke noe Rwanda eller Srebrenica

I sin kronikk skriver Støre at ”Som politikere tilhører vi en generasjon som har de katastrofale erfaringene fra Rwanda og Srebrenica med oss.”

Men det var ingen slik situasjon man sto overfor. Dette vet vi i ettertid, men hadde man tatt seg tid til kritisk vurdering av påstandene om at Gaddafi planla folkemord, så hadde man etterretningsmateriale nok til å se at dette ikke var sant. Dessuten innrømmer Støre at Gaddafi ba om våpenhvile dagen før Sikkerhetsrådets vedtak. Dermed var det opplagt at det ikke var noen Rwanda-situasjon. Støre gir ingen forklaring på hvorfor man ikke prøvde ut Gaddafis vilje til våpenhvile.

NATOs krig mot Libya hadde ikke forankring i FN. Resolusjon 1973, som bare 10 av sikkerhetsrådets medlemmer stemte for (Russland, Kina, India, Brasil og Tyskland stemte avholdende) inneholdt ikke noe mandat for å gå til krig. Resolusjonen sa at man ville redde sivile mot militære angrep og sørge for en umiddelbar våpenhvile. I virkeligheten brukte NATO, med Norge som en av de mest entusiastiske deltakerne, resolusjonen som påskudd til å delta på opprørernes side i borgerkrigen. Langt fra å redde sivile førte NATOs krigføring til store sivile tap, og de jihadistiske opprørerne som i praksis var NATOs infanteri i krigen begikk grove forbrytelser på bakken med ødeleggelsen av Sirte og de rasistiske forbrytelsene mot svarte libyere som noen av de alvorligste forbrytelsene.

Støre henviser til at man hadde støtte fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette, og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Avviste Den afrikanske union

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-Afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.
De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing. Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO. Støre skylder på Gaddafi for at forhandlingsveien ikke førte fram. Dette er jo ikke sant, noe som Jacob Zuma har påvist.

Regimeskifte, drap på statsleder og massive ødeleggelser

Jens Stoltenberg sa I stortingsdebatten 29. mars 2011 at det ville være et brudd på FN-mandatet å bruke militære midler for å styrte Gaddafi. Dette hadde han jo helt rett i. Likevel ble det gjort. Så til og med ifølge Stoltenberg ble FN-mandatet brutt. Er du enig i det, Jonas Gahr Støre?

De norske bombeflyene fungerte som flystøtte for jihadistkrigere som begikk grove krigsforbrytelser på bakken. Siden Norge og NATO satte Libyas flyvåpen ut av spill, fikk jihadistene fritt spillerom til å utøve en omfattende terror over hele landet. Så lynsjet de Muammar al-Gaddafi og slaktet ham som en gris.
Alt dette er krigsforbrytelser, men ingen av de ansvarlige er stilt til ansvar. Som en av de viktigste krigførende partene har Norge et betydelig medansvar for disse forbrytelsene, men Støre ser ikke ut til å reflektere over dette i det hele tatt.

Spørsmål til Støre: Skjønner du ikke at Norge som ledende i bombekrigen har et folkerettslig og juridisk ansvar for de følgene denne krigen fikk på bakken? Hvorfor tar du så lett på konsekvensene av det dere gjorde?

 

Mer om Norges krig mot Libya

Forrige artikkelRussland bomber jihadistene, Tyrkia og oljestatene sender dem våpen
Neste artikkelBrev til Henning Mankell
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).